Selected research on incident reporting systems in health and social services: rapid health technology assessment - mapping

Source at https://www.fhi.no/.En nylig utført systematisk oversikt viste at det ikke finnes forskning som har undersøkt effekten av nasjonale og regionale, generelle melde- og varselordninger på alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Derfor var det hensiktsmessig å undersøke forskning som har sett på tilgrensende problemstillinger. Formålet med dette arbeidet var å kartlegge studier om mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Vi har utarbeidet en forenklet metodevurdering basert på syv studier rapportert i åtte publikasjoner ekskludert fra den systematiske oversikten omtalt over. Det var hovedsakelig tverrsnittstudier fra Danmark, New Zealand, Storbritannia og USA, publisert mellom 2007 og 2020. Med svært ulike problemstillinger, var det ikke mulig å dra linjer eller finne tematiske fellestrekk på tvers av studiene. Melde- og varselordningene var gjennomgående lite beskrevet. Vi fant til dels betydelige metodiske utfordringer i mange av publikasjonene. Denne kartleggingen viser at det er stor heterogenitet når det gjelder fremgangsmåter, problemstillinger, studiedesign, setting og utfall i studier som undersøker mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Tolkning, inkludert vurdering av overføringsverdien til norske forhold, av funnene i denne kartleggingen må gjøres med stor varsomhe

National and regional incident reporting systems for unwanted events in patient care: a systematic review

Source at https://www.fhi.no/.Alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal arbeide systematisk for å redusere risiko for pasientskade som følge av tjenesteytelsen eller mangel på ytelse. Likevel oppstår uønskede hendelser av varierende alvorlighetsgrad. Anslagsvis rammer uønskede hendelser én av ti pasienter i norske sykehus. Norske virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester plikter å varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn og Undersøkelseskommisjonen (Ukom). Hensikten med denne systematiske oversikten var å undersøke effekten av nasjonale og regionale meldeog varselordninger på alvorlige hendelser i pasientbehandlingen i helse- og omsorgstjenesten. Funn fra oversikten var ment å informere Varselutvalgets utredning av varselordningene til Helsetilsynet og Ukom. Vi utførte systematiske litteratursøk i flere databaser, og identifiserte 3458 referanser. Vi benyttet maskinlæring i gjennomgangen av titler og sammendrag, slik at at vi leste de mest relevante først. De fleste referansene ble lest av to uavhengige medarbeidere, men de minst relevante ble kun lest av én medarbeider. Totalt 35 referanser ble lest i fulltekst, men ingen av disse møtte våre inklusjonskriterier. Vi kan dermed ikke si noe om effekten av nasjonale og regionale melde- og varselordninger på død, reinnleggelse eller andre alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Dette arbeidet har imidlertid identifisert et viktig kunnskapshull i form av mangel på forskning på dette området. Det er behov for veldesignede studier som evaluerer effekten av generelle nasjonale og/eller regionale melde- og varselordninger på pasientsikkerhetsutfall

Survival and long-term outcomes in persons with traumatic spinal cord injuries

Bakgrunn: En ryggmargsskade (RMS) medfører en enorm omveltning i livet. Den fysiske og psykiske tilpasningen etter slik skade er spesielt kompleks og utfordrende. Det er stor risiko for alvorlige komplikasjoner i akuttfasen, men også mange år etter selve skaden. Internasjonal litteratur viser at langtidsoverlevelsen for personer med RMS har økt betydelig de siste 50-60 år. En stadig utvikling i akuttmedisinske metoder og spesialisert rehabilitering har bidratt til endrede sykelighets- og dødelighetsmønstre i denne populasjonen. Det er tidligere gjort lite kartlegging av dødelighet og dødsårsaker blant norske personer med RMS. Dessuten har vi for lite kunnskap om det å leve mer enn 20 år med slik skade. Hensikt: Å undersøke alle pasienter med traumatisk RMS innlagt i Sunnaas sykehus HF i perioden 1961-1982 med henblikk på: (artikkel I) overlevelse/ dødelighet, risikofaktorer for tidlig død, og dødsårsaker, og (artiklene II-III)helserelatert livskvalitet, helseproblemer, arbeidssituasjonen og tilfredshet med livet blant personer som har levd mer enn 20 år med RMS. Et videre formålvar å skrive en oversiktsartikkel (artikkel IV) basert på internasjonal litteratur omsysselsetting og arbeid blant personer med RMS. Materiale og metode: En tverrsnittsundersøkelse med retrospektive data. Alle pasienter som overlevde det første året etter en traumatisk RMS og som ble innlagt i Sunnaas sykehus HF i perioden 1961-1982 (n = 387), ble inkludert. Artikkel I: Såkalte Standard mortalitets rater (SMR: Dødelighet i en utvalgt populasjon versus forventet dødelighet i normalbefolkningen i samme tidsperiode) ble estimert. Dødsårsaker ble innhentet fra Statistisk Sentralbyrå og sammenliknet med de i normal populasjonen. Risikofaktorer for tidlig død ble beregnet ved hjelp av en Cox proporsjonal regresjons modell. Artikkel II: Helserelatert livskvalitet ble undersøkt ved hjelp av den norske versjonen av instrumentet Short Form-36 Health Survey (SF-36). Resultatene ble sammenliknet med normaldata, og vi så også på forskjeller i ulike undergrupper. Artikkel III: Multippel logistisk regresjon ble brukt til å identifisere prediktorer for å erverve/ikke erverve jobb etter skade. Ved hjelp av en Cox proporsjonal regresjons- modell beregnet vi faktorer med innflytelse på tid fra skade til tidspunktet man eventuelt sluttet å jobbe. Vi sammenliknet også selvrapportert “tilfredshet med livet” mellom personer som var i arbeid og de som ikke var i arbeid på studie-tidspunktet. Artikkel IV: Systematiske søk og gjennomgang av internasjonal litteratur som omhandler personer med RMS og deres arbeidsliv. Resultater: Pr. 31.12.2002 var 142 (37 %) personer med RMS døde. De vanligste dødsårsaker var lungelidelser, hjerte/- karsykdom og sykdom i urinveier. Mortalitetsratene viste en overdødelighet blant personer med RMS sammenliknet med normalbefolkningen: SMR var 1.8 for menn og 4.9 for kvinner, 2.4 for menn med tetraplegi og 7.6 for kvinner med tetraplegi, 1.3 for menn med paraplegi og 3.3 for kvinner med paraplegi. Dersom SMR overstiger 1.0 er dødeligheten i studiepopulasjonen høyere enn i den generelle befolkningen; når SMR er 2.0 er dødeligheten dobbelt så stor som forventet. SMR var også betydelig økt for følgende dødsårsaker: urogenitale lidelser, selvmord, lungebetennelse/influensa, kreft i urinveier, og for sykdom i mage/-tarm systemet. Indikatorer for tidlig død var: høy alder på skadetidspunktet, tetraplegi, komplett RMS, hjerte/-karsykdom før RMS, alkohol/rusmisbruk før RMS, og psykiatrisk diagnose før RMS. I alt 237 personer ble forespurt om å delta i en kartleggingsstudie med fokus på langtidsfølger etter RMS. Totalt deltok 165 personer (135 menn og 30 kvinner); av disse hadde 30 % komplett tetraplegi og 55 % komplett paraplegi. De vanligste skadeårsaker var transportulykker (53 %) og fallulykker (19 %). Helserelatert livskvalitet var lavere i RMS-populasjonen enn i normalbefolkningen, og den var spesielt lav hos de med rapporterte helseplager (79 %). De vanligste helseplagene var “smerter”, “komplikasjoner relatert til urinveier”, “selve ryggmargsskaden”, og “muskel/-skjelett plager”. Totalt 107 personer (65 %) kom i jobb etter ulykken. Sjansen (odds ratio) for å komme tilbake i arbeid var større for yngre personer, for menn, for de med paraplegi, og for personer med mindre omfattende RMS. Faktorer forbundet med kort yrkesliv var høy alder ved skade, skadedato etter 1975, og sykdom før man pådro seg RMS. Tilfredshet med livet var best blant personer som fortsatt var i jobb på studietidspunktet. Oversiktsartikkelen viser at en høy andel av ryggmargsskadde ikke er i jobb. Det å komme i jobb etter skaden synes å være vanligst blant personer som er yngre på skadetidspunktet, de med mindre skadeomfang, og de med høyere grad av fysisk selvhjulpenhet. Det gjennomsnittlige tidsintervallet fra skade til jobb er relativt langt, og andel personer i jobb øker med tid (år) etter skade. Hyppig rapporterte barrierer som vanskeliggjør jobb er: problemer med transport, helse og fysiske begrensninger, manglende arbeidserfaring, mangel på tilstrekkelig opplæring eller arbeidstrening, fysiske eller arkitektoniske barrierer, diskriminering på arbeidsplass, og tap av ulike “goder”. En tendens er at personer med RMS slutter i arbeid i ung alder. Det er ulike utfordringer knyttet til sysselsetting i RMS populasjoner fra land til land, spesielt vanskelig i utviklingsland. Konklusjon: Undersøkelsen har vist overdødelighet i en norsk ryggmargsskadepopulasjon sammenliknet med normalbefolkningen, og også en spesiell høy forekomst av dødsårsaker relaterte til urinveier, selvmord, og lungebetennelse/influensa. Særlig viktige er funnene som indikerer potensielt forebyggbare faktorer (helse og rusproblematikk) for tidlig død. Studien viste at helserelatert livskvalitet var redusert blant personer som har levd mer enn 20 år med RMS, og særlig hos de som rapporterte helseplager som for eksempel smerte. Deltakerne anga en prosentvis nedgang i sysselsetting, fra 65 % til 35 %, over tid. Studier fra andre land viser at sysselsetting blant personer med RMS er forbundet med bedre psykososial og medisinsk tilpasning. Det er viktig med ulike tiltak for å bedre sysselsetting blant personer med RMS, og også for å hindre at de trekker seg tidlig ut av jobb. Det er ulike utfordringer knyttet til sysselsetting i RMS populasjoner fra land til land, og spesielt vanskelig i land med lavere velferd

Psychological distress and user experiences with health care provision in persons living with spinal cord injury for more than 20 years

Objectives: To gain more insight into the long-term health status in persons with traumatic spinal cord injury (SCI), especially perceived psychological distress as well as self-reports of utilization of healthcare services. Methods: In total, 147 persons with SCI were examined for more than 20 years and interviewed (in 2004/2005) using a self-administrated questionnaire and General Health Questionnaire (GHQ-20). Descriptive statistics and a logistic regression analysis were conducted to identify variables associated with psychological distress. Results: Most participants had received SCI follow-up health services at least once after initial rehabilitation; 34% were satisfied, 51% neutral and 18% unsatisfied with the health services provided. Concerning psychological distress, 34 persons were cases according to the GHQ-20. The cases did not differ from non-cases concerning demography, time since injury, injury aetiology, injury severity, marital status or employment status. The regression analysis revealed that cases were associated (P<0.05) with more use of SCI-specific follow-ups. Conclusion: In a 20+ years' post-injury SCI population, psychological distress is common and associated with the use of follow-up services. The varying satisfaction of people with SCI about healthcare services is notable, as is the finding that 20% of people with paraplegia did not use specific SCI follow-up services. The experiences of people with SCI with healthcare services need further investigation, and there is also a need for studies that examine the effects of interventions aimed at improving services and patient satisfaction