Real appreciation as an automatic channel for redistribution of increased government non-tax revenue

Abstract: The paper analyses how equilibrium adjustments of the wage rate affect the scope for tax rate reductions when the government experiences an exogenous increase in non-tax revenues. It shows within a stylized model that increased revenue in the form of a tradable will increase the wage rate, which diminishes the scope for tax rate reduction, provided that the initial wage dependent government net expenditures are positive. In this case the wage rate adjustment represents an automatic channel for redistributing increased non-tax government revenues. When the revenue increases in the form a non-tradable, the wage rate adjustment reinforces the scope for tax rate reduction. Simulations on a CGE model of the Norwegian economy confirm the theoretical results, and demonstrate that the fiscal wage effect can be strikingly large. Keywords: Tax incidence, fiscal policy, general equilibrium effect

Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring

Rapporten analyserer langsiktige virkninger på makroøkonomi, herunder offentlige finanser, av ulike forutsetninger om fremtidig innvandring og økonomisk integrering av innvandrere. Analysene er gjennomført i tråd med et oppdrag for Velferds- og migrasjonsutvalget (VMU), som leverte sin utredning 10. mai 2011 (NOU 2011:7). Ved å forfølge virkningene til 2100 får vi tatt hensyn til at innvandrere blir gamle, dør og at deres barn også blir gamle. Vi fordeler innvandrerne på tre regioner/landgrupper: R1: Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand; R2: Østeuropeiske EU-land; R3: Resten av verden. Beregningene kombinerer en nyutviklet modell (DEMEC) kombinert med eksogene anslag på blant annet befolkningsutvikling, produktivitetsvekst og oljepris. Gjennomsnittsatferden for modellens befolkningsgrupper er basert på data fra 2006, et år vi betrakter som mer normalt enn nyere tilgjengelige alternativer

Will the Norwegian pension reform reach its goals? : an integrated micro-macro assessment

Abstract: The Norwegian pension reform of 2006 intends to (1) improve long run fiscal sustainability by reducing the growth in public old-age expenditures, (2) strengthen labour supply incentives, and (3) maintain the main redistributive features of the present system. We assess to what extent the reform is likely to achieve these three goals, using two empirical models iteratively: We combine a detailed dynamic micro simulation of individual benefits and government pension expenditures with a CGE-model, which captures behavioural effects and equilibrium repercussions. We find that the pension reform improves fiscal balances substantially. Compared to a no-reform scenario, the payroll tax rate can be cut by 10 percentage points in 2050. Increased employment contributes more to the fiscal improvement than the reduction in pension expenditures. However, these changes are basically level effects; the reform has a surprisingly small effect on the growth rate of the necessary tax burden starting in 2020. In particular, the growth rate of public pension expenditures is hardly affected. Stronger government finances and higher employment is obtained at the expense of a significant increase income inequality among old age pensioners

Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst

Denne rapporten analyserer og tallfester konsekvensene av at veksten i norsk økonomi frem til 2060 blir mindre ”materialistisk”, i den forstand at noe av produktivitetsveksten i økonomien tas ut i form av kortere arbeidstid i stedet for materielt forbruk. Konkret studeres konsekvensene for bl.a. forbruk og offentlige finanser av en jevn nedgang i den gjennomsnittlige arbeidstiden for alle sysselsatte med 0,5 prosent hvert år fra og med 2015 til og med 2058. Da har antall timer i en fulltidsarbeidsdag falt fra 7,5 timer til 6 timer. Det er først og fremst to konsekvenser av denne sterkere prioriteringen av fritid som analyseres: 1. Hva vil dette koste i form av lavere privat forbruk per innbygger? 2. Hvor mye må den gjennomsnittlige skattebyrden øke hvis dagens velferdsordninger skal videreføres uten å bryte handlingsregelen for bruk av petroleumsinntektene? Disse spørsmålene besvares ved en generell likevektsmodell for norsk økonomi som tar hensyn til en rekke sammenhenger. Virkningene beregnes ved å sammenligne realistiske vekstbaner for norsk økonomi som bygger på felles forutsetninger med unntak av arbeidstid. Hovedvekten er lagt på en sammenligning av vekstbaner som tar hensyn til pensjonsreformen av 2011, som isolert sett vil øke arbeidstilbudet fremover i forhold til dagens nivå. I vekstbanen med mindre materialistisk vekst kombineres pensjonsreformens insentiver til å jobbe mer med at preferansene for fritid styrkes. Denne banen sammenlignes med en vekstbane hvor preferansene for fritid ikke endres i forhold til i dag. I 2060 vil sysselsettingen og privat forbruk per innbygger være henholdsvis 21 prosent og 32 prosent lavere enn i en vekstbane uten arbeidstidsforkortelse. Selv med en så sterk arbeidstidsforkortelse vil det reelle private forbruket per innbygger i 2060 likevel være nær det dobbelte av dagens nivå. Dette skyldes i all hovedsak at arbeidsproduktiviteten er forutsatt å vokse med 2 prosent per år i privat sektor og 0,5 prosent per år i offentlig sektor. Rapporten presenterer også anslag fra andre analyser på hvordan pensjonsreformen alene vil bidra til å øke sysselsettingen og forbruket fra dagens nivå. Selv om disse effektene isolert sett er relativt sterke på lang sikt, er bidraget til veksten i forbruksmuligheter lite sammenlignet med den akkumulerte effekten av nær 50 års produktivitetsvekst. Selv uten arbeidstidsforkortelse må skattesatsene i 2060 være høyere enn i dag for å kunne videreføre dagens offentlige velferdsordninger, herunder det nye pensjonssystemet, innenfor handlingsregelens ramme. Lavere arbeidsinnsats reduserer nesten alle skattegrunnlagene utenom statens petroleumsinntekter. Når mindre materialistisk vekst skal kombineres med videreføring av dagens velferdsstat, må derfor den nødvendige økningen i skattesatser bli betydelig sterkere. Vi har ikke tatt stilling til hvilke skattesatser som øker. Men vi har illustrert størrelsesordenen på den nødvendige økningen ved åberegne hvordan den påvirker summen av arbeidsgiveravgiften og personskattene på inntekt og formue. I 2010 utgjorde disse skattene vel 37 prosent av summen av husholdningenes inntekter og arbeidsgiveravgiften. Uten arbeidstidsforkortelse er det rom for å senke denne andelen til ca. 30 prosent i årene 2016 – 2029 før suksessive skatteskjerpelser øker den til nær 40 prosent i 2060. Når arbeidstiden reduseres, øker denne andelen til 50 prosent samme år

