Kommunal variasjon i omsorgstjenester

Rapporten beskriver dekningsgrad og omfang av ulike typer pleie- og omsorgstjenester, og hvordan dette varierer mellom ulike kommunegrupper. Datagrunnlaget er IPLOS-registret, som har informasjon om alle mottakere av pleie- og omsorgstjenester i norske kommuner. Rapporten omhandler også avslag og ventetid, og dette er IPLOS-opplysninger som tidligere ikke har vært brukt til statistikkformål. Det er avdekket noen svakheter i datagrunnlaget, og opplysningene om avslag og ventetid bør derfor betraktes som foreløpige. Analyseenheten er kommunegruppene utviklet for KOSTRA (kommune-statrapporteringen). Grupperingen er basert på opplysninger om folketall, bundne kommunale utgifter og frie kommunale inntekter per innbygger, se kapitel 4.1 for mer informasjon. Dekningsgrad For noen tjenestetyper ser det ut til å være en sammenheng mellom kommunegruppe og dekningsgrad. Kommunegrupper med høye frie inntekter har høyest dekning av praktisk bistand til daglige gjøremål. Kommunegrupper som består av små kommuner har høyest dekning av hjemmesykepleie. Oslo og kommunegruppen som består av storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger har lavest dekning av hjemmesykepleie for eldre 80 år og over. Kommunegrupper med høye bundne kostnader ser ut til å ha høyest dekning av langtidsplasser i institusjon. Ellers har både Oslo og gruppen med de tre andre storbyene høyere dekning av langtidsplasser for dem som er 80 år eller eldre enn landsgjennomsnittet. Derimot har Oslo og de tre andre storbyene lavest dekning av boliger med heldøgns bemanning, og har også lavest dekning av andre boliger til eldre 80 år og over. Alle grupper som består av små kommuner har høyere dekning enn landsgjennomsnittet for boliger uten heldøgns bemanning. Tidsbegrenset opphold i institusjon ser ut til å være forholdsvis høyt prioritert i gruppen som består av Bergen, Trondheim og Stavanger. Forskjellene mellom kommunegruppene er ellers ikke så store for denne typen tjenester. Også for en del andre typer tjenester ser det ut til å være omtrent samme dekningsgrad i alle kommunegrupper. Dette gjelder avlastning i og utenfor institusjon og brukerstyrt personlig assistent. Dekningsgraden for praktisk bistand i form av opplæring i daglige gjøremål og støttekontakt ser ut til å være høyest i kommunegrupper som består av mellomstore kommuner. Omfang av tjenestene Det er vanskelig å se noen systematisk sammenheng mellom kommunegruppe og omfanget av hjelpen som tildeles til brukere av ulike tjenestetyper (timer per uke). Det kan blant annet skyldes ulik praksis i hvordan man registrerer timer. Kommunegrupper som består av små kommuner har ganske få brukere med registrerte timer på noen av de tjenestene som har få brukere på landsbasis, som BPA eller avlastning. Da kan noen brukere med ekstremt mange timer trekke opp gjennomsnittet for en hel kommunegruppe. De resultatene som er presentert her kan være utgangspunkt for nærmere undersøkelser. For de tjenestetypene som er mest utbredt er det relativt lite variasjon mellom kommunegruppene i antall tildelte timer per uke. Det gjelder praktisk bistand til daglige gjøremål og hjemmesykepleie. Men i kommunegrupper som består av små og middels store kommuner gis det betydelig flere timer hjemmesykepleie til mottakere med omfattende bistandsbehov enn i Oslo og de andre storbyene Rapporter 2015/44 Kommunal variasjon i omsorgstjenester Statistisk sentralbyrå 5 For tjenester som støttekontakt og omsorgslønn er det bemerkelsesverdig lite variasjon mellom kommunegruppene. Det ser ut til å ha etablert seg en praksis med å gi i gjennomsnitt 4 timer per uke i støttekontakt og 10 timer per uke til de som får omsorgslønn. Avslag Nesten alle, eller om lag 99 prosent av søknadene ble innvilget, mens bare i overkant av 1 prosent av søknadene endte i avslag. Dette er basert på opptelling av alle vedtak i løpet av 2014, og vi vet ikke noe om hvilken praksis kommunene har for å registrere søknader. Dette er noe som bør undersøkes nærmere. Analysen kan ikke si noe om hvor vidt avslagene er «absolutte» i den forstand at søkeren ikke har fått noe hjelp, eller om avslaget betyr at søkeren har fått mindre omfattende hjelp enn han/hun ønsker. Nesten alle søknadene om hjemmesykepleie og praktisk bistand blir innvilget. Avslagsandel for langtidsopphold i institusjon er noe høyere. Ventetid Ventetid er beregnet på grunnlag av antall dager mellom vedtaksdato og startdato for tjenesten. Det har ikke vært mulig å beregne ventetiden fra søknadsdato til startdato, fordi det mangler datering for en betydelig andel av søknadene. Ventetidsberegninger er ikke publisert tidligere, og det må arbeides med forbedring av kvaliteten til datovariablene før det kan lages offisiell statistikk på dette området. Negativ ventetid er betegnelsen for innvilgelser hvor tjenesten tilsynelatende starter før det er fattet et formelt vedtak. Det dreier seg om ca. 30 prosent av datagrunnlaget. Negativ ventetid er ikke tatt med i analysen, siden det gjenstår en del arbeid med kvalitetssikring av datovariablene. Vi vet imidlertid at i mange kommuner blir tjeneste startet hos mottakeren før det formelle vedtak blir fattet. Det gjelder mottakere som trenger et tiltak raskt. Negativ ventetid kan være et positivt tegn på at kommunene handler raskt, men det kan også skyldes feil i registrering av datoer. For alle typer tjenester sett under ett ble ca. 83 prosent av vedtakene iverksatt innen 15 dager. Tjeneste ble iverksatt innen 15 dager for to tredjedeler eller mer av vedtakene for alle typer tjenester, med unntak av avlastning i institusjon. Avlasting i institusjon skiller seg ut med den lengste ventetiden. Det var relativt få som ventet lenge på grunnleggende tjenester som hjemmesykepleie og vanlig praktisk bistand. Om lag en av fem ventet mer enn 30 dager på viktige tjenester som langtidsopphold i institusjon og omsorgsbolig. Generelt er det færre med lang ventetid i små enn i mellomstore og store kommuner. Variasjonen mellom kommunegruppene i andel med lang ventetid er forholdsvis liten for de mest utbredte tjenestetypene, som praktisk bistand og hjemmesykepleie. Andel med lang ventetid på langtidsopphold i institusjon varierer fra 6 prosent i noen av de små kommunegruppene til 24 prosent i Bergen, Trondheim, Stavanger. Det er størst variasjon i ventetid mellom kommunegruppene for tjenestene avlastning (i eller utenfor institusjon) og omsorgsbolig

Kommunal variasjon i omsorgstjenester

Rapporten beskriver dekningsgrad og omfang av ulike typer pleie- og omsorgstjenester, og hvordan dette varierer mellom ulike kommunegrupper. Datagrunnlaget er IPLOS-registret, som har informasjon om alle mottakere av pleie- og omsorgstjenester i norske kommuner. Rapporten omhandler også avslag og ventetid, og dette er IPLOS-opplysninger som tidligere ikke har vært brukt til statistikkformål. Det er avdekket noen svakheter i datagrunnlaget, og opplysningene om avslag og ventetid bør derfor betraktes som foreløpige. Analyseenheten er kommunegruppene utviklet for KOSTRA (kommune-statrapporteringen). Grupperingen er basert på opplysninger om folketall, bundne kommunale utgifter og frie kommunale inntekter per innbygger, se kapitel 4.1 for mer informasjon. Dekningsgrad For noen tjenestetyper ser det ut til å være en sammenheng mellom kommunegruppe og dekningsgrad. Kommunegrupper med høye frie inntekter har høyest dekning av praktisk bistand til daglige gjøremål. Kommunegrupper som består av små kommuner har høyest dekning av hjemmesykepleie. Oslo og kommunegruppen som består av storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger har lavest dekning av hjemmesykepleie for eldre 80 år og over. Kommunegrupper med høye bundne kostnader ser ut til å ha høyest dekning av langtidsplasser i institusjon. Ellers har både Oslo og gruppen med de tre andre storbyene høyere dekning av langtidsplasser for dem som er 80 år eller eldre enn landsgjennomsnittet. Derimot har Oslo og de tre andre storbyene lavest dekning av boliger med heldøgns bemanning, og har også lavest dekning av andre boliger til eldre 80 år og over. Alle grupper som består av små kommuner har høyere dekning enn landsgjennomsnittet for boliger uten heldøgns bemanning. Tidsbegrenset opphold i institusjon ser ut til å være forholdsvis høyt prioritert i gruppen som består av Bergen, Trondheim og Stavanger. Forskjellene mellom kommunegruppene er ellers ikke så store for denne typen tjenester. Også for en del andre typer tjenester ser det ut til å være omtrent samme dekningsgrad i alle kommunegrupper. Dette gjelder avlastning i og utenfor institusjon og brukerstyrt personlig assistent. Dekningsgraden for praktisk bistand i form av opplæring i daglige gjøremål og støttekontakt ser ut til å være høyest i kommunegrupper som består av mellomstore kommuner. Omfang av tjenestene Det er vanskelig å se noen systematisk sammenheng mellom kommunegruppe og omfanget av hjelpen som tildeles til brukere av ulike tjenestetyper (timer per uke). Det kan blant annet skyldes ulik praksis i hvordan man registrerer timer. Kommunegrupper som består av små kommuner har ganske få brukere med registrerte timer på noen av de tjenestene som har få brukere på landsbasis, som BPA eller avlastning. Da kan noen brukere med ekstremt mange timer trekke opp gjennomsnittet for en hel kommunegruppe. De resultatene som er presentert her kan være utgangspunkt for nærmere undersøkelser. For de tjenestetypene som er mest utbredt er det relativt lite variasjon mellom kommunegruppene i antall tildelte timer per uke. Det gjelder praktisk bistand til daglige gjøremål og hjemmesykepleie. Men i kommunegrupper som består av