"Dråpen uthuler stenen ikke ved makt, men ved å dryppe ofte" : Logopeden som en ressurs når afasirammede skal tilbake i arbeid

Sammendrag Bakgrunn og formål I Norge og internasjonalt er det manglende forskning på afasirammede som skal tilbake i arbeid. Empiri viser at arbeid tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel økonomiske og sosiale. Det er økonomisk gunstig for samfunnet å investere i tiltak for å hjelpe afasirammede tilbake i arbeid. Forskning viser imidlertid en tendens til at logopeden virker noe usynlig i denne prosessen. Formålet med denne oppgaven har vært å rette fokus på logopedens rolle i arbeidsrettet rehabilitering. Problemstilling Problemstillingen i denne oppgaven er: På hvilken måte kan logopeden være en ressurs i rehabiliteringen av afasirammede som skal tilbake i arbeid? Problemstillingen er operasjonalisert i tre forskningsspørsmål: - Hva er logopedens arbeidsoppgaver i rehabiliteringsprosessen? - Opplever logopeden styrker knyttet til egen rolle i rehabiliteringsprosessen? Hvis ja, hvilke? - Opplever logopeden begrensninger knyttet til egen rolle i rehabiliteringsprosessen? Hvis ja, hvilke? Metode I denne oppgaven er det valgt kvalitativ tilnærming, med semistrukturert intervju som metode. Vi har undersøkt hva fem norske logopeder, som har erfaring med afasirammede som skal tilbake i arbeid, gjør og hva de kan gjøre i denne rehabiliteringsprosessen. Begge forfatterne var til stede under intervjuene. Transkriberingen og organiseringen av data er gjort ved hjelp av dataprogrammet NVIVO. Vi er inspirert av Grounded Theory og i analyseringsprosessen tok vi derfor utgangspunkt i datamaterialet. Prosjektet er meldt til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste A/S. Vi kan ikke generalisere våre funn til å gjelde utover utvalget. Ved å redegjøre for vår førforståelse, utvalg og valg i forskningsprosessen, håper vi imidlertid at funnene kan være til inspirasjon for logopeder som arbeider med afasirammede som skal tilbake i arbeid. Resultater Resultatene i vår undersøkelse viste at logopedene i arbeidsrehabiliteringen arbeider med språkspesifikk trening, arbeidsspesifikk trening og informasjonsformidling på arbeidsplassen til den afasirammede. Informantene arbeider også med psykososiale problemstillinger og fungerer som en rådgiver for sine klienter. En av styrkene logopedene trakk frem var sin todelte fagkompetanse bestående av språkspesifikk kunnskap og veiledningskompetanse. Logopedene opplevde også å være en styrke når de fungerer som en drøftings- og diskusjonspartner for afasirammede som skal tilbake til arbeid. Våre resultater viste at logopedene skaper et trygt miljø for kommunikasjon og at logopeden har tilstrekkelig med tid. De forholdene som ble trukket frem som begrensninger i rehabiliteringsprosessen var særlig knyttet til grad av afasi og den afasirammedes motivasjon og ønske om å returnere til arbeid. Forhold ved arbeidsplassen var knyttet til hvor innstilt arbeidsplassen er på å få en vellykket tilbakeføring til arbeid, samt hvor krevende arbeid den afasirammede skal tilbake til. For eksempel var det forskjell på å returnere til et krevende lønnet arbeid, enn til frivillig arbeid. Logopedene opplevde at systemet legger begrensninger for deres mulighet for tverrfaglig samarbeid. Noen begrensinger knyttet til det særfaglige ved logopedrollen ble også trukket frem, da med fokus på ansvarsfordeling mellom logoped og psykolog. Konklusjon Det ser ut til at logopedene er en ressurs ved å ta i bruk sin tosidige fagkompetanse. Informantene fungerer som eksperter på språk- og kommunikasjonsvansker, samtidig som logopedene er rådgivere som tar hensyn til den afasirammedes ønsker og psykososiale behov. Vi har sett at logopedene tar i bruk flere tilnærminger til afasirehabilitering, og at en kombinasjon av vanskebasert og konsekvensbasert tenkning er viktig når afasirammede skal tilbake i arbeid. Det kan være nødvendig at logopedene i rehabiliteringsarbeidet innser sin egen begrensning og søker samarbeid med andre faggrupper ved behov. Det ser ut til at logopedene er en ressurs gjennom å tenke realistisk - man skal ikke tilbake til arbeid "for en hver pris". Dersom det å returnere til sin tidligere stilling vil være vanskelig, bør logopedene informere og gjøre den afasirammede oppmerksom på andre muligheter. Gjennom frivillig arbeid får den afasirammede muligheten til å bruke sitt potensiale og sine ressurser, på en tilpasset og tilrettelagt måte

Telerehabilitation for aphasia – protocol of a pragmatic, exploratory, pilot randomized controlled trial

Background The Cochrane review on the effectiveness of speech and language therapy for aphasia following stroke suggests intensity of therapy is a key predictor for outcome. Current aphasia services cannot provide intervention at the intensity observed within trial contexts because of resource limitations. Telerehabilitation could widen access to speech-language pathologists (SLPs) in geographically remote contexts and reduce the time spent on travel by the therapist and patient. The current academic literature within this field is in its infancy, with few trials of speech and language therapy (SLT) delivered by videoconference. Our pilot randomized controlled trial (RCT) will explore feasibility aspects and effectiveness of telerehabilitation for aphasia in addition to standard SLT. Method/design Our study is a pragmatic, exploratory, pilot randomized controlled trial, where participants will be randomized to a telerehabilitation group or a control group. Both groups receive standard SLT (usual care) but the telerehabilitation group receives an additional 5 h of telerehabilitation per week over 4 weeks through videoconference. This additional telerehabilitation focuses on spoken language with an emphasis on word naming. We aim to include 40 patients in each group, with inclusion criteria being aphasia any time post stroke. Participants will be assessed blindly at pre-randomization (baseline), and 4 weeks and 4 months after randomization. The primary endpoint is naming ability 3 months after the completed intervention, measured by the Norwegian Basic Aphasia Assessment (NGA) naming subtest. Secondary endpoints include other subtests of the NGA, the VAST (Verb and Sentence Test) subtest sentence production, Communicative Effectiveness Index (CETI) and the Stroke and Aphasia Quality of Life scale (SAQOL-39). Experiences of patients and SLPs with telerehabilitation are assessed using questionnaires and semi-structured interviews. Statistical between group comparisons will be in line with an intention-to-treat analysis. Discussion This pilot RCT of intensive language training by videoconference will contribute new scientific evidence to the field of aphasia telerehabilitation. Here, we describe our trial which will explore the feasibility of telerehabilitation for aphasia as an intervention, our choice of primary and secondary outcome measures and proposed analyses. Our trial will provide information for the development and delivery of future definitive RCTs. Trial registration ClinicalTrials.gov, ID: NCT02768922 . Registered on 11 May 2016. Last updated on 17 November 2017

Intensive and standard group-based treatment for persons with social communication difficulties after an acquired brain injury: Study protocol for a randomised controlled trial

Introduction: Social communication difficulties (SCDs) occur frequently after an acquired brain injury (ABI) and have disabling consequences, but effective interventions are scant. Group Interactive Structured Treatment (GIST) is a holistic group treatment targeting SCD that has received empirical support. Objective: To determine the efficacy of two GIST protocols, standard GIST and a newly developed intensive GIST, comparing standard GIST results to a wait-list control group (WL), as well as to intensive GIST received by participants following WL. The within subject results for WL and intensive GIST will also be examined. Methods and analysis: Sixty adults (18–75 years) with SCD after ABI will be recruited for this randomised controlled trial. Standard GIST (n=30) will be delivered via outpatient sessions for 2.5 hours once per week for 12 weeks, plus one initial orientation session. Participants will be assessed at preintervention and postintervention and at 3-month and 6-month follow-ups (T1-T4). Intensive GIST (n=30) participants will be admitted to an inpatient rehabilitation unit for 4 weeks (two times 3 days/week, two times 4 days/week) and receive full-day sessions each week. Those participants will complete four assessments (T1-T4) in 12-week intervals as part of WL, assessments preintensive and postintensive GIST and at 3-month and 6-month follow-ups (T4-T7). The primary outcome measure is the La Trobe Questionnaire (self-report). Secondary outcome measures include the Profile of Pragmatic Impairment in Communication, a test of emotion recognition, the Goal Attainment Scale and questionnaires addressing social, emotional and cognitive functions, self-efficacy and quality of life. Ethics and dissemination: Results will be communicated through international, peer-reviewed and popular science journals and presentations at scientific conferences. The study is approved by the Regional Committees for Medical and Health Research Ethics Norway (2017/1360). The trial will be conducted in accordance with the Declaration of Helsinki and reported in accordance with the Consolidated Standards of Reporting Trials 2010 statement and Standard Protocol Items: Recommendations for Interventional Trials recommendations

Intensiv gruppebehandling for personer med sosiale kommunikasjonsvansker : en pilotstudie

I Norge har vi manglende evidensbaserte behandlingsprogrammer for personer som opplever sosiale kommunikasjonsvansker etter ervervede hjerneskader, dette til tross for at vanskene er svært utbredt og får store konsekvenser for den enkeltes sosiale liv og reintegrering i samfunnet. Vi vil i denne artikkelen gi en kort oversikt over kunnskapsstatus på området og presentere våre erfaringer fra en pilotstudie hvor vi prøvde ut en intensiv gruppebehandling for seks personer med sosiale kommunikasjonsvansker. Resultatene fra pilotstudien viste at deltakere, pårørende og terapeuter rapporterte gruppebehandlingen som gjennomførbar og at den opplevdes som nyttig