Grunnlag for vurdering av arbeidstilbudspotensialet i Norge på lang sikt

Rapporten gir en oversikt over forhold som bør være relevante når man skal utarbeide langsiktige fremskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen. Den er skrevet på oppdrag for Finansdepartementet som et grunnlag for de langsiktige fremskrivningene av norsk økonomi i Perspektivmeldingen 2013. I tråd med tradisjonell økonomisk teori, legger rapporten til grunn at det er arbeidstilbudet som betyr mest for den faktiske sysselsettingsutviklingen i et langsiktig tidsperspektiv. Endringer i arbeidstilbudet kan ha tre hovedkilder: 1) demografi, dvs. endringer i befolkningen som er i yrkesaktiv alder; 2) sammensetningseffekter, dvs. endringer i fordelingen av den yrkesaktive befolkningen på grupper som er vedvarende ulike når det gjelder gjennomsnittlig individuelt arbeidstilbud; 3) endringer i økonomiske og andre incentiver som påvirker det individuelle arbeidstilbudet. Rapporten konsentrerer seg om punktene 2 og 3. Langsiktige fremskrivninger vil nesten alltid ta utgangspunkt i historiske trender. Kan disse forlenges, eller er det noe vi i dag kjenner til som tilsier at de vil bli brutt? Et eksempel på et slikt brudd vil trolig være kvinnelig yrkesdeltaking hvor potensialet for videre tilnærming mellom kvinner og menn er i ferd med å bli uttømt. Kapittel 2 viser hovedlinjene i utviklingen fra 1930 til i dag i aggregerte tall for arbeidsstyrke, yrkesfrekvenser, sysselsatte personer og timeverk, samt gjennomsnittlig arbeidstid. En dekomponering gir et tallfestet bilde av at reduksjoner i arbeidstiden har betydd mer for den gjennomsnittlige arbeidsinnsatsen per person i yrkesaktiv alder enn vekst sysselsettingsandelen. Videre sammenlignes yrkesfrekvenser, sysselsettingsandeler og arbeidstid i Norge med tilsvarende størrelser i noen utvalgte OECD-land. En fullstendig gjennomgang av årsakene til den historiske utviklingen og til forskjeller mellom Norge og andre land, faller utenfor rammene for denne rapporten. For å vurdere potensielle sammensetningseffekter på det samlede arbeidstilbudet fremover, kreves kartlegging av hvordan dette varierer mellom ulike grupper. Kapittel 3 viser hvordan arbeidstilbudet i gruppene eldre, kvinner, småbarnsforeldre og ulike innvandrergrupper avviker fra samlede gjennomsnittstall. Også her sammenlignes avvikene over tid og mellom land. Unges overgang fra utdanning til arbeidsliv og eldres overgang fra arbeid til trygd belyses nærmere i kapittel 4. Kapittel 5 gir en generell oversikt over økonometriske analyser av hvordan arbeidstilbudet påvirkes av økonomiske incentiver. For menn ligger estimatene på ukompenserte lønnselastisiteter rundt 0,1. Responsen er fortsatt noe større for kvinner enn menn, særlig når de er gift. Kapittel 6 gjennomgår relativt detaljert hvordan man utarbeider langsiktige fremskrivninger av sysselsettingen i noen utenlandske miljøer som gjør dette relativt regelmessig. Kapittel 7 viser sysselsettingseffekter av endringer i inn- og utvandring og integreringen av innvandrere. Den sterke økningen i arbeidsinnvandringen etter 2004 gjør at dette er effekter som man trolig vil møte i enhver langsiktig sysselsettingsfremskrivning av norsk økonomi. Kapittel 8 oppsummerer rapporten, peker på kilder til kommende endringer i sysselsettingspotensialet, og gir noen anbefalinger for fremskrivninger av arbeidstilbudet

