Boplasspor og branngraver. Lunde, 71/2, Søgne kommune, Vest-Agder.

l juli 2001 ble en mindre del av et forhistorisk boplassområdet arkeologisk undersøkt på Lunde, gnr.71 bnr.2, i Søgne kommune, Vest-Agder. Til sammen ble ca. 2047 kvadratmeter maskinelt flateavdekket og 418 anleggspor registrert. Av disse er 340 tolket som stolpehull, 6 som kokegroper, 10 som ildsteder og 8 som branngraver under flatmark. Ett kulturlag ble delvis avdekket og en liten haug med skjørbrent stein og en mulig veggrille ble registrert. I tillegg ble 44 anlegg tolket som spor etter forhistoriske aktiviteter som ikke kunne bestemmes næmere og 7 ble tolket som spor etter modeme menneskelige aktiviteter eller for eksempel spor etter røtter og steinopptrekk. Den tetteste konsentrasjonen av stolpehull lå på det undersøkte områdets nordre del. Her ble det tolket til sammen 6 hustomter hvorav 3 har vært treskipede langhus og 3 har vært mindre hus med fire stolpers konstrukssjon

En gård med flere faser fra yngre bronsealder/førromersk jernalder. Borgen mellom, 1049/61, Sarpsborg kommune, Østfold.

I det svakt sydlig hellende terrenget innenfor planområdet ble det i løpet av undersøkelsen avdekket og dokumentert omfattende spor etter forhistorisk bosetning. Hus-og gjenstandstypologi samt 14C-dateringer viser at bebyggelsen ble etablert i yngre bronsealder, og varte frem til omkring 200 f.Kr. På fin sandgrunn har det ligget 11 treskipede langhus orientert NNØ-SSV eller NØ-SV. Husene har vært fra minst 4,4 til minst 13,5 meter lange, ett hus har muligens vært hele 19,5 meter langt, og fra omkring 4 til 6,5 meter brede. I flere av hustomtene varierte avstandene mellom de takbærende stolpeparene, og dette indikerer en funksjonsinndeling i husene. I alle husene ble det registrert avvik i forholdet mellom stolpehullene i de takbærende parene, og dette har flere steder ført til at en taksperre ikke har kunnet hvile på begge stolper i et takbærende par. Langhusene var muligens spor etter bare en gård hvor hovedhuset har blitt flyttet med jevne mellomrom innenfor gårdens territorium. Det kan imidlertid ikke utelukkes at to eller flere gårdsenheter har vært samtidige. I tillegg til de treskipede husene ble det registrert to nesten parallelle rekker med henholdsvis fire og tre stolpehull. Disse er tolket som mulige spor etter to toskipede langhus. Både gjenstandsfunn og 14C-datering viser at det har vært aktivitet i området i yngre steinalder. Om en fremtidig C14-datering fra stolpehullene kan vise at de hører til i denne perioden, styrker dette tolkningen. Mellom hustomtene ble det funnet en brønn. I massene i bunnen av brønnen som var dyregjødsel, ble det funnet et skivehjul. Hjulet, som er noe skadet i sidene, har en diameter på ca. 45 cm. En prøve av trevirket er C14-datert til 375 og 205 f.Kr. I det samme laget ble det også funnet en tømmerstokk som har tydelige øksehogg i kortsidene. I området rundt brønnen ble det avdekket spor etter dyrkning i forhistorisk tid i form av 18 ardspor. I den nedre delen av det undersøkte området lå det seks likeartede groper hvis funksjon ikke kunne bestemmes. I en av gropene ble det funnet et fragment av en flintsigd. I en annen ble det funnet en klump med leire som er magret med bergartskorn og glimmerstein. Denne kan være rester av materiale brukt til keramikkproduksjon, og kan være en liten indikasjon på at gropene har hatt en funksjon i sammenheng med dette. Sørvest for en av hustomtene ble det funnet et kulturlag som trolig var spor etter en innhengning for dyr. Kulturlaget lå delvis over en grøft som strakte seg over store deler av det undersøkte området, og som samsynligvis var spor etter et veifar eller dyretråkk. I hele det undersøkte området ble det registrert større og mindre lag med vanntransporterte masser som hadde blitt avsatt i bekkefar. I disse ble det funnet keramikkskår, fragmenter av brent leire og produksjonsavfall av flint. Gjenstandene må være skylt ut fra kulturlag på boplassen. Enkelte av bekkefarene var fra nyere tid, men flere var forhistoriske. Prosjektleder: Inger Marie Berg Hansen

Boplasspor (kokegroper og stolpehull). Refstad, 84/186,187, Oslo kommune.

I løpet av 3 uker ble spor etter forhistorisk, menneskelig aktivitet arkeologisk undersøkt på Refstad 84/186, 187 på Økern i Oslo. I et tidligere dyrket område med mye sekundære fyllmasser ble det påvist 15 kokegroper, 9 stolpehull uten sammenheng, 2 mulige stolpehull samt 2 strukturer med ukjent funksjon. I sporene etter en brent og oppdratt rot ble det funnet 7 keramikkskår med gods som typologisk kan dateres til eldre jernalder. 13 prøver ble sent til 14C-datering, og alle resultatene ligger innenfor perioden 485 f.Kr. – 60 e.Kr., dvs. førromersk jernalder til første del av eldre romertid. Dateringene viser at kokegropene og stolpehullene er spor etter aktiviteter fra samme tid. Prosjektleder: Hulda B. Bernhardt/ Margrete F. Simonsen

Dyrkningsspor, en tjæremile, en grop med skjørbrent stein, kokegroper, spor etter håndverksproduksjon, kulturlagrester og groper og grøfter med ukjent funksjon. Lokalitet 9 og 10, E6-prosjektet Østfold. Bjørnstad nordre, 2048/1, 2, Sarpsborg kommune, Østfold.

Sommeren 2005 ble det i regi av E6-prosjektet undersøkt to lokaliteter på Bjømstad utenfor Sarpsborg. Under fyllkeskommunens registrering ble lokalitet 9 og 10 registrert på to jorder som lå inntil hverandre. Under utgravningen ble imidlertid de to lokalitetene åpnet som et sammenhengende felt, og resultatene fra utgravningen presenteres derfor samlet. Under utgravningen ble det påvist spor etter aktiviteter gjennom et tidsrom som strekker seg over nesten 4000 år. Fra forhistorisk tid ble det registrert spor etter dyrkning, en grop med skjørbrent stein som kan være spor etter en form for tørke, muligens for korn, eller en badstue, kokegroper, groper og grøfter med ukjent funksjon og kulturlagrester. Det ble også registrert spor etter et en eller annen form for håndverksproduksjon i fom av et ildsted, et lag med brent leire samt flere andre lag, og to stolpehull. Per dags dato foreligger resultater av 14C-dateringer som viser at det trolig ble dyrket kom i området i yngre steinalder. Dateringsresultater viser også at sporene etter håndverksproduksjon kan stamme fra yngre romertid, mens kokegroper ble anlagt fra sent i førromersk jernalder til tidlig i folkevandringstid. Fra middelalder og nyere tid ble det registrert spor etter en sledevei og en hesteskofomet grøft med ukjent funksjon. I tillegg ble det undersøkt en tjæremile med en noe uvanlig fom. Det foreligger i skrivende stund ingen dateringer fra denne, men den kan muligens stamme fia vikingtid eller tidlig middelalder. Det ble ikke registrert spor etter bygninger på det undersøkte området, men både dyrkningsporene og spor etter håndverksaktiviteter viser at området i hvert fall i perioder i forhistorien har vært en del av et innmarksomåde. Prosjektleder: Gro Anita Bårdseth

Kokegroper, stolpehull uten kontekst, strukturer med ukjent funksjon. E6-prosjektet Østfold, Lokalitet 22. Årum øvre, 644/3, 7, Fredrikstad kommune, Østfold.

På lokalitet 22 ble det registrert 3 stolpehull, 2 mulige stolpehull, 5 kokegroper og 2 ildsteder. I tillegg ble det registrert spor etter 2 steinopptrekk, 1 rot og 3 struktuer hvis funksjon ikke kunne bestemmes hvorav 2 er vudert som spor etter aktiviteter i nyere tid. De 3 struktuene med ukjent funksjon ble under planleggingen av utgravningen vurdert som mulige flatmarksgraver. I to av tilfellene er denne tolkningen avkreftet, mens den er vurdert som mindre sannsynlig i det tredje. Stolpehull, kokegroper og ildsteder er indikatorer på forhistorisk bosetning. Det var imidlertid ikke mulig å påvise noen sammenheng mellom de forskjellige strukturene på lokalitet 22, og det kan derfor ikke bestemmes at det faktisk har ligget en boplass her. Det er likevel mulig at store deler av en eventuell boplass ble fjemet ved anleggelsen av E6 slik den ligger i dag. Det er også mulig at de registrerte struktuene er spor etter et aktivitetsområde knyttet til den forhistoriske gården det ble funnet spor etter på lokalitetene 21 og 56 (Årum øvre 644/3,7) (Stene 2004), eller andre boplasser i området som ennå ikke er registrert. De kan også være spor etter et mer kortvarig opphold i området. Forhåpentligvis vil resultatene fra naturvitenskaplige analyser tilføre denne problemstillingen mer infomasjon. Prosjektleder: Gro Anita Bårdseth

Lundevågenprosjektet. Delrapport 5: Kjelsvika V, VI og VII: 3 steinalderlokaliteter, dyrkningslag fra bronsealder, og kokegroper fra bronsealder og jernalder. Skjolnes, 7/23, Farsund kommune, Vest-Agder.

