Gammetufter, smie, kokegroper. Vestre Slidre statsalmenning, 94/1, Vestre Slidre, Oppland.

I uke 36, dvs. 31. august til 4. september, 2009 ble det foretatt en arkeologisk undersøkelse av boplassen 54805 i Vestre Slidre kommune i Valdres. Lokaliteten var første gang registrert i 1999, men ble gjenstand for ny interesse etter funnet av de samiske rekkeildstedene ved Aursjøen, Lesja sommeren 2006. Koblingen mellom de to funnene ligger i boplassens organisering av boliger på rekke, samt at to av de fire tuftene var runde/rundovale i formen og minnet om gammetufter. Med finansiering ffa Sametinget foretok Kulturhistorisk museum i samarbeid med Oppland fylkeskommune og prosjektet "I det samiska rummet" undersøkelsen. Lokaliteten består av fire tufter på rekke nord-sør, en stor flyttblolkk rett vest for den sørligste tuften med 6 skålgroper på, og tre kokegroper vest og nordvest for skågropsteinen. De to nordligste tuftene er hesteskoformