En studie av et interkommunalt samarbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme i Rogaland

Master's thesis in Risk management and societal safetyHele verden opplever en markant økning i terror. Også i Europa har vi de senere årene opplevd flere dramatiske terroraksjoner. Stadig oftere hører vi begrepene radikalisering og voldelig ekstremisme i denne sammenheng. Terrorhandlingene 22. juli 2011 viste at heller ikke Norge er skjermet fra slike hendelser. NOU 2012:14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen peker blant annet på manglende koordinering og samvirke mellom ulike etater. I 2014 la regjeringen frem en ny handlingsplan knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme. Planen kommer med anbefalinger om at man jobber bredt og tverrsektorielt med denne typen problemstillinger. På bakgrunn av dette tok Stavanger kommune initiativ til å etablere et samarbeid på tvers av kommunegrensene. Gruppen er i dag en interkommunal koordineringsgruppe bestående av de 6 kommunene Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg, Time og Rennesøy, samt lokalt politi og PST. Denne masteroppgaven søker å belyse hvordan koordineringsgruppen kan bidra til å skape en felles bevissthet i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Datagrunnlaget er utarbeidet på bakgrunn av intervjuer med gruppens medlemmer, studier av relevante dokumenter samt observasjoner. Oppgaven baserer seg på tre forskningsspørsmål tilknyttet temaene; 1) risiko og trussel, 2) relevante aktører, 3) informasjonsdeling. Mine drøftinger har fokus på begrepet «en ny normalitet» som diskuteres på bakgrunn av trusselbildet og informantenes risikoforståelse. Oppgaven søker å besvare om gruppens sammensetning er hensiktsmessig i forhold til gruppens formål. Den overordnede hensikten med koordineringsgruppen er å besitte en samlet ekspertise i forhold til arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Gruppas arbeid vil være avhengig av at man har en felles bevisthet i forhold til blant annet trusselbildet. For at gruppen skal ha sin berettigelse er det avgjørende å ha en god informasjonsflyt mellom koordineringsgruppen og kommunene. Da er det viktig at man har en intern enighet og at gruppens budskap er tydelig . Internt i gruppen er det ulike syn på hvorvidt gruppesammensetningen er hensiktsmessig, både med hensyn til relevante aktører og relevant kunnskap. Et annet funn er at det er forbedringspotensialer i den eksterne informasjonsflyten. Kommunene som deltar i gruppen ser ut til å ha noe ulikt syn på hvorvidt radikalisering og voldelig ekstremisme er en reell trussel. Det er derfor vanskelig å oppnå en felles bevissthet i gruppas arbeid.publishedVersio

Holdninger til taleflytvansker : Hvilke holdninger har ungdomsskolelærere til taleflytvansker?