Høsten 2006 ble det foretatt en arkeologisk utgravning av berørte kulturminner i området Kjelsvika øst, lokalitet 18 og 19 i prosjektplanen. Utgangspunktet for undersøkelsen var en registrert gravhaug og bautastein. Disse ble raskt avskrevet. Samtidig skulle eventuelle boplasspor i området undersøkes. Det ble avdekket 3 steinalderlokaliteter, bosetningsspor i form av kokegroper/ildsteder og et dyrkningslag i området. Steinalderlokalitetene V og VI er datert til henholdsvis MNb og MN. På lokalitet VII har det vært aktivitet i nøstvetfasen og i TN/MNa. Bosetningen på lokalitet VII representerer trolig gjentatte, lengre opphold. På de øvrige lokalitetene er materialet for lite til å kunne si noe om dette. De tre steinalderlokalitetene antas å være strandbundne. Kokegropene dateres spredt fra yngre bronsealder til romertid, mens dyrkningslaget dateres til eldre bronsealder. Det ble også registrert et kulturlag og en veite fra nyere tid. Prosjektleder: Inger Marie Berg-Hansen

Boplasspor fra eldre jernalder. Kjølberg Søndre, 609/3, Fredrikstad kommune, Østfold.

I forbindelse med behandlingen av forslag til reguleringsplan for "Kjølberg øst" i Fredrikstad kommune foretok østfold fylkeskorimune registreringer i planområdet i perioden 13. -22. juni 2000. Planområdet omfatter tre åkrer som i registreringsrapporten (saksnummer 00/1460) er kalt A, B og C. I området. A ble det påvist 11 strukturer mens det i området B ble påvist 93 strukturer. Disse ble tolket som spor etter forhistorisk bosetning og en flatmarksgrav. I område C ble det ikke påvist strukturer. Det ble også funnet til sammen 14 brente bein, 5 keramikkskår og tre flintavslag. Ved hjelp av metalldetektor ble det også funnet et spinnehjul av bly. De registrerte kulturminnene er automatisk fredet med hjemmel i lov om kultuminner av 9. juni 1978, §4, bokstav a og j. Prosjektleder: Jes Martens

Lundevågenprosjektet. Delrapport 6: Kjelsvika VIII: 2 gravrøyser med faser fra yngre romertid og bronsealder, 2 rydningsrøyser fra nyere tid. Lunde, 6/35, Farsund kommune, Vest-Agder.

I denne rapporten presenteres resultatene fra utgravningen av to gravrøyser fra yngre romertid og to rydningsrøyser som viste seg å være fra nyere tid. De to gravrøysene lå tett inntil hverandre på et markert framspring på en terrasseflate vest for Kjeldsvika, ca 25 m o.h., med godt utsyn over store deler av Lundevågen. Det var store likheter både i de to gravminnenes konstruksjon, og i gravene som ble avdekket i dem. Begge gravminnene var jordblandede steinrøyser med torvkappe, med diametre på 8,5 og 10,5 meter. I begge gravrøysene ble det funnet gjenstander i to kontekster. Analysen av beinmaterialet viser at det er bein av både dyr og menneske i materialet fra begge gravene. Dyrebeina er ikke artsbestemte, og kun et fåtall av menneskebeina tillot nærmere bestemmelse. Det er bein fra minst et voksent individ i den ene røysa, mens det kan være to yngre voksne - en mann og en kvinne – i den andre graven. Gjenstandsfunnene fra begge gravene omfatter et stort koke- eller forrådskar, samt skår fra et finere bordkar. I den ene ble det også funnet to glassperler, et halvt spinnehjul, fragmenter av en beinnål, samt fragmenter av enbeinkam. Den andre graven inneholdt spissen av en jernnål, fragmenter av en beinkam og fragmenter av et kamfutteral av bein. Gjenstandsfunnene fra begge gravrøysene dateres typologisk til yngre romertid, eller muligens tidlig folkevandringstid. Det foreligger ingen C14-dateringer til eldre jernalder fra noen av gravrøysene. I tillegg til dette fantes det også flintfunn, bl.a. en flateretusjert spiss, muligens en brukket odd av en spydspiss, i et steinlag som lå i tilknytning til gravrøys ID50127. Spissen kan trolig dateres til bronsealder. En trekulldatering fra et lag i samme røys har gitt eldre bronsealder, mens en datering fra et lag under røysa ga yngre bronsealder-førromersk jernalder. Steinlaget antas å være del av et gravanlegg med en primærrøys fra bronsealder, som på et seinere tidspunkt er blitt gjenbrukt og/eller påbygd i yngre romertid. Prosjektleder: Inger Marie Berg-Hansen

Et treskipet langhus og en skålgrop. Lokalitet 36, E6-prosjektet Østfold. Bustegård, 1003/1, Sarpsborg kommune, Østfold.

På lokålitet 36 i Solbergkrysset ble det avdekket spor etter et omkring 19 meter langt langhus fra romertid (Kr.f:-400 e.Kr.). Huset har hatt motstående innganger i den midtre delen. I et av veggstolpehullene ble det funnet store deler av et lite kokekar som inneholdt korn og kornfragmenter, og i to takbærende stolpehull ble det funnet fragmenter av brent leire med linjedekor som muligens kommer fra en ildstedkarm i huset. Det ble også funnet en liten gjenstand av bly med dyrefom som ikke er funksjonsbestemt eller datert. På et bergskjær ca. 5 meter øst for hustomten lå det en skålgrop. Det er ikke mulig å bestemme om denne er laget eller har blitt brukt samtidig som det bodde mennesker i huset det ble funnet spor etter. Prosjektleder: Gro Anita Bårdseth

Byggeskikk i vikingtid og tidlig middelalder : årsaker til endring

I denne oppgaven ser jeg på byggeskikk i vikingtid og tidlig middelalder i Norge. I løpet av denne perioden forsvinner suksessivt en nesten to tusen år gammel tradisjon med å bygge treskipede, mangefunksjonelle langhus med jordgravde elementer. De ble erstattet få- eller enfunksjonelle rammevirkehus uten jordgravde elementer. Målet med oppgaven har for det første vært å beskrive generelle utviklingstrekk i byggeskikken i perioden, og å bestemme når og i hvilke sosiale miljøer endringer først inntreffer. Dernest har jeg forsøkt å identifisere mulige årsaker til endring gjennom å se byggeskikk i lys av spesielt økonomiske, men også ideologiske og politiske strukturer i perioden. Den analytiske tilnærmingen har vært å betrakte materiell kultur som et aktivt medium i sosiale strategier, og at individer og grupper kommuniserer sin egenart og identitet gjennom arkitektur. Jeg har funnet at treskipede langhus har vært en integrert del av rural identitet i vikingtid. Den homogen byggeskikken har vært en definerende ramme rundt enkeltindividers og gruppers hverdag gjennom aktivt å kommunisere deres tilhørighet i et stammebasert, hedensk samfunn. En begynnende funksjonsoppdeling av langhuset i stormannsmiljøer allerede i romertid, og i mer velstående rurale bosetninger i folkevandringstid og særlig merovingertid viser likevel at nye impulser, mentaliteter og verdensoppfatninger hadde begynt å sive inn i samfunnet. Det er likevel først omkring år 1000 at et bredere lag av den rurale befolkningen velger å bryte med gamle tradisjoner, og i løpet av 1000- og 1100-tallet blir de nye arkitektoniske løsningene dominerende i rurale miljøer. Den nye byggeskikken ble imidlertid først tatt i bruk i pre-urbane og urbane kontekster i sen merovingertid og vikingtid. Årsaker til endring i byggeskikken mener jeg at kan søkes i de prosesser som transformerte det norrøne samfunnet. Rikssamlingen og kristningen av Norge førte til at organisatoriske struktur i det hedenske stammesamfunnet ble oppløst samtidig som det ble utviklet et statssamfunn. Dette sammen med utviklingen mot en markedsorientert økonomi har ført til endringer i menneskers mentaliteter og verdensoppfattninger, hvor de mest grunnleggende har vært knyttet til oppløsningen av det tradisjonelle stammesamfunnet. Dette har ført til en redefinering av både individuell identitet og gruppeidentitet. Mennesker vil definere sin identitet på en måte som de mener til enhver tid vil være mest fordelaktig for dem, og det er liten tvil om at det i brytningstiden rundt år 1000 har vært mest fordelaktig å identifisere seg med den nye statsmakten og religionen. Dette ble kommunisert til omverdenen gjennom en ny byggeskikk, og i denne situasjonen fungerte byene som novasjonssentre