Contradictory cosmology in Old Norse myth and religion â but still a system?

This paper presents a new understanding of the cosmology of pre-Christian Scandinavian myth. The sources appear to give contradictory information; for example, the Ãsir are located in different places: at the centre of the world, in the west, in the east, under the sea, and in the sky; Hel is placed both in the underground and beyond the sea. In recent studies, this has led to the conclusion that there is no system. The author argues that there is, and that we misunderstand the passages to other worlds. The otherworld can be defined as ââ¬Ëthe world beyond what we can access by natural meansââ¬â¢. The starting-point is the realm that is physically accessible to humans, forming a compressed, wide ââ¬Ëbubbleââ¬â¢ around him/her and the local community, since our natural range is very wide in the horizontal plane in all directions, but very short downwards and upwards. Still, people have always imagined that it is possible supernaturally to transcend this ââ¬Ëbubbleââ¬â¢ through certain passages. These passages point in many directions from the middle of the ââ¬Ëbubbleââ¬â¢, but the locations of the passages are not identical to the location(s) of the other world(s), the passages being interchangeable with each other and often lead to the same (kind of) land/place. The other worlds have interfaces with this world and with each other, but have no geographical location in relation to this world or to the others â they are simply ââ¬Ëbeyond the passagesââ¬â¢, ââ¬Ëon the other sideââ¬â¢. Accordingly, the fundamental model may be construed as an opposition between ââ¬Ëusââ¬â¢ and ââ¬Ëthe othersââ¬â¢, with an ever-changing border. This system becomes clear when we examine not only the limited Old Norse sources, but consider them in the light of the abundant folktales and legends recorded in post-medieval times throughout Northern Europe

Rozwój semantyczny germańskiego *steur-: pale, stery, kotwice, pręty łoziny i chowane kile

This article discusses the relationship between the Old Germanic words for ‘a rudder’: Old Norse stýri / stjórn, Old High German stiura, Old English steor, etc., and Old Norse staurr, ‘a (pointed) stake’. These words in all probability stand in an ablaut relation to each other but it is difficult to tell what the cognitive link might be. The standard answer is that a stýri etc. originally was a beam/log/pole, understood as something similar to an oar, used to steer a ship. But it is difficult to steer a ship with a beam, log or pole, and a steering oar does not look much like these things. My suggestion is that a stýri etc. originally was more or less the same as a staurr, namely a pole which goes down into a substance that provides resistance and which thus anchors something. On the earliest depictions of ships with stýris etc. in Northern Europe, which are rowing ships, it seems that the function of the stýri was not to give the ship direction but to prevent it from drifting sideways on the water. On a stjóri ‘primitive anchor’ (Old Norse), the decisive element is a pointed transverse at the bottom end which digs into the ground. Similarly, a stjóri in Faroese is a rope or fastening whereby people and goods are pulled ashore through the surf. Norwegian stjor(e) also have meanings that are fundamentally similar to this. The essential argument for the proposed understanding is that it allows stýri/stjórn/stiura etc. to have an original meaning close to that of Old Norse staurr, which the etymological relatedness demands. Our semantic complex surrounding to steer, steuern, etc., probably co-evolved with the directional stýri etc. that accompanied the evolution of the Northern European sailing ship during the Merovingian age.Autor omawia relację między starogermańskimi słowami oznaczającymi ster, czyli staronordyjskim stýri / stjórn, starowysokoniemieckim stiura, staroangielskim steor itd., oraz staronordyjskim staurr ‘(zaostrzony) słup’. Słowa te najprawdopodobniej łączy wymiana samogłosek (ablaut), trudno jest jednak ustalić kognitywny związek między nimi. Zazwyczaj twierdzi się, że słowa stýri i in. pierwotnie oznaczały podobną do wiosła belkę, kłodę lub słup, których używano do sterowania statkiem. Trudno to jednak robić przy pomocy tego typu przedmiotów, a wiosło sterowe nie wygląda jak żaden z nich. W artykule stawia się zatem tezę, iż stýri (i inne wymienione wyżej słowa) pierwotnie znaczyły mniej więcej to samo, co staurr, czyli słup wprowadzany w stawiające opór podłoże i kotwiczący dany obiekt. Z najwcześniejszych przedstawień północnoeuropejskich staków ze stýris (czyli staków wiosłowych) wynika, iż funkcją stýri nie było nadawanie statkowi kierunku, lecz zabezpieczenie go przed bocznym dryftem. Na stjóri (co w staronordyjskim znaczyło ‘prymitywny rodzaj kotwicy’) kluczowym elementem jest znajdujący się w dolnej części zaostrzony element wbijany w dno. Podobnie w języku farerskim, stjóri to lina lub zapięcie, przy pomocy którego wyciągane są z morza na brzeg ludzie i towary. Podobne znaczenie mają norweskie słowa stjor/stjore. Kluczowym argumentem przemawiającym za stawianą tu hipotezą jest to, iż stýri / stjórn / stiura itd. mają oryginalne znaczenie bliskie staronordyjskiego staurr, jak wskazują na to związki etymologiczne między nimi. Istniejący obecnie kompleks semantyczny to steer (ang.), steuern (niem.) itd. prawdopodobnie ewoluował wspólnie ze stýri (i innymi słowami), towarzysząc rozwojowi północnoeuropejskiego statku żaglowego w okresie dynastii Merowingów