Arbeidstittel: Holdninger til taleflytvansker Bakgrunn og hensikt med prosjektet: Taleflytvansker er et av emnene i studieretningen logopedi, som var vårt fordypningsfag i første år av dette 2-årige masterstudiet. Taleflytvansker, som består av stamming og løpsk tale, hadde ulikt fokus i vår pensumlitteratur. Det var hovedvekt på kunnskapsformidling av stamming, mens bare få sider var viet temaet løpsk tale. I praksisperioden innen taleflytvansker opplevde vi også å møte disse to vanskene i svært ulik grad. Vi møtte daglig klienter som stammet, men ingen med løpsk tale. Vårt møte med løpsk tale ble derfor gjennom en amerikansk film med intervjuer av personer med løpsk tale og deres logopeder. Både menneskene i filmen og de vi møtte daglig, fortalte at ungdomsskolealderen er utfordrende som elev med taleflytvansker og at lærere i svært stor grad er betydningsfulle. Elever med taleflytvansker kan ha behov for logoped. For at elevene skal kunne få et maksimalt utbytte av nødvendige logopediske tiltak, må lærerne legge til rette for at elevene skal kunne videreføre tiltakene i klassesituasjonen. Dette forutsettes av et trygt og godt læringsmiljø for elevene. Vi er av den oppfatning at læringsmiljøet for elever med taleflytvansker vil være avhengig av lærernes holdninger til vanskene. Holdninger elevene møter vil også være med på å danne grunnlaget for den videreutviklingen som menneske. Gode erfaringer fra skoletiden kan være med på å gi en solid ballast for livet som ligger foran dem. Å ha innsikt i hvilke holdninger ungdomsskolelærere har stamming og løpsk tale, og om det er ulike holdninger til vanskene, vil derfor være nyttig for oss som logopeder. Problemstiling: Hvilke holdninger har ungdomsskolelærere til taleflytvansker? - Har lærerne ulike holdninger til stamming og løpsk tale? - Hvilken betydning kan holdningene få for elever med taleflytvansker? Metode: Vi har arbeidet med problemstillingen vår gjennom en kvantitativ tilnærming. For innhenting av data har vi tatt i bruk den norske oversettelsen av the Public Opinion Survey of Human Attributes (POSHA). POSHA er et spørreskjema utarbeidet av Kenneth St. Louis (2009) og oversatt til norsk av Hilda Sønsterud, Ragnhild Rekve Heitmann, Helene Kvenseth og Kenneth St. Louis (2011). St. Louis koordinerer for tiden en multinasjonal studie med formål å måle offentlige holdninger til menneskelige karakteristikker, blant annet stamming og løpsk tale. Vårt masterprosjekt er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Hilda Sønsterud, ansatt i Statped, Bredtvet kompetansesenter. Hilda Sønsterud er ansvarlig for prosjekter på Østlandet som bidrar med informasjon til St. Louis. Sønsterud har inngått avtale med Universitetet i Oslo, som åpnet for at vi kunne gjennomføre vårt masterprosjekt som en del av det norske bidraget til den multinasjonale undersøkelsen. Vi har delt ut POSHA (Sønsterud et al., 2011) til 65 ungdomsskolelærere i fire kommuner i to ulike fylker i Norge. Det var i alt 39 lærere som valgte å svare på spørreskjemaet, og disse arbeidet ved fire forskjellige skoler. Det er informasjon om holdninger til stamming og løpsk tale, som er av interesse for vårt prosjekt. Dataene er lagt inn, bearbeidet og analysert i SPSS versjon 16.0. Resultat: Dette prosjektet kan si noe om våre informanters holdninger til stamming og løpsk tale. I forkant av undersøkelsen hadde vi en formening om at det kunne være noen ulike holdninger til de to vanskene. Begrunnelsen for dette er at vi er blitt gjort oppmerksomme på at det er en betydelig mindre kunnskaps- og informasjonsformidling om løpsk tale, enn om stamming. Ved å analysere og tolke svarene ungdomsskolelærerne har gitt, ser det ut til at de har nøytrale holdninger til både stamming og løpsk tale. Det er i liten grad forskjeller i holdningene. Vi ser for øvrig at lærerne generelt er mer usikre i sine oppfatninger av mennesker med løpsk tale, sammenlignet med stamming. Nøytrale holdninger vil kunne hindre at elever med taleflytvansker oppfatter seg selv negativt, i motsetning til om lærernes holdninger hadde vært negative. Lærernes holdninger vil påvirke de andre elevens holdninger. Dette kan igjen bety at læringsmiljøet, herunder også det psykososiale miljøet, ikke påvirkes negativt av lærerne. At lærerne er mer usikre i sine oppfatninger av mennesker med løpsk tale kan komme av at lærerne har mindre kjennskap til løpsk tale, og fordi elevene selv ofte ikke er klar over sin egen vanske. Dette kan føre til at elever med denne vansken ikke blir fanget opp og får den hjelpen de trenger

Public attitudes toward stuttering in Europe: within-country and between-country comparisons

Introduction: Epidemiological research methods have been shown to be useful in determining factors that might predict commonly reported negative public attitudes toward stuttering. Previous research has suggested that stuttering attitudes of respondents from North America and Europe (i.e., “The West”), though characterized by stereotypes and potential stigma, are more positive than those from several other regions of the world. This inference assumes that public attitudes within various regions characterized by “The West” are similar. Purpose: This study aimed to determine the extent to which public stuttering attitudes are similar or different both within regions of three different European countries and between or among five different European countries or similar geographic areas. It also aimed to compare these European attitudes to attitudes from 135 samples around the world using a standard measure. Material and methods: Using convenience sampling, 1111 adult respondents from eight different investigations completed the Public Opinion Survey of Human Attributes-Stuttering (POSHA-S) in the dominant language of each country or area. In Study I, the authors compared attitudes within three different regions of Bosnia & Herzegovina, Italy, and Norway. In Study II, the authors compared attitudes between combined samples from Bosnia & Herzegovina, Italy, and Norway (with additional respondents from Sweden), and two other samples, one from Germany and the other from Ireland and England. Results: Attitudes of adults from the three samples within Bosnia & Herzegovina, Italy, and Norway were remarkably similar. By contrast, attitudes between the five different countries or area were quite dramatically different. Demographic variables on the POSHA-S did not predict the rank order of these between-country/area differences. Compared to the POSHA-S worldwide database, European attitudes ranged from less positive than average (i.e., Italians) to more positive than average (i.e., Norwegians and Swedes). Conclusion: Factors related to national identity appear to play a significant role in differences in public attitudes in Europe and should be explored in future research