Bindende tilsagn i konkurransesaker – forordning 1 art. 9 og relevansen for konkurranseloven

Denne fremstillingen tar for seg den formaliserte forliksadgangen (tilsagn), i EU- og EØS-konkurranseretten, jf. forordning 1 art. 9. Formålet med fremstillingen er særlig å vurdere om det er grunn til å innføre en liknende hjemmel i norsk rett. Iht. forordning 1 art. 9 kan Kommisjonen akseptere tilsagn fra foretak under etterforskning for brudd på konkurransereglene, og ved vedtak gjøre disse bindende for foretakene. Et slikt vedtak avslutter saken, og vil ikke innebære at det tas stilling til om konkurransereglene har vært overtrådt i den konkrete saken. Denne kompetansen ble innført gjennom forordning 1/2003, som har vært gjeldende siden 1. mai 2004. Innledningsvis redegjøres det først for bakgrunnen for art. 9, samt for bruken av bestemmelsen etter at den ble innført i 2004. Etter dette gjennomgås art. 9-kompetansen nærmere, herunder spørsmål om domstolsprøving, rettsvirkninger og håndhevelse av slike vedtak. Videre foretas det en bred vurdering av art. 9-kompetansen; både mht. om hjemmelen kan sies å utvide kompetansen utover art. 7, og ut fra prosessøkonomiske og andre hensyn. Endelig vurderes kort spørsmålet om uformelle forlik fremdeles kan spille en rolle ved siden av den formaliserte tilsagnsprosedyren. Deretter vendes perspektivet til norsk rett, der særlig adgangen til uformelle forlik og begrensninger i slike vurderes. Endelig vurderes hensiktsmessigheten av å innføre en tilsvarende hjemmel i den norske konkurranseloven. Fremstillingen av art. 9 er for enkelthets skyld skrevet i et rent EU-perspektiv, uten at EØS-avtalens bestemmelser eller institusjoner er referert løpende. Regelverket er imidlertid sammenfallende under EØS-avtalen, og fremstillingen dekker derfor også ESAs kompetanse etter ODA protokoll 4. Der EØS-avtalen reiser særskilte spørsmål, vurderes disse separat

Fastpris på bøker

Det er omstridt hvorvidt bokbransjen skal tillates å benytte fastpriser (bindende videresalgspriser). Et premiss hos mange som er skeptisk til faste bokpriser er at det fjerner konkurranse og leder til høyere sluttbrukerpriser. Det er langt fra opplagt. I en enkel modell, som bygger på sentrale egenskaper i bokmarkedet, viser vi at prisene kan være lavere med enn uten faste priser. Deretter diskuterer vi faste priser i et noe bredere konkurranserettslig perspektiv, med fokus på hvordan en usikkerhet om virkninger bør håndteres rettslig

Corporate criminals in a market context: enforcement and optimal sanctions

By combining approaches from the economic theory of crime and of industrial organization, this paper analyzes optimal enforcement for three different forms of corporate misconduct that harm competition. The analysis shows why corporate crime is more harmful in large markets, why governments have a disinclination to sanction firms whose crime materializes abroad, and why leniency for those who self-report their crime is a complement, and not a substitute, to independent investigation and enforcement. As public authorities rely increasingly on self-reporting by companies to detect cartels, the number of leniency applications is likely to decline, and this is borne out by data. Upon a review of 50 cases of corporate liability from five European countries, competition law enforcement, governed by a unified legal regime, is more efficient than enforcement in bribery and money laundering cases, governed by disparate criminal law regimes. Sanction predictability and transparency are higher when governments cooperate closely with each other in law enforcement, when there are elements of supra-national authority, and when the offense is regulated by a separate legal instrument. Given our results, Europe would benefit from stronger supra-national cooperation in regulation and enforcement of transnational corporate crime, especially for the sake of deterrent penalties against crime committed abroad

Håndhevelse av konkurransereglene : er ad hoc-løsninger veien å gå?

Effektiv håndhevelse er en forutsetning for implementeringen av konkurransepolitikken. En slik effektiv håndhevelse forutsetter at overtredelser av reglene avdekkes og avskrekkes, samtidig som det legges til rette for gode konkurransepolitiske løsninger i enkeltsaker. I senere tid har konkurransemyndighetene fått flere nye virkemidler, som alle bærer preg av at det søkes konkrete løsninger i den enkelte sak. Dette gjelder amnestiprogrammer og mulighet til å inngå forlik i kartellsaker, men kanskje i første rekke muligheten for å henlegge en sak dersom foretakene aksepterer konkret fremforhandlede «tilsagn». Denne utviklingen reiser spørsmål om sammenhengen mellom myndighetenes virkemidler, og samspillet mellom offentlig og privat håndhevelse av konkurranselovgivningen. Artikkelen setter et kritisk søkelys på denne utviklingen, og vurderer hvilke implikasjoner den kan ha for håndhevelsessystemet sett under ett

Consumers’ right of action in antitrust cases : Current problems and future solutions

Consumers benefit from well-functioning markets. Since competition law infringements harm the market mechanism, all competition law infringements harm consumers, directly or indirectly. There are two categories of consumers who have suffered: consumers who have bought products at a higher price or of inferior quality; and consumers who could not afford to buy the overpriced product (deadweight loss). Consumers have a right of redress for antitrust damages in all the Nordic countries. However, with a few exceptions, neither consumers nor their representatives are currently pursuing such claims. Consequently, consumers are not being compensated for their losses. The Nordic Council of Ministers therefore decided to fund a project and a report on the subject. The project was set up and supervised by the Steering Group on Legal Issues under the Committee on Consumer Issues. The ambition of the report is twofold: to analyse the main obstacles to redress of consumers' antitrust damages; and to provide possible solutions to the problems consumers and their representatives face when pursuing such claims. The report aims to provide both national and EU institutions with specific recommendations on how to facilitate consumers' claims for antitrust damages

Håndhevelse av konkurransereglene : er ad hoc-løsninger veien å gå?

