Adverse reactions to milk in infants

De siste 100 år har det vært en betydelig økning i forekomst av allergi, uten at man har kunnet finne sikker årsak til dette. Utfordringene i denne sammenheng er mange. Målet med dette arbeidet har vært å studere kumelkreaksjoner i første leveår, evaluere bruk av conjunctival testing som ledd i diagnostisering av matvareallergi hos barn, samt studere om det er økt forekomst av matallergi i de to første leveår hos sectioforløste barn sammenliknet med vaginalt forløste. I tillegg ønsket vi å utvikle enklere metoder for å kunne studere forskjeller i tarmflora hos barn. Avslutningsvis ville vi se på forekomst av AD og matallergi i de to første leveår hos premature og terminbarn. Pasienter og metode: 609 barn ble inkludert i studien i løpet av de første fire levedager. De ble fulgt tett i de to første leveår med tanke på utvikling av matallergi og AD. 512 barn deltok ved to års alder. Ytterligere syttitre barn ble inkludert som kontroller for å kunne evaluere bruk av conjunctivaltesting som ledd i diagnose matallergi. Barna ble utredet med klinisk undersøkelse, prikktest, spesifikk IgE, conjunctival test og matvareprovokasjoner. I tillegg ble det tatt avføringsprøver av barna ved fire og ti dager, samt ved en, fire, tolv og tjuefire måneder. Resultater: Vi fant tjuesju barn med kumelkreaksjoner i første leveår, 4,9 %. Debut av symptomer forekom før tre måneders alder hos alle bortsett fra en. Debutsymptomer var i hovedsak gastrointestinale, hos tjue, og respiratoriske, hos seks. Kun en hadde symptom fra hud. Det var ikke forskjeller i symptomer eller debutalder hos premature kontra terminbarn. Ni av barna var premature og atten var terminbarn. Halvparten av barna, fjorten, var tolerante ved et års alder. I vår kohort var det kun et barn med IgE-mediert kumelkallergi. Førti barn med femti mulige diagnoser matallergi hadde positiv prikktest / forhøyet IgE, men negativ conjunctival test mot det aktuelle matallergen. Matvareprovokasjoner avslørte ingen alvorlige allergiske reaksjoner. Førtiseks barn med femti mulige diagnoser matallergi hadde positiv prikktest / forhøyet IgE og kraftig positiv conjunctival test, score II, mot det aktuelle matallergen. I henhold til de diagnostiske kriterier kunne alle påvises å ha sikker matallergi. Hos tjuefire barn med positiv conjunctival test, score I, forhøyet IgE / positiv prikk test, kunne det påvises matallergi hos åtte, mens seksten ikke hadde matallergi. Tretten av 171 sectioforløste barn (7,6 %), og tjueto av 341 vaginalt forløste (6,5 %), ble diagnostisert med matallergi. Forskjellen var ikke signifikant. Heller ikke da vi studerte barn med forhøyet IgE, allergiske eller sensibiliserte, fant vi øket forekomst hos sectioforløste barn i forhold til vaginalt forløste, 3,5 % kontra 1,3 %. En ny og lovende metode for undersøkelse av tarmflora er introdusert. 16S rRNA klone bibliotek benyttes. Den nye metoden er effektiv og arbeidsbesparende i forhold til de mer omfattende DNA analyser. I vår kohort fant vi nittifem barn (18,6 %) med atopisk dermatitt i de første to leveår, tjueto (19,9 %) var premature og sekstitre (17,9 %) var terminbarn. 15,8 % av barna hadde matallergi, 15,6 % av de premature og 15,9 % av terminbarna. 8,4 % var IgE-mediert. De barna som hadde IgE-mediert matallergi hadde mest alvorlig eksem, med høyere SCORAD index. Fødselsmåte affiserte ikke forekomst av AD. Konklusjon: Kumelkreaksjoner er vanlig i første leveår. I vår kohort forekom debut av symptomer hyppigst i de første leveuker. Vanligste debutsymptomer var gastrointestinale og respiratoriske. Det var samme forekomst av symptomer og debutalder hos premature som hos terminbarn. Halvparten av barna var tolerante ved et års alder. I vår kohort var ikke-IgE-mediert kumelkallergi mye hyppigere forekommende enn IgE-mediert allergi. Med en negativ conjunctivaltest mot et matvareallergen, selv med positiv prikktest og forhøyet IgE mot samme allergen, kan åpen matprovokasjon trygt gjøres, uten risiko for alvorlige allergiske reaksjoner. Ved en kraftig positiv conjunctivaltest, score II, mot et matallergen kan man forvente en sikker matallergi. Vi har ikke kunnet påvise økt forekomst av matallergi i de to første leveår hos sectioforløste barn sammenliknet med vaginalt forløste. Forekomst av AD i de første to leveår var 18,6 %, med påvist matallergi hos 15,8 %. Det var samme forekomst av AD og matallergi hos terminbarn og premature. Barn med IgEmediert matallergi hadde mest alvorlig eksem. Forløsningsmetode affiserte ikke forekomst av AD

Combined vertebral fracture assessment and bone mineral density measurement: a new standard in the diagnosis of osteoporosis in academic populations

Vertebral Fracture Analysis enables the detection of vertebral fractures in the same session as bone mineral density testing. Using this method in 2,424 patients, we found unknown vertebral fractures in approximately one out of each six patients with significant impact on management. The presence of osteoporotic vertebral fractures (VF) is an important risk factor for all future fractures independent of BMD. Yet, determination of the VF status has not become standard practice. Vertebral Fracture Assessment (VFA) is a new feature available on modern densitometers. In this study we aimed to determine the prevalence of VF using VFA in all patients referred for BMD testing in a university medical center and to evaluate its added clinical value. Prospective diagnostic evaluation study in 2,500 consecutive patients referred for BMD. Patients underwent VFA in supine position after BMD testing. Questionnaires were used to assess perceived added value of VFA. In 2,424 patients (1,573 women), results were evaluable. In 541 patients (22%), VFA detected a prevalent VF that was unknown in 69%. In women, the prevalence was 20% versus 27% found in men (p <0.0001). The prevalence of VF was 14% in patients with normal BMD (97/678), increased to 21% (229/1,100) in osteopenia and to 26% in those with osteoporosis (215/646) by WHO criteria. After excluding mild fractures VF prevalence was 13% (322/2,424). In 468 of 942 questionnaires (50% response rate), 27% of the referring physicians reported VFA results to impact on patient management. VFA is a patient friendly new tool with a high diagnostic yield, as it detected unknown VF in one out of each six patients, with significant impact on management. We believe these findings justify considering VFA in all new patients referred for osteoporosis assessment in similar populations

Risk Factors for Buruli Ulcer: A Case Control Study in Cameroon

Buruli ulcer (BU) is a neglected tropical infectious disease caused by Mycobacterium ulcerans. While BU is associated with areas where the water is slow-flowing or stagnant, the exact mechanism of transmission of the bacillus is unknown, impairing efficient control programs. Two hypotheses are proposed in the literature: previous trauma at the lesion site, and transmission through aquatic insect bites. Using results from a face-to-face questionnaire, our study compared characteristics from Cameroonian patients with Buruli ulcer to people without Buruli ulcer. This latter group of people was chosen within the community or within the family of case patients. The statistical analysis confirmed some well-known factors associated with the presence of BU, such as wearing short lower-body clothing while farming, but it showed that the use of bed nets and the treatment of wounds with leaves is less frequent in case patients. These newly identified factors may provide new insight into the mode of transmission of M. ulcerans. The implication of domestic or peridomestic insects, suggested by the influence of the use of bed nets, should be confirmed in specific studies

Clinical practice. Diagnosis and treatment of cow’s milk allergy

Introduction Cow's milk allergy (CMA) is thought to affect 2-3% of infants. The signs and symptoms are nonspecific and may be difficult to objectify, and as the diagnosis requires cow's milk elimination followed by challenge, often, children are considered cow's milk allergic without proven diagnosis. Diagnosis Because of the consequences, a correct diagnosis of CMA is pivotal. Open challenges tend to overestimate the number of children with CMA. The only reliable way to diagnose CMA is by double-blind, placebo-controlled challenge (DBPCFC). Therapy At present, the only proven treatment consists of elimination of cow's milk protein from the child's diet and the introduction of formulas based on extensively hydrolysed whey protein or casein; amino acid-based formula is rarely indicated. The majority of children will regain tolerance to cow's milk within the first 5 years of life. Conclusions Open challenges can be used to reject CMA, but for adequate diagnosis, DBPCFC is mandatory. In most children, CMA can be adequately treated with extensively hydrolysed whey protein or casein formulas

Ecology and Transmission of Buruli Ulcer Disease: A Systematic Review

Buruli ulcer is a neglected emerging disease that has recently been reported in some countries as the second most frequent mycobacterial disease in humans after tuberculosis. Cases have been reported from at least 32 countries in Africa (mainly west), Australia, Southeast Asia, China, Central and South America, and the Western Pacific. Large lesions often result in scarring, contractual deformities, amputations, and disabilities, and in Africa, most cases of the disease occur in children between the ages of 4–15 years. This environmental mycobacterium, Mycobacterium ulcerans, is found in communities associated with rivers, swamps, wetlands, and human-linked changes in the aquatic environment, particularly those created as a result of environmental disturbance such as deforestation, dam construction, and agriculture. Buruli ulcer disease is often referred to as the “mysterious disease” because the mode of transmission remains unclear, although several hypotheses have been proposed. The above review reveals that various routes of transmission may occur, varying amongst epidemiological setting and geographic region, and that there may be some role for living agents as reservoirs and as vectors of M. ulcerans, in particular aquatic insects, adult mosquitoes or other biting arthropods. We discuss traditional and non-traditional methods for indicting the roles of living agents as biologically significant reservoirs and/or vectors of pathogens, and suggest an intellectual framework for establishing criteria for transmission. The application of these criteria to the transmission of M. ulcerans presents a significant challenge