Is Norway immune to Dutch Disease? CGE estimates of sustainable wage growth and de-industrialisation

Norway's petroleum wealth has become considerably more liquid and thereby visible to the public since the mid 1990s. In the policy debate transformation of wealth is often confused with ordinary income. Such a misconception may have contributed to de-industrialisation through real appreciation beyond what is sustainable in a long run perspective. Since re-industrialisation is typically considered difficult, it is important to estimate a norm for sustainable wage growth. In Norway the textbook model of the Small Open Economy (SOE) has often been used for this purpose. We argue that this model neglects important aspects of the Norwegian economy. Instead we use a large scale dynamic CGEmodel to estimate sustainable paths for wage growth and the activity in the traded goods sector, especially manufacturing. Under plausible assumptions we find that about 0.5 percent annual reduction of manufacturing employment is sustainable. The real appreciation over the last 7 years has been substantially above a sustainable trend. Keywords: Dutch Disease, multi-sector growth, dynamic CGE-modelling

Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren fremover

Realistiske vurderinger av fremtidige offentlige utgifter til helse og omsorg (HO) er et viktig premiss i langsiktige fremskrivninger som tallfester hvordan økningen i antall eldre i tiårene fremover vil bidra til å svekke offentlige finanser i Norge. Etterspørselen etter HO-sysselsetting er avgjørende for de fremtidige HO-utgiftene. Fremskrivninger av etterspørselen etter HO-tjenester er også viktig når man beslutter kapasiteten i utdanningssystemet for HO-personell. Denne rapporten fremskriver etterspørselen etter arbeidskraft fra de HO-sektorene som yter individrettede tjenester frem til 2060. I noen tilfeller regner vi enda lengre frem. Vi har lagt særlig vekt på bemanningsbehovene i pleie- og omsorgssektoren (POsektoren), fordi beregningene delvis er utført som et oppdrag for Helse- og omsorgsdepartementet som en del av premissgrunnlaget for Stortingsmelding 29 (2012-2013) ”Morgendagens omsorg”. Fremskrivningene baserer seg på en mye brukt metode: Arbeidsinnsatsen som trengs for å dekke etterspørselen etter en bestemt HO-tjeneste fra en befolkningsgruppe med felles kjønn og alder, dekomponeres i 1) årsverk per bruker, 2) brukere per individer i gruppen, og 3) antall individer i gruppen, se kapittel 2 og 3. Beregningene av kjønnsspesifikke aldersfordelinger for årsverk per bruker og brukerfrekvenser har prøvd å utnytte all relevant tilgjengelig statistikk, herunder DRG-poeng der dette har vært mulig og relevant, se kapittel 4. Kapittel 5 viser at krysskombinasjoner av plausible forutsetninger om demografi, de eldres helsetilstand, standarden på HO-tjenestene og uformell familieomsorg genererer et stort variasjonsområde for HO-sysselsettingen når man regner frem til 2060. Veksten tiltar fra 2020 som følge av sterkere vekst i antall 80 år og eldre, og den blir spesielt sterk i PO-sektoren. Under forutsetning av blant annet nullvekst i standarden og at familieomsorgen vokser i omtrent samme takt som offentlig eldreomsorg, vil bemanningsbehovet i HO-sektoren i 2060 være det dobbelte av dagens HO-sysselsetting. Det samme gjelder HO-sektorens andel av samlet sysselsetting som i 2010 var nær 11 prosent. Mer realistisk er lav vekst i familieomsorgen og standardforbedringer når befolkningen opplever fortsatt realinntektsvekst. I et alternativ hvor den samlede familieomsorgen forblir på dagens nivå, 1 prosent årlig standardforbedring og uendret aldersspesifikk helsetilstand, vil mer enn hvert tredje årsverk produsere HO-tjenester i 2060. Med dagens arbeidstid i HO-sektoren, vil andelen av sysselsatte personer være enda høyere. Det er ikke opplagt at bedre helse blant eldre vil dempe veksten i bemanningsbehovet. For det første kan helseforbedringene i seg selv delvis betinge bruk av helsetjenester. For det andre vil helseforbedringene gjennom redusert dødelighet, føre til at stadig flere når en alder hvor bruken av HO-tjenester uansett vil være relativt høy. For det tredje kan lavere dødelighet blant 70- og 80-åringer føre til at flere avslutter sitt liv som demente, en gruppe som krever relativt kostbar omsorg. Kapittel 6 forklarer og bruker en makroøkonomisk modell til å tallfeste hvordan en gitt sysselsettingsøkning i den offentlige eldreomsorgen påvirker både offentlige inntekter og utgifter. En viktig innsikt er at vekst i skattefinansierte HO-årsverk isolert sett fortrenger produksjon som gir grunnlag for indirekte skatter og skatter på bedriftsoverskudd. Gitt uendret samlet sysselsetting, bidrar denne effekten med 25 prosentpoeng til den samlede økningen i offentlige nettoutgifter. Denne tilleggsbelastningen på offentlige finanser synes neglisjert, så langt vi har kunnet se. De mest plausible av våre fremskrivninger innebærer en vekst i HO-sektorens andel av samlet sysselsetting og det samlede skattegrunnlaget som er så sterk at den vil medføre radikale og gjennomgripende endringer i norsk økonomi. Blant disse endringene vil det trolig også være tilpasninger som modifiserer de utviklingstrekkene vi har pekt på. Mulige eksempler på slike tilpasninger er ikke innarbeidet i denne rapportens beregninger

Arbeidsinnsats i offentlig helse og omsorg : Fremskrivninger og historikk

Rapporten er skrevet på oppdrag for Helsepersonellkommisjonen for å bidra til å belyse størrelsesordenen på de problemene man kan få i kommende tiår med å dekke både behovet for arbeidskraft og kostnadene i de skattefinansierte helse- og omsorgstjenestene (HO-tjenestene). Rapporten oppdaterer fremskrivningene i SSB-rapport 2019/12 (HHH19) av behovet for arbeidskraft i 14 offentlige HO-tjenester som i hovedsak ytes direkte til pasientene/brukerne. Oppdateringen består i første rekke i at i) SSBs befolkningsfremskrivninger fra 2022 erstatter tilsvarende fremskrivninger fra 2018, og ii) 2019-data for brukere og årsverk per bruker har erstattet tilsvarende 2017-data

Norsk konkurranseutsatt sektor i et langsiktig perspektiv : Hvor mye industri trenger vi, og hvor mye får vi?

Rapporten analyser problemstillinger knyttet til den langsiktige utviklingen av størrelsen på og sammensetningen av den delen av norsk næringsliv som er utsatt for internasjonal konkurranse (K-sektor), utenom olje- og gassektoren. Interessen og den bekymring som ofte uttrykkes for utviklingen i K-sektors størrelse, skyldes mange erfaringer som tilsier at det er forbundet med store samfunnsøkonomiske kostnader å reversere en for rask reduksjon av K-sektor (Hollandsk syke). Rapportens formål er å belyse følgende to spørsmål: 1. Hvilket omfang av K-sektor trenger Norge i et langsiktig perspektiv? 2. Hvilket omfang kan norsk K-sektor faktisk få i tiårene fremover