-With permission from publisher, FagbokforlagetEffektiv håndhevelse er en forutsetning for implementeringen av konkurransepolitikken. En slik effektiv håndhevelse forutsetter at overtredelser av reglene avdekkes og avskrekkes, samtidig som det legges til rette for gode konkurransepolitiske løsninger i enkeltsaker. I senere tid har konkurransemyndighetene fått flere nye virkemidler, som alle bærer preg av at det søkes konkrete løsninger i den enkelte sak. Dette gjelder amnestiprogrammer og mulighet til å inngå forlik i kartellsaker, men kanskje i første rekke muligheten for å henlegge en sak dersom foretakene aksepterer konkret fremforhandlede «tilsagn». Denne utviklingen reiser spørsmål om sammenhengen mellom myndighetenes virkemidler, og samspillet mellom offentlig og privat håndhevelse av konkurranselovgivningen. Artikkelen setter et kritisk søkelys på denne utviklingen, og vurderer hvilke implikasjoner den kan ha for håndhevelsessystemet sett under ett

Det store forhandlingsspillet: vinnere, tapere og reguleringsbehovet

This chapter takes the negotiations between suppliers and grocery chains as a starting point and discusses its impact on competition at the retail level. The aim is to analyse the potential for regulatory intervention, both with regard to unfair practices as well as competition, and also to discuss the application of the prohibition on abuse of dominant position in the grocery market. Several aspects are discussed; price discrimination, access to distribution and the use of vertical restraints. The main insight is that as no consistent theory of harm has yet been defined, it is not possible to give recommendations as to regulatory intervention

Håndhevelse av konkurransereglene : er ad hoc-løsninger veien å gå?

-With permission from publisher, FagbokforlagetEffektiv håndhevelse er en forutsetning for implementeringen av konkurransepolitikken. En slik effektiv håndhevelse forutsetter at overtredelser av reglene avdekkes og avskrekkes, samtidig som det legges til rette for gode konkurransepolitiske løsninger i enkeltsaker. I senere tid har konkurransemyndighetene fått flere nye virkemidler, som alle bærer preg av at det søkes konkrete løsninger i den enkelte sak. Dette gjelder amnestiprogrammer og mulighet til å inngå forlik i kartellsaker, men kanskje i første rekke muligheten for å henlegge en sak dersom foretakene aksepterer konkret fremforhandlede «tilsagn». Denne utviklingen reiser spørsmål om sammenhengen mellom myndighetenes virkemidler, og samspillet mellom offentlig og privat håndhevelse av konkurranselovgivningen. Artikkelen setter et kritisk søkelys på denne utviklingen, og vurderer hvilke implikasjoner den kan ha for håndhevelsessystemet sett under ett

Fallittforetak i konkurranseretten

Fallittforetak, det vil si foretak som trer ut av et marked på grunn av akutte økonomiske vanskeligheter, reiser en rekke konkurranserettslige spørsmål. I artikkelen problematiseres blant annet anvendelsen av foretakssammenslutningsbegrepet på erverv av aktiva fra konkursbo, praktiseringen av gjennomføringsforbudet og tilhørende dispensasjoner i saker om fallittforetak, inngrepsvurderingen for foretakssammenslutninger og fallittforetaksforsvaret, krisekarteller samt allokering av bøteansvar og erstatningsansvar der fallittforetak har overtrådt konkurranserettens atferdsforbud

Skyldkravet i konkurranseretten – mot et objektivt ansvar for systemsvikt?

Artikkelen analyserer skyldkravet i konkurranseretten med bakgrunn i strafferetten og forvaltningsretten. Fremstillingen viser at skyldkravet etter konkurranseloven står i en spenning mellom formuleringen av skyld i EU- og EØS-konkurranseretten på den ene siden og norsk strafferettslig og forvaltningsrettslig tradisjon på den andre. En hovedforskjell består i at EU-domstolen har knyttet skyldvurderingen direkte opp til juridiske personer, mens den på nasjonalt nivå har vært knyttet til fysiske personer som handler på vegne av en juridisk person. Foretaksansvaret etter norsk rett har likevel blitt objektivisert, og artikkelen setter både nasjonal rett og EU-konkurranserett inn i en kontekst preget av utvikling mot en egen form for foretaksskyld eller et systemansvar. Artikkelen påviser videre at det i konkurranseretten er en nær sammenheng mellom skyld og subjektive elementer i de konkurranserettslige normene. Videre påvises det at EU-domstolen ikke har vært konsekvent i sin formulering av skyldkrav og skyldgrader, og det fremlegges noen mulige forklaringer på dette