Annette Lassen 2011: Odin på kristent pergament. En teksthistorisk studie

Utgangspunktet for denne boka er at kjeldene samanlagt gjev eit svært komplekst bileíte av Odin. Derfor har Lassen gått gjennom Odin-framstellingane i alle dei norrøne mellomaldertekstane og Saxo, sjanger for sjanger og verk for verk, for å finne ein måte å forklare kompleksiteten på. Ho startar med forskingshistoria og kjem fram til at ââ¬Åde forskellige hypoteser om Odin gennem tiden fortæller mere om de skiftende paradigmer end om guden selvââ¬Â (s. 75). Det vil ho ta konsekvensen av: ââ¬ÅFor at undgå metodisk eller fagligt givne tolkninger går jeg i denne studie ad fontesââ¬Â, seier ho, og undersøker Odin ââ¬Åi den kontekst, som han indgår i i de forskellige teksterââ¬Â (s. 77). Målet er å forstå ââ¬Åden betydning Odin tillægges i kristen tidââ¬Â (s. 78), altså å forstå høgmellomalderen sine skildringar av Odin, eller, meir presis, men tyngre forståeleg: å forstå Odin i den høgmellomalderlege tekstkulturen (klårast s. 80). Det er der vi må starte, også i gransking av mytologiske emne, seier Lassen, for kjeldene er skrivne i kristen tid, og då er dei ââ¬Åi en eller anden udstrækning ... bearbejdet af kristne forfattere, hvormed deres sandhedsværdi i forhold til den førkristne verden er begrænset. ... Overleveringen og den litterære bearbejdning af teksterne må derfor anses for ... grundlæggende ... i en undersøgelse af førkristne figurer og fortællingerââ¬Â (s. 79). Samtidig seier Lassen at ho stoppar der; granskinga er ââ¬Åhverken oprindelsessøgende eller religionshistoriskââ¬Â (s. 18, jf. 79â81, 391). Ho er visst ikkje negativ til religionshistorisk bruk av tekstane, men seier den sida av saka ââ¬Åkan ââ¬Â¦ først komme i betragtning, når den tekstlige fremstilling er gransketââ¬Â (s. 391). Ho meiner altså at vi, med granskingar som denne avhandlinga, skal begynne med å skrelle vekk den kristenlærde innblandinga frå tekstane, og fyrst etter det kan vi bruke tekstane som kjelder til den førkristne Odin

Er det så sikkert at alle er namn? Ein merknad om metode og personnamn i urnordiske runeinnskrifter