små og middels store kommuner gis det betydelig flere timer hjemmesykepleie til mottakere med omfattende bistandsbehov enn i Oslo og de andre storbyene Rapporter 2015/44 Kommunal variasjon i omsorgstjenester Statistisk sentralbyrå 5 For tjenester som støttekontakt og omsorgslønn er det bemerkelsesverdig lite variasjon mellom kommunegruppene. Det ser ut til å ha etablert seg en praksis med å gi i gjennomsnitt 4 timer per uke i støttekontakt og 10 timer per uke til de som får omsorgslønn. Avslag Nesten alle, eller om lag 99 prosent av søknadene ble innvilget, mens bare i overkant av 1 prosent av søknadene endte i avslag. Dette er basert på opptelling av alle vedtak i løpet av 2014, og vi vet ikke noe om hvilken praksis kommunene har for å registrere søknader. Dette er noe som bør undersøkes nærmere. Analysen kan ikke si noe om hvor vidt avslagene er «absolutte» i den forstand at søkeren ikke har fått noe hjelp, eller om avslaget betyr at søkeren har fått mindre omfattende hjelp enn han/hun ønsker. Nesten alle søknadene om hjemmesykepleie og praktisk bistand blir innvilget. Avslagsandel for langtidsopphold i institusjon er noe høyere. Ventetid Ventetid er beregnet på grunnlag av antall dager mellom vedtaksdato og startdato for tjenesten. Det har ikke vært mulig å beregne ventetiden fra søknadsdato til startdato, fordi det mangler datering for en betydelig andel av søknadene. Ventetidsberegninger er ikke publisert tidligere, og det må arbeides med forbedring av kvaliteten til datovariablene før det kan lages offisiell statistikk på dette området. Negativ ventetid er betegnelsen for innvilgelser hvor tjenesten tilsynelatende starter før det er fattet et formelt vedtak. Det dreier seg om ca. 30 prosent av datagrunnlaget. Negativ ventetid er ikke tatt med i analysen, siden det gjenstår en del arbeid med kvalitetssikring av datovariablene. Vi vet imidlertid at i mange kommuner blir tjeneste startet hos mottakeren før det formelle vedtak blir fattet. Det gjelder mottakere som trenger et tiltak raskt. Negativ ventetid kan være et positivt tegn på at kommunene handler raskt, men det kan også skyldes feil i registrering av datoer. For alle typer tjenester sett under ett ble ca. 83 prosent av vedtakene iverksatt innen 15 dager. Tjeneste ble iverksatt innen 15 dager for to tredjedeler eller mer av vedtakene for alle typer tjenester, med unntak av avlastning i institusjon. Avlasting i institusjon skiller seg ut med den lengste ventetiden. Det var relativt få som ventet lenge på grunnleggende tjenester som hjemmesykepleie og vanlig praktisk bistand. Om lag en av fem ventet mer enn 30 dager på viktige tjenester som langtidsopphold i institusjon og omsorgsbolig. Generelt er det færre med lang ventetid i små enn i mellomstore og store kommuner. Variasjonen mellom kommunegruppene i andel med lang ventetid er forholdsvis liten for de mest utbredte tjenestetypene, som praktisk bistand og hjemmesykepleie. Andel med lang ventetid på langtidsopphold i institusjon varierer fra 6 prosent i noen av de små kommunegruppene til 24 prosent i Bergen, Trondheim, Stavanger. Det er størst variasjon i ventetid mellom kommunegruppene for tjenestene avlastning (i eller utenfor institusjon) og omsorgsbolig

Kvalitet i IPLOS-registeret 2016. Gjennomgang av datakvaliteten på kommunenes IPLOS-rapportering

Fra 2007 har landets kommuner sendt inn uttrekk fra EPJ(Elektronisk pasientjournal)/egne fagsystemer for helse- og omsorgstjenesten til IPLOS-registeret i SSB. Årlig rapporteres det inn opplysninger om over 350 000 personer til registeret. Siden samme person kan ha flere registreringer, kontrollerer SSB mer enn 10 millioner registreringer, og sender tilbakemeldinger på disse registreringene til kommunene. Kvaliteten på data har bedret seg siden oppstarten av registeret, og er relativt god på de fleste områder det lages statistikk for. Opplysninger om diagnoser knyttet til tjenestemottakere er stadig under utvikling. Fremover vil det arbeides videre med å øke dekningsgraden på diagnoseopplysninger i IPLOS. Informasjon om diagnoser er et viktig supplement til opplysninger om bistandsbehov for å forklare hvordan tjenestebruken varierer mellom forskjellige brukergrupper. En bedre diagnoseregistrering vil også gi et bedre grunnlag for å vite noe om hvor mange som befinner seg i ulike sykdomsgrupper, hva som kjennetegner den delen av befolkningen som mottar omsorgstjenester i dag, og hvordan vi kan fremskrive behov for tjenester i ulike sykdomsgrupper i årene som kommer. Fra og med 2016 ble det innført flere nye variabler i IPLOS-registeret. Kommunene rapporterer bl.a. på om det er gjennomført legemiddelgjennomgang etter nærmere definerte kriterier, som skal sikre oppnåelse av god effekt av legemidlene, samtidig som risiko for uheldige virkninger minimaliseres, og om ernæringen blant mottakere av helse- og omsorgstjenester er kartlagt. Da variablene er nye er det flere utfordringer knyttet til både rapportering og registrering av disse i kommunenes systemer. IPLOS er organisert som et hendelsesregister som inneholder nødvendig informasjon for å belyse problemstillinger med hendelsesforløp i fokus. Utfordringen er at datamaterialet ikke har blitt brukt til forløpsstudier tidligere, og at kvaliteten på datovariabler i registeret ikke har vært vurdert til forløpsformål (typisk start- og sluttdato for ulike omsorgstjenester). De siste årene er det jobbet mye med kvaliteten til datoopplysningene i registeret, noe som helt konkret har bidratt til at det er mulig å bruke søknadsdato i forbindelse med vurdering av ventetid på ulike omsorgstjenester. (Nærmere informasjon om tidligere gjennomført arbeid på området finnes i rapporten «Kommunal variasjon i omsorgstjenester», publisert 19. oktober 2016. Publikasjonen finnes på SSB sine sider: http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/kommunal-variasjon-i-omsorgstjenester.

Fremskrivninger av etterspørselen etter arbeidskraft i helse- og omsorg mot 2060

Rapporten anslår hvor mye arbeidsinnsats som vil trengs for å dekke etterspørselen etter helse- og omsorgstjenestene (HO) frem til 2060. I tillegg fremskrives behovet for omsorgsboliger. Fremskrivninger av disse størrelsene er viktige for planlegging av kapasiteten i ulike typer HO-produksjon som i hovedsak er et offentlig ansvar. De er også nødvendige i analyser av offentlige finanser i et langsiktig perspektiv. Beregningsmetoden, som er benyttet flere ganger tidligere, legger særlig vekt på å fange opp kjønns- og aldersavhengigheten i bruken av ulike HO-tjenester. Befolkningen fordeles på grupper definert ved kjønn og ettårig alder. For hver HOtjeneste og hver befolkningsgruppe beregnes årsverk som produktet av tre faktorer: i) årsverk per bruker (standard/produktivitet); ii) brukere per person i gruppen (brukerfrekvens), og iii) antall personer i gruppen. Tallfestingen av faktorene (i) og (ii) er basert på individdata fra ulike registre. Fremskrivningene kombinerer alternativer i Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivninger fra 2018 med ulike scenarier for i) helsetilstand, ii) tjenestestandard; iii) produktivitet, og iv) ulønnet familieomsorg. I vår «referansebane» kombinerer vi hovedalternativet i befolkningsfremskrivningene med 1 prosent årlig forbedring av tjenestestandardene, 0,5 prosent årlig arbeidsbesparende produktivitetsvekst, konstant familieomsorg tilsvarende 90 000 årsverk, og et gradvis fall i brukerfrekvensene for personer eldre enn 55 år som følge av antatt forbedring av helsetilstand. Denne bedringen er anslått på grunnlag av fallet i aldersspesifikke dødssannsynligheter i befolkningsfremskrivningene. I referansebanen vokser antall HO-årsverk fra 2017-nivået på vel 310 000 - 13 prosent av alle årsverk i norsk økonomi - til 415 000 i 2035, og videre til 618 000 i 2060 – en dobling av dagens nivå. Vi sammenligner disse anslagene med fremskrivninger i andre studier av samlet sysselsetting. Når man tar hensyn til anslag på positive sysselsettingsvirkninger av pensjonsreformen av 2011, impliserer våre fremskrivninger at HO-produksjonens sysselsettingsandel passerer 15 prosent i 2035 og 22 prosent i 2060. Dersom virkningene av pensjonsreformen nøytraliseres av andre effekter, blir disse andelene henholdsvis 18 og 29 prosent. Bemanningsbehovet kan bli vesentlig høyere enn i referansebanen hvis utviklingen i helsetilstanden fremover ikke slår ut i reduserte brukerfrekvenser, hvis forskjellen mellom vekstratene for tjenestestandarder og produktiviteten øker, og/eller veksten i antall eldre blir enda sterkere enn i hovedalternativet. Bemanningsbehovet vil vokse saktere ved motsatte endringer i disse faktorene, og hvis familieomsorgen øker. I våre fremskrivninger øker behovet for omsorgsboliger i takt med antall brukere av hjemmetjenester. I 2017 var det 44 529 beboere i alle typer omsorgsboliger sett under ett. I vår referansebane øker dette til 58 000 i 2035 og til 81 000 i 2060. Veksten i antall beboere i heldøgnsbemannede omsorgsboliger går fra 23 261 i 2017 til 30 000 i 2035 og 42 000 i 2060. Omsorgsboliger med heldøgnsbemanning må ikke forveksles med Omsorgsplasser med heldøgnsbemanning, som inkluderer plasser på heldøgnsbemannede omsorgsinstitusjoner. Selv om fremskrivningene avhenger, til dels sterkt, av forutsetninger om usikre forhold, mener vi at det skal mye til for at ikke veksten i antall eldre og forventninger om flere og bedre offentlige HO-tjenester, fører til en betydelig vekst i etterspørselen etter HO-arbeidskraft. Det kan imidlertid bli vanskelig å dekke den anslåtte etterspørselen. Det er særlig to grunner til det: i) Arbeidskraften må i langt større grad enn hittil velge HO-sektoren som arbeidsplass; ii) sammen med vekst i andre offentlige utgifter kan dekking av HO-etterspørselen, kreve høyere skattesatser enn det som får politisk aksept.Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)publishedVersio

Kvalitet i IPLOS-registeret 2016. Gjennomgang av datakvaliteten på kommunenes IPLOS-rapportering

Fra 2007 har landets kommuner sendt inn uttrekk fra EPJ(Elektronisk pasientjournal)/egne fagsystemer for helse- og omsorgstjenesten til IPLOS-registeret i SSB. Årlig rapporteres det inn opplysninger om over 350 000 personer til registeret. Siden samme person kan ha flere registreringer, kontrollerer SSB mer enn 10 millioner registreringer, og sender tilbakemeldinger på disse registreringene til kommunene. Kvaliteten på data har bedret seg siden oppstarten av registeret, og er relativt god på de fleste områder det lages statistikk for. Opplysninger om diagnoser knyttet til tjenestemottakere er stadig under utvikling. Fremover vil det arbeides videre med å øke dekningsgraden på diagnoseopplysninger i IPLOS. Informasjon om diagnoser er et viktig supplement til opplysninger om bistandsbehov for å forklare hvordan tjenestebruken varierer mellom forskjellige brukergrupper. En bedre diagnoseregistrering vil også gi et bedre grunnlag for å vite noe om hvor mange som befinner seg i ulike sykdomsgrupper, hva som kjennetegner den delen av befolkningen som mottar omsorgstjenester i dag, og hvordan vi kan fremskrive behov for tjenester i ulike sykdomsgrupper i årene som kommer. Fra og med 2016 ble det innført flere nye variabler i IPLOS-registeret. Kommunene rapporterer bl.a. på om det er gjennomført legemiddelgjennomgang etter nærmere definerte kriterier, som skal sikre oppnåelse av god effekt av legemidlene, samtidig som risiko for uheldige virkninger minimaliseres, og om ernæringen blant mottakere av helse- og omsorgstjenester er kartlagt. Da variablene er nye er det flere utfordringer knyttet til både rapportering og registrering av disse i kommunenes systemer. IPLOS er organisert som et hendelsesregister som inneholder nødvendig informasjon for å belyse problemstillinger med hendelsesforløp i fokus. Utfordringen er at datamaterialet ikke har blitt brukt til forløpsstudier tidligere, og at kvaliteten på datovariabler i registeret ikke har vært vurdert til forløpsformål (typisk start- og sluttdato for ulike omsorgstjenester). De siste årene er det jobbet mye med kvaliteten til datoopplysningene i registeret, noe som helt konkret har bidratt til at det er mulig å bruke søknadsdato i forbindelse med vurdering av ventetid på ulike omsorgstjenester. (Nærmere informasjon om tidligere gjennomført arbeid på området finnes i rapporten «Kommunal variasjon i omsorgstjenester», publisert 19. oktober 2016. Publikasjonen finnes på SSB sine sider: http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/kommunal-variasjon-i-omsorgstjenester.)HelsedirektoratetpublishedVersio

Behovet for arbeidskraft og omsorgsboliger i pleie- og omsorgssektoren mot 2060

I 2060 kan pleie- og omsorgstjenesten ha behov for nesten 100 000 flere årsverk enn dagens 133 000. Behovet blir enda større hvis gjennomsnittlig levealder øker mye. Rapporten fremskriver etterspørselen etter arbeidskraft og omsorgsboliger innenfor pleie- og omsorg frem til 2060. Tre størrelser som knytter seg til den samlede etterspørselen etter pleie- og omsorgs¬tjenester (PO-tjenester) i Norge, fremskrives: brukere, omsorgsboliger og årsverk. Realistiske fremskrivninger av disse størrelsene er viktige når man skal dimensjonere kapasiteten i tilbudet av helsetjenester, hvilket i hovedsak er en offentlig oppgave. Resultatene er også viktige i mer omfattende beregninger av offentlige finanser i kommende tiår

Kommunale helse- og omsorgstjenester 2015 : Statistikk om tjenester og tjenestemottakere

I perioden 2007-2015 har antall mottakere av helse- og omsorgstjenester økt med om lag 11 prosent. Det er naturlig nok de eldste aldersgruppene som utgjør den største andelen av mottakere, men i 2015 var 39 prosent av mottakerne under pensjonsalder, en økning på hele 6 prosentpoeng siden 2007

Kommunale helse- og omsorgstjenester 2017. Statistikk om tjenester og tjenestemottakere

I løpet av 2017 var det totalt 361 402 unike personer som mottok én eller flere kommunale helse- og omsorgstjenester, eller 6,8 prosent av befolkningen i Norge. I 2007 var det til sammenligning 306 919 mottakere av slike tjenester gjennom året, noe som den gang representerte om lag 6,5 prosent av befolkningen. I perioden 2007-2017 har dermed antall mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester økt med om lag 18 prosent. Antallet i befolkningen som mottar omsorgstjenester, øker med alderen. I aldersgruppen 67-79 år var det 12,6 prosent av befolkningen som brukte helse- og omsorgstjenester i 2017. I aldersgruppen 80-89 år er halvparten brukere av slike tjenester, mens det blant de i aldergruppen 90 år og eldre er nær 90 prosent som mottar en eller flere slike tjenester. Det var i alt 217 059 personer i alderen 67 år og eldre som mottok helse- og omsorgstjenester i 2017, noe som utgjør om lag 60 prosent av alle som mottok slike tjenester

Kommunale helse- og omsorgstjenester 2017. Statistikk om tjenester og tjenestemottakere

I løpet av 2017 var det totalt 361 402 unike personer som mottok én eller flere kommunale helse- og omsorgstjenester, eller 6,8 prosent av befolkningen i Norge. I 2007 var det til sammenligning 306 919 mottakere av slike tjenester gjennom året, noe som den gang representerte om lag 6,5 prosent av befolkningen. I perioden 2007-2017 har dermed antall mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester økt med om lag 18 prosent. Antallet i befolkningen som mottar omsorgstjenester, øker med alderen. I aldersgruppen 67-79 år var det 12,6 prosent av befolkningen som brukte helse- og omsorgstjenester i 2017. I aldersgruppen 80-89 år er halvparten brukere av slike tjenester, mens det blant de i aldergruppen 90 år og eldre er nær 90 prosent som mottar en eller flere slike tjenester. Det var i alt 217 059 personer i alderen 67 år og eldre som mottok helse- og omsorgstjenester i 2017, noe som utgjør om lag 60 prosent av alle som mottok slike tjenester

Kommunale helse- og omsorgstjenester 2016. Statistikk om tjenester og tjenestemottakere

Fra 2007 til 2016 økte antall mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester 16 prosent til vel 355 000. Flest mottakere finner vi blant de eldste. Andelen av mottakerne som er under pensjonsalder, har i denne perioden økt med 6 prosentpoeng. I 2016 var 39 prosent av mottakerne av kommunale omsorgstjenester under pensjonsalderen på 67 år, hver fjerde mottaker var under 50 år, og 1 av 20 mottakere under 18 år. Et mindretall bor på institusjon De aller fleste mottakere av helse- og omsorgstjenester, 7 av 10, bor i egen bolig. Hver fjerde mottaker med omfattende bistandsbehov bor i vanlig bolig. Blant tjenestemottakere med langtidsopphold i institusjon er 75 prosent 80 år eller eldre, mens bare 1 prosent er yngre enn 50 år. Unge mottar bistand i hjemmet De eldste og yngste mottakerne er dem som oftest har omfattende bistandsbehov. Blant tjenestemottakerne i aldersgruppen 0-17 år var 29 prosent registrert med omfattende bistandsbehov i 2016, men det er blant mottakere over 90 år andelen med omfattende bistandsbehov er størst: 34 prosent. Til sammenligning varierer andelen med omfattende bistandsbehov fra 17 til 24 prosent i de øvrige aldersgruppene. Omfattende bistand kan være praktisk bistand eller helsetjenester i hjemmet. Andelen som har omfattende bistandsbehov, er klart større blant yngre som mottar helsetjenester i hjemmet og praktisk bistand i egen bolig, enn blant eldre mottakere av disse tjenestene. Det har sammenheng med at eldre med omfattende bistandsbehov ofte har langtidsopphold i institusjon. Ved ut¬gangen av 2016 mottok 50 prosent av alle tjenestemottakere en form for ubetalt privat hjelp, noe som er en økning på 5 prosentpoeng siden 2015. Rapporten har som formål å utnytte informasjonen som ligger i IPLOS-registeret (et register for Individbasert Pleie- og omsorgsstatistikk) ved å vise enda mer detaljert statistikk over mottakere av helse- og omsorgst¬jenestene enn det som publiseres under statistikk over omsorgstjenester på SSBs nettsider (http://www.ssb.no/pleie/) og gjennom KOSTRA. Arbeidet med rapporten er finansiert av Helsedirektoratet