I denne oppgaven ser jeg på byggeskikk i vikingtid og tidlig middelalder i Norge. I løpet av denne perioden forsvinner suksessivt en nesten to tusen år gammel tradisjon med å bygge treskipede, mangefunksjonelle langhus med jordgravde elementer. De ble erstattet få- eller enfunksjonelle rammevirkehus uten jordgravde elementer. Målet med oppgaven har for det første vært å beskrive generelle utviklingstrekk i byggeskikken i perioden, og å bestemme når og i hvilke sosiale miljøer endringer først inntreffer. Dernest har jeg forsøkt å identifisere mulige årsaker til endring gjennom å se byggeskikk i lys av spesielt økonomiske, men også ideologiske og politiske strukturer i perioden. Den analytiske tilnærmingen har vært å betrakte materiell kultur som et aktivt medium i sosiale strategier, og at individer og grupper kommuniserer sin egenart og identitet gjennom arkitektur.
Jeg har funnet at treskipede langhus har vært en integrert del av rural identitet i vikingtid. Den homogen byggeskikken har vært en definerende ramme rundt enkeltindividers og gruppers hverdag gjennom aktivt å kommunisere deres tilhørighet i et stammebasert, hedensk samfunn. En begynnende funksjonsoppdeling av langhuset i stormannsmiljøer allerede i romertid, og i mer velstående rurale bosetninger i folkevandringstid og særlig merovingertid viser likevel at nye impulser, mentaliteter og verdensoppfatninger hadde begynt å sive inn i samfunnet. Det er likevel først omkring år 1000 at et bredere lag av den rurale befolkningen velger å bryte med gamle tradisjoner, og i løpet av 1000- og 1100-tallet blir de nye arkitektoniske løsningene dominerende i rurale miljøer. Den nye byggeskikken ble imidlertid først tatt i bruk i pre-urbane og urbane kontekster i sen merovingertid og vikingtid.
Årsaker til endring i byggeskikken mener jeg at kan søkes i de prosesser som transformerte det norrøne samfunnet. Rikssamlingen og kristningen av Norge førte til at organisatoriske struktur i det hedenske stammesamfunnet ble oppløst samtidig som det ble utviklet et statssamfunn. Dette sammen med utviklingen mot en markedsorientert økonomi har ført til endringer i menneskers mentaliteter og verdensoppfattninger, hvor de mest grunnleggende har vært knyttet til oppløsningen av det tradisjonelle stammesamfunnet. Dette har ført til en redefinering av både individuell identitet og gruppeidentitet.
Mennesker vil definere sin identitet på en måte som de mener til enhver tid vil være mest fordelaktig for dem, og det er liten tvil om at det i brytningstiden rundt år 1000 har vært mest fordelaktig å identifisere seg med den nye statsmakten og religionen. Dette ble kommunisert til omverdenen gjennom en ny byggeskikk, og i denne situasjonen fungerte byene som novasjonssentre