This article discusses how we can determine which nouns in the Proto-Scandinavian runic corpus are names and which are bynames or appellatives. With regard to making definite distinctions, it seems that the criteria have neither been formulated nor discussed very much. The article presents a critical view of the way in which the problem has been handled hitherto and considers the different criteria that have been applied. Unfortunately, I cannot offer new, better methods for identifying names; my aim is to argue in favour of more explicit criteria and a more careful approach when it comes to pointing out names in the Proto-Scandinavian corpus

Tjukk l â Retroflektert tydeleggjering av kort kvantitet

Fleire har sett tjukk l, tjukk n og palatalisert og segmentert ll og nn i samanheng. Forfattaren peikar på korleis desse innovasjonane fordeler seg i Norden, på at dei høyrer til ei kvalitetskløyving av det gamle kvantitetssystemet, og på at kvalitetskløyvinga av vokalar og konsonantar er parallell. Sentral-Norden har særleg markert dei korte lydane, med retroflektering e.l., og randsonane særleg dei lange, med motsett tungestilling. Derfor forklarer forfattaren tjukk l som ei retroflektert tydeleggjering av kort kvantitet, oppstått innanfor det gamle kvantitetssystemet, truleg på 13â1400-talet, i Sentral-Norden fordi retroflektering er ein sentralnordisk innovasjon. â Tjukk l av rð er retrofleksassimilering av rð, på linje med /Ãâ / og /ÃË / av rd og rt. På eit vis er da tjukk l av rð og tjukk l av l uavhengige, men dei er utslag av den same sentralskandinaviske retroflekteringstendensen. Artikkelen bygger på litteratur om språkhistorie, tjukk l og nordiske målføre og på lydlovsresonnement

Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel

The article considers the etymology of the name Noregr, concluding that *Norðrvegr, ‘north-way’, is the most likely origin. An alternative idea suggests that the name is a compound involving the Germanic *nōra-, ‘squeezed together’, *Nór-vegr – either in the sense that ‘Norway’ is the route up through the narrow coastal straits of Norway or in the sense that ‘Norway’ is the long, narrow country. But the route up along the Norwegian west coast is wider than the one along the Skagerrak coast, and ‘squeezed together’ is not the same as long and narrow. Thus, *nōra- can hardly have generated a name adequately describing the original country of Norway. Nor does the proposal account for the dental in Old English Norðweg and Latin Northwegia and in the related nor(ð)rønn, ‘northern / Norwegian’, and norðmenn / nordmanni, etc

Tidleg dialektkontakt i Nord-Noreg

På grunn av stor innvandring til Nord-Noreg, særleg på 1500-talet, skal vi vente å finne spesielt mange dialektkontaktprodukt i nordínorsk, men temaet er ikkje undersøkt. Her skal eg prøve å forklare nokre sentrale ikkje lydrette bøyingsformer i nordnorsk ut frå denne dialektkontakten: Særleg bundi eintal av svake hokjønnsord på -a (kista) mot venta -o og -å (den viso /-å, men den bygda), -e i presens av både a-verb og e-verb, og bundi inkjekjønnsfleirtal på -an (husan) mot venta -a. Desse formene representerer grammatisk foríenkling, og ville derfor vera typiske språkkontaktprodukt. Eg føreslår at desse innovasjonane oppstod i område med spesielt stor innflytting, særleg Rana og området ikring Lopphavet, og har spreidd seg derifrå. Det er frå før kjent at desse områda har ââ¬Åframandeââ¬Â dialektdrag (Rana austlege og Lopphavet nordvestlandske), men så vidt eg veit har ingen kopla forenkla bøying til desse områda. Også andre nordnorske forenklingar forklarer eg på denne måten, eg kjem inn på ideen om at den nordnorske apokopen er lånt frå Trøndelag, og eg føreslår at det sørvestlandske området som heller ikkje skil mellom svakt og sterkt hokjønn i bunden form (både bygdo og viso, el. -å) kan ha fått denne forenklinga frå dialektkontakt i Stavanger. På grunnlag av desse vurderingane prøver eg å rekonstruere noko sentral nordnorsk og allmennorsk morfologi ved inngangen til nynorsk tid

Stjørdalen, Stjørna og Skjørin – med nokre metodevurderingar

In this article, I will go through previous interpretations of place-names based on Old Norse stjór- and suggest a new interpretation. Most scholars have been uncertain regarding these names. On the basis of Rygh and Kjær’s reading, Hoel has explained that Skjør in Eidsberg derives from stjór- in the sense of ‘staff’ and he sees the name as a reference to the elongated ridge on which the farm is located. Bjorvand expands this explanation to include Stjørdalen, Stjørna and Skjørin in Trøndelag, believing these names to refer to straight rivers or fjords. My objection is that there is no evidence that ‘staff, pole’ was a possible meaning of Norse stjór-, nor does the terrain in the respective places fit well with such a meaning. To these names I add the part of Lake Øyangsvatnet called Stjørna, 20 km from the fjord of Stjørna, and my point is that four out of these five stjór-names are linked to T-shaped bodies of water. This means that they resemble the shape of early, primitive anchors for which the Old Norse word is stjóri. Stjór-names may refer to this resemblance. My interpretation of Stjørna relies on the reconstructed sea-levels of the Early Iron Age. At the end of the article, I take a closer look at the potential of reconstructing past landscapes in connection with interpreting place-names, and my reading of Lake Styran in Eastern Sweden is based on a reconstructed water level

Jomfruland, Jungfrun, Landegode og Godøya på Sunnmøre – ikkje farlege, men reine og gode?

This article presents new explanations for the following names: Godøya in Sunnmøre, Western Norway; Jomfruland on the Norwe-gian Skagerrak coast, Jungfrun in Kalmarsund, Sweden; and Lan-degode, which has been used about three separate Norwegian is-lands: the mentioned Jomfruland; Svinøya north of Stad, Western Norway; and Landegode near Bodø, Northern Norway. The tradi-tional explanation is that the three Landegode islands together with Jungfrun are particularly dangerous places within the coastal wa-ters and that the names are placating names that were used in order to appease the powers thought to reside there and let sailors pass without any trouble. However, the claim that these islands are dan-gerous places does not stand up to scrutiny. What distinguishes them, together with the island of Godøya in Sunnmøre, is quite the contrary: They are natural navigation marks surrounded by clear waters, free of skerries and reefs, so that sailors are able to steer towards them in order to avoid any sub-surface dangers. This must have been invaluable in times before sea charts, compass and more advanced navigational aids. My suggestion therefore is that the name Landegode, ‘the good land’, is to be understood literally: The three Landegode islands are places that are good, in the sense of helpful, for sailors. The name Godøya in Sunnmøre, derived from Guðey ‘god-island’, is, I believe, to be understood in a similar way – the difference being that, here, the easy approach from the sea was considered so useful that it was linked to the gods. Regarding Jomfruland ‘Virgin-Land’ and Jungfrun ‘The Virgin’, my suggestion is that a wordplay is at issue: These islands are either flanked or surrounded by clear waters, which in Norwegian and Swedish is Namn og nemne 2019 5.qxp_Layout 1 12.12.2019 12:29 Side 47 expressed as ‘clean waters’, while virgins were said to be ‘clean’ in former times

Nyman, Eva, Jörgen Magnusson og Elzbieta Strzelecka (red.), 2014: Den heliga platsen.

Boka inneheld artiklar utvikla frå føredrag på eit symposium ved Mitt-universitetet i Härnösand i september 2011. Forfattarane representerer religions-vitskap, arkeologi, folkloristikk og namnegransking, slik at boka fint viser den tverrfaglegheita som pregar dagens forsking på gammalnordisk religion og den store aktiviteten som har vakse fram på feltet dei siste par tiåra, ikkje minst i Sverige. Rett nok er ingen norrønfilolog med, nok fordi den tekstbaserte forskinga på gammalnordisk religion i Sverige er dominert av religionsvitarar, ulikt dei fleste andre land. Slik eg ser det, er dette ein styrke ved den svenske forskinga. Fleire av bidragsytarane brukar norrøne tekstar, på fullt kvalifisert vis. Stadnamn blir tekne opp i fleirtalet av artiklane i boka, i tråd med den tverr-faglege tendensen