Preservation in 70% ethanol solution does not affect δ13C and δ15N values of reindeer blood samples – relevance for stable isotope studies of diet

We compared duplicate samples of whole blood samples from 18 reindeer that were preserved either by immediate freezing or by immersion in 70 % ethanol. All samples were dried at 60 °C, powdered, treated with 1:1 chloroform: methanol, and dried again before isotope analysis. There were no differences in the values of δ13C and δ15N between the methods of preservation. Isotopic differences were absolutely small (δ13C = 0.1±0.10/00; δ15N=0.2±0.20/00), random in direction, and within the limits of analytical precision for the mass spectrometer. Preservation in ethanol thus appears to be an effective and efficient method for preserving blood samples for stable isotope analysis under field conditions. Abstract in Norwegian / Sammendrag:Konservering av blodprøver fra rein i 70% etanolløsning påvirker ikke verdiene av δ13C and δ15N–verdiene og er en fullgod metode for analyse av stabile isotoperVi sammenlignet to og to prøver av blodprøver fra 18 reinsdyr. Prøvene var enten konservert ved umiddelbar frysing eller ved bruk av 70% etanol. Alle prøver ble tørket ved 60 °C, pulverisert og behandlet med kloroform:metanol i forholdet 1:1. Til slutt ble de tørket på nytt før gjennomføring av isotopanalysen. Vi fant ingen forskjell i verdiene av δ13C and δ15N mellom de to konserveringsmetodene. I absolutte verdier var isotopforskjellene små (δ13C = 0.1±0.1 0/00; δ15N=0.2±0.2 0/00). Forskjellene var tilfeldige og innenfor grensene for massespektrometerets presisjon. Bruk av etanol framstår som en effektiv og fullgod metode til konservering av blodprøver for analyse av stabile isotoper under feltforhold

Census of potentially invasive Rhododendron in West Norway and the implications for management

Halley, D.J. 2018. Census of potentially invasive Rhododendron in West Norway and the implications for management. NINA Report 1561. Norwegian Institute for Nature Research. Rhododendron hybrids based on R. ponticum baeticum are the most serious invasive plant problem in north and west Britain and in Ireland, with outbreaks also in Benelux, Germany, Denmark, France, and New Zealand. Control costs millions of £ annually, and economic losses are con-siderable. The form creates large areas of dense cover which outcompetes native species, is inedible to grazing animals and is a reservoir for forestry diseases. The climate and geology in western/northern Great Britain and Ireland is very similar to that of Western Norway; the form is invasive in places with colder climates than some regions of coastal West Norway. In recent decades Rhododendron of many hybrid forms have become common in the region, often close to suitable wild habitat. However, the forms of Rhododendron present in rural or town edge gardens, next to potentially suitable habitat for invasion, have not been studied in Norway. In June 2018, a census was conducted of six transects of 15 gardens each in such areas, to begin to provide structured data. The forms of Rhododendron commonly planted in West Norway are not “species” as usually understood in colloquial speech. All are hybrids developed in many cases over more than 150 years, most of complex but only partly - or even completely - unknown genetic origin. All include genetic material from two or more wild species; usually more. These hybrid forms are usually interfertile. 70% of gardens contained one or more Rhododendron. The commonest type is a group of hybrids usually known as ‘parkrododendron’ in Norway; 48% of all Rhododendron belonged to this type. 21% belonged to white-flowered forms often called ‘fujirododendron’ in everyday speech, but in fact from a wide range of hybrid sources not necessarily including R. brachycarpum. 31% were other hybrid forms. Parkrododendron were commoner in coastal transects; white-flowered fujirododendron types were the most common in inner fjord transects. Several of the hybrid forms commonly found, and sold, in West Norway are known to be in their 19th century origin a cross of British form R. ponticum baeticum and another species such as R. catawbiense, with complex and largely undocumented outcrossing, backcrossing, and internal genetic dynamics thereafter. Catawbiense and ponticum are considered by experts to be ‘barely distinguishable’, with consequent risk of misattribution of ponticum-based hybrids to catawbiense. Other hybrids include R. ponticum DNA through later rehybridisation. Forms sold as ‘cataw-biense’ hybrids – most ‘parkrododendron’ sold in Norway are labelled ‘catawbiense hybride’ - may contain no catawbiense genetic material; the name should not be taken to indicate genetic origin without further evidence. Wild R. p. baeticum is not hardy to oceanic climates, and hybrids based on other species may also become adapted to the climate. Several wild-reproducing populations, ascribed to three ‘species’, are already known to be established in Norway. For managers it is more useful to think in terms of overlapping ‘hybrid swarms’ of DNA in gardens and public spaces, of diverse and partially unknown origin. These generate millions of re-hybridised seeds annually. It can be ex-pected that some of these seeds will ‘solve’ the problem of growing and reproducing in the wild, from time to time. Rhododendron DNA in West Norway should be directly analysed, to assess the genetic material present and its invasive potential. Guides in Norwegian on effective techniques of removing invasive Rhododendron should be produced. Existing wild populations should be identified and eradicated; eradication at this stage is inexpensive. Once firmly established, control is expensive and extermination not practicable. New outbreaks should be expected to occur periodically, and be eliminated as they arise.Halley, D.J. 2018. Taksering av potensielt invasive Rhododendron på Vestlandet og betydningen for forvaltning. NINA Rapport 1561. Norsk institutt for naturforskning. Rododendronhybrider krysset fra R. ponticum baeticum utgjør det mest alvorlige problemet når det gjelder invasive planter i Nord- og Vest-Storbritannia samt Irland, og spredning er i tillegg registrert i Beneluxlandene, Tyskland, Danmark, Frankrike og New Zealand. Bekjempelsesarbeider koster millioner av pund årlig, og det er registrert store økonomiske tap som konsekvens av spredningen. De skadelige rododendronvarietetene skaper store områder med tett dekke som utkonkurrerer stedegne arter, er uspiselige for beitedyr og er et reservoar for skogssykdommer. Klimaet og geologien i vestlige / nordlige Storbritannia og Irland er tilnærmet lik vest-norske områder og de invaderende varietetene er registrert på steder med kaldere klima sammenlignet med kystnære områder i Norge. I de siste tiårene har ulike rododendronhybrider blitt vanlig som prydplante på Vestlandet, ofte i nærheten av egnete naturlige habitater. Varietetene av rododendron som er vanlige i rurale områder ved siden av potensielt egnede naturlige habitater for invasjon, er ikke studert tidligere. I juni 2018 ble det gjennomført en analyse hvor seks transekter som inneholdt 15 hager hver ble undersøkt for å kunne gi strukturerte data. Rododendronvarietetene som vanligvis er plantet på Vestlandet, er ikke "arter" i tradisjonell forstand. De er hybrider som i mange tilfeller er utviklet i over 150 år. De er svært komplekse, og kan ha delvis eller helt ukjent genetisk opprinnelse. Samtlige av disse hybridene inkluderer genetisk materiale fra to eller flere ville arter; ofte enda flere, og de kan som regel hybridisere med hverandre. 70% av hagene inneholdt en eller flere rododendronvarieteter. Den vanligste typen er en gruppe hybrider som kalles parkrododendron i Norge. 48% av alle registrerte rododendroner tilhørte denne typen. 21% tilhørte varieteter med hvite blomster, ofte omtalt som "fujirododendron" i dagligtale, men som faktisk er fra et bredt spekter av hybridkilder som ikke nødvendigvis inkluderer R. brachycarpum. 31% var andre hybridformer. Parkrododendron var vanligst i kystnære områder, mens hvitblomstrede fujirododendrontyper var de vanligste i indre fjordstrøk. Noen av hybridformene som vanligvis finnes og selges i Vest-Norge, er en kryssing av britisk form R. ponticum baeticum og arten R. catawbiense, med komplisert og stort sett udokumentert utkryssing, tilbakekryssing, og intern genetisk dynamikk. R. catawbiense og R. ponticum anses av eksperter å være «knapt skillbare», med tilhørende risiko for feilidentifisering av ponticum-baserte hybrider til catawbiense-hybrider. Andre hybrider inkluderer R. ponticum DNA ved senere re-hybridisering. Varieteter solgt i Norge under merket ‘catawbiense hybride’ – omtalt som 'parkrododendron’ - kan til og med ikke inneholde noe genetisk materiale fra R. catawbiense. Navnet bør derfor ikke tas for å indikere genetisk opprinnelse uten ytterligere bevis. Villtypen R. ponticum baeticum er ikke hardfør i forhold til et oseanisk klima. Hybrider basert på den og andre arter kan derimot tilpasse seg klimaet. Flere rododendronpopulasjoner, som tilskrives å forekomme fra tre ulike "arter" men faktisk fra hybrider, er allerede etablert i vill til-stand i Norge. For miljøforvaltningen er det mer fruktbart å se problematikken i form av overlappende "hybridsvermer" av DNA i hager og offentlige rom, som inkluderer mangfoldig og delvis ukjent genetisk opphav. Disse genererer millioner av re-hybridiserte frø årlig. Det kan for-ventes at noen av disse vil kunne overleve og reprodusere seg i naturen. DNA fra rododendronvarieteter i Vest-Norge bør analyseres for å vurdere det nåværende genetiske materialet og dets invasjonspotensiale. Det bør utformes protokoller på norsk om effektive teknikker for fjerning av invasiv rododendron. Eksisterende villpopulasjoner av invasive rododendronvarieteter bør identifiseres og utryddes; da utryddelse på dette stadiet er relativt billig. Når en invasiv form er etablert, bekjempelse er kostbar og utryddelse nærmest umulig. Nye utbrudd bør forventes å forekomme sporadisk, og bør dermed elimineres etter hvert som de oppstår

Census of potentially invasive Rhododendron in West Norway and the implications for management

Halley, D.J. 2018. Census of potentially invasive Rhododendron in West Norway and the implications for management. NINA Report 1561. Norwegian Institute for Nature Research. Rhododendron hybrids based on R. ponticum baeticum are the most serious invasive plant problem in north and west Britain and in Ireland, with outbreaks also in Benelux, Germany, Denmark, France, and New Zealand. Control costs millions of £ annually, and economic losses are con-siderable. The form creates large areas of dense cover which outcompetes native species, is inedible to grazing animals and is a reservoir for forestry diseases. The climate and geology in western/northern Great Britain and Ireland is very similar to that of Western Norway; the form is invasive in places with colder climates than some regions of coastal West Norway. In recent decades Rhododendron of many hybrid forms have become common in the region, often close to suitable wild habitat. However, the forms of Rhododendron present in rural or town edge gardens, next to potentially suitable habitat for invasion, have not been studied in Norway. In June 2018, a census was conducted of six transects of 15 gardens each in such areas, to begin to provide structured data. The forms of Rhododendron commonly planted in West Norway are not “species” as usually understood in colloquial speech. All are hybrids developed in many cases over more than 150 years, most of complex but only partly - or even completely - unknown genetic origin. All include genetic material from two or more wild species; usually more. These hybrid forms are usually interfertile. 70% of gardens contained one or more Rhododendron. The commonest type is a group of hybrids usually known as ‘parkrododendron’ in Norway; 48% of all Rhododendron belonged to this type. 21% belonged to white-flowered forms often called ‘fujirododendron’ in everyday speech, but in fact from a wide range of hybrid sources not necessarily including R. brachycarpum. 31% were other hybrid forms. Parkrododendron were commoner in coastal transects; white-flowered fujirododendron types were the most common in inner fjord transects. Several of the hybrid forms commonly found, and sold, in West Norway are known to be in their 19th century origin a cross of British form R. ponticum baeticum and another species such as R. catawbiense, with complex and largely undocumented outcrossing, backcrossing, and internal genetic dynamics thereafter. Catawbiense and ponticum are considered by experts to be ‘barely distinguishable’, with consequent risk of misattribution of ponticum-based hybrids to catawbiense. Other hybrids include R. ponticum DNA through later rehybridisation. Forms sold as ‘cataw-biense’ hybrids – most ‘parkrododendron’ sold in Norway are labelled ‘catawbiense hybride’ - may contain no catawbiense genetic material; the name should not be taken to indicate genetic origin without further evidence. Wild R. p. baeticum is not hardy to oceanic climates, and hybrids based on other species may also become adapted to the climate. Several wild-reproducing populations, ascribed to three ‘species’, are already known to be established in Norway. For managers it is more useful to think in terms of overlapping ‘hybrid swarms’ of DNA in gardens and public spaces, of diverse and partially unknown origin. These generate millions of re-hybridised seeds annually. It can be ex-pected that some of these seeds will ‘solve’ the problem of growing and reproducing in the wild, from time to time. Rhododendron DNA in West Norway should be directly analysed, to assess the genetic material present and its invasive potential. Guides in Norwegian on effective techniques of removing invasive Rhododendron should be produced. Existing wild populations should be identified and eradicated; eradication at this stage is inexpensive. Once firmly established, control is expensive and extermination not practicable. New outbreaks should be expected to occur periodically, and be eliminated as they arise

Taksering av bever i Stjørdal kommune 2015

Halley, D.J., Svartaas, S. 2016 Taksering av bever i Stjørdal kommune 2015 - NINA Kortrapport 10. 49 s. Sportegn etter bever ble registrert i deler av Stjørdal kommune i høsten 2015, nærmere bestemt i Stjørdalselvas hovedkanal, og deler av elvas sideelver samt deler av Brekkelva/Mælaselva; i alt 77km elvestrekning. Resultatene viser 11-13 etablerte bevergrupper i takseringsområdet høsten 2015, mest sannsynlig 12. I tillegg er det tegn til streifdyr. Antatt at en familiegruppe består av 3,9 dyr, som er gjennomsnittlig størrelse av bevergrupper i Telemark, betyr dette en bestand på 43-47 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene. Ikke-territorielle dyr kommer i tillegg, men antallet kan ikke identifiseres ut ifra de innsamlete dataene. Bestanden må ses på bakgrunn at den er del av en større bestand i Stjørdalselva og Brekkelva/Mælaselva vassdragene som helhet, og i forhold til utveksling av unge individer i etableringsfasen av livssyklusen mellom vassdrag i regionen.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019

Halley, D.J., Israelsen, M.F. 2020. Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019. NINA Rapport 1757. Norsk institutt for naturforskning. Sportegn etter bever ble registrert i deler av Malvik kommune høsten 2019. Undersøkelsesområdet omfattet i første rekke øvre deler av Homla-vassdraget, sør for Storfossen. De deler av Drakstelva-vassdraget som ligger i Malvik kommune ble gitt sekundærprioritet ved undersøkelsen. I alt ble 293 tegn registrert. Resultatene viser 5-6 etablerte bevergrupper i takseringsområdet, mest sannsynlig 6. I tillegg ble det funnet ett forlatt revir og ett individ som overvintrer utenfor et etablert revir. Det ble også registrert spredte tegn etter streifdyr. Det ble ikke registrert bevertegn i den delen av Drakstelva-vassdraget som ble taksert. Denne delen ble ansett som det beste habitatet i Malvik-delen av vassdraget. Det er lite sannsynlig at bever er etablert i resten av vassdraget i Malvik kommune. Med utgangspunkt i at en familiegruppe består av 4,5 individer, som er gjennomsnittlig størrelse hos bevergrupper i Telemark, gir dette en bestand på ca. 22 - 27 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene, pluss et overvintrende individ. Det finnes betydelig rom for økning i bestanden og utbredelse innen takseringsområdet i øvre deler av Homlavassdraget. En øvre grense for en potensiell beverbestand er vanskelige å estimere, men det finnes habitat av god kvalitet som for tiden ikke er i bruk, men som sannsynligvis kan gi livsgrunnlag for anslagsvis 12 familiegrupper. I tillegg finnes det mindre gode habitater som nok kan støtte noen grupper til, i alle fall midlertidig. Data fra Norden indikerer at bever kan tåle en beskatning av ca. 15 % av bestanden per år uten at den reduseres, eller ca. 3-4 individer hvert år fra dagens bestand. Bestanden i øvre Homla er noe isolert av barrierer fra resten av bestanden i Trøndelag i forhold til å kunne spre seg og er dermed sårbar for stokastiske svingninger i totalbestanden. Risikoen for at beskatning kan føre til lokal utryddelse, er følgelig noe høyere enn den ville vært dersom det var regelmessig kontakt med større bestander. Balansen mellom beskatning og ulike forvaltningsmål er avhengig av en vurdering som sier noe om hvordan disse skal vektes. Bever kan, på lik linje med andre pattedyr og mange fugler smittes av Giardia lamblia. Arten er ikke spesielt utsatt for Giardia, og oppfatningen av at sykdommen er spesielt knyttet til bever har ingen støtte i forskningsresultater, verken i Norge eller resten av Europa. I Norge kan faktorer som er påvist knyttet til sykdommen i vann inkludere kloakkrenseanlegg og en tett bestand av husdyr, men ikke forekomst eller fravær av bever

Taksering av bever i Stjørdal kommune 2015

Halley, D.J., Svartaas, S. 2016 Taksering av bever i Stjørdal kommune 2015 - NINA Kortrapport 10. 49 s. Sportegn etter bever ble registrert i deler av Stjørdal kommune i høsten 2015, nærmere bestemt i Stjørdalselvas hovedkanal, og deler av elvas sideelver samt deler av Brekkelva/Mælaselva; i alt 77km elvestrekning. Resultatene viser 11-13 etablerte bevergrupper i takseringsområdet høsten 2015, mest sannsynlig 12. I tillegg er det tegn til streifdyr. Antatt at en familiegruppe består av 3,9 dyr, som er gjennomsnittlig størrelse av bevergrupper i Telemark, betyr dette en bestand på 43-47 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene. Ikke-territorielle dyr kommer i tillegg, men antallet kan ikke identifiseres ut ifra de innsamlete dataene. Bestanden må ses på bakgrunn at den er del av en større bestand i Stjørdalselva og Brekkelva/Mælaselva vassdragene som helhet, og i forhold til utveksling av unge individer i etableringsfasen av livssyklusen mellom vassdrag i regionen

Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019

Halley, D.J.& Israelsen, M.F. 2020. Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019. NINA Rapport 1757. Norsk institutt for naturforskning Sportegn etter bever ble registrert i deler av Malvik kommune høsten 2019. Undersøkelsesområdet omfattet i første rekke øvre deler av Homla-vassdraget, sør for Storfossen. De deler av Drakstelva-vassdraget som ligger i Malvik kommune ble gitt sekundærprioritet ved undersøkelsen. I alt ble 293 tegn registrert. Resultatene viser 5-6 etablerte bevergrupper i takseringsområdet, mest sannsynlig 6. I tillegg ble det funnet ett forlatt revir og ett individ som overvintrer utenfor et etablert revir. Det ble også registrert spredte tegn etter streifdyr. Det ble ikke registrert bevertegn i den delen av Drakstelva-vassdraget som ble taksert. Denne delen ble ansett som det beste habitatet i Malvik-delen av vassdraget. Det er lite sannsynlig at bever er etablert i resten av vassdraget i Malvik kommune. Miljødirektoratets retningslinjer for beverforvaltning sier at en gjennomsnittlig familiegruppe består av 4 individer, noe som gir en bestand på ca. 20 - 24 dyr i territorielle grupper i de takserte områdene, pluss ett overvintrende individ. Det finnes betydelig rom for økning i bestanden og utbredelse innen takseringsområdet i øvre deler av Homla-vassdraget. En øvre grense for en potensiell beverbestand er vanskelig å estimere, men det finnes habitat av god kvalitet som for tiden ikke er i bruk, men som sannsynligvis kan gi livsgrunnlag for anslagsvis 12 familiegrupper. I tillegg finnes det mindre gode habitater som nok kan støtte noen grupper til, i alle fall midlertidig. Data fra Norden indikerer at bever kan tåle en beskatning av ca. 15 % av bestanden per år uten at den reduseres, eller ca. 3 individer hvert år fra dagens bestand. Bestanden i øvre Homla er noe isolert av barrierer fra resten av bestanden i Trøndelag i forhold til å kunne spre seg og er dermed sårbar for stokastiske svingninger i totalbestanden. Risikoen for at beskatning kan føre til lokal utryddelse, er følgelig noe høyere enn den ville vært dersom det var regelmessig kontakt med større bestander. Balansen mellom beskatning og ulike forvaltningsmål er avhengig av en vurdering som sier noe om hvordan disse skal vektes. Bever kan, på lik linje med andre pattedyr og mange fugler smittes av Giardia lamblia. Arten er ikke spesielt utsatt for Giardia, og oppfatningen av at sykdommen er spesielt knyttet til bever har ingen støtte i forskningsresultater, verken i Norge eller resten av Europa. I Norge kan faktorer som er påvist knyttet til sykdommen i vann inkludere kloakkrenseanlegg og en tett bestand av husdyr, men ikke forekomst eller fravær av bever.Halley, D.J.& Israelsen, M.F. 2020. Taksering av bever i deler av Malvik kommune 2019. NINA Rapport 1757. Norsk institutt for naturforskning Field signs of beavers were registered for parts of Malvik local government district in the autumn of 2019, more specifically in the upper Homla watershed, south of Storfossen; with those parts of the Drakstelva watercourse located in Malvik as a secondary priority. A total of 293 beaver signs were recorded. The results indicate 5-6 established beaver groups in the study area, most likely 6, in the autumn of 2019. In addition, an abandoned territory was found, and an individual wintering outside an established territory. Scattered signs of vagrant individuals were also recorded. No beaver signs were recorded on the restricted portion of the Drakstelva watercourse that was examined. This area was considered the best habitat in the Malvik section of the watershed. It is unlikely that beavers are established on the rest of the watershed in Malvik. Assuming that a family group consists on average of 4 animals, as recommended by the Environment Agency’s guidelines for beaver management, this means a population of c. 20 - 24 animals in territorial groups in the study area, plus a wintering individual. There is considerable room for increases in population and distribution in the study area on the upper Homla watershed. The upper limit is difficult to estimate, but there is good quality habitat not currently occupied which could support c. 12 family groups. In addition, there are areas of less good habitat that may support some additional groups, at least temporarily. Data from the Nordic countries indicate that beavers can withstand a hunting take of c. 15% of the stock per year without reducing the stock, or c. 3 individuals each year from the current population. The population on the upper Homla is somewhat isolated by barriers to spread from the rest of the population in Trøndelag and is thus vulnerable to stochastic fluctuations in the total population. The risk that a hunting take can lead to local extinction is therefore somewhat higher than it would be if there was regular contact with larger populations. The balance between protection, hunting take, and various management goals depends on an assessment by Malvik kommune on how these should be weighted. Beavers, like other mammals and many birds, can be infected by Giardia lamblia. The species is not especially susceptible to Giardia. The perception that the disease is especially associated with it is not supported by data, either in Norway or the rest of the Europe. In Norway, the factors that have been shown to be related to the disease in watercourses include sewage treatment plants and a dense population of livestock, but not the presence or absence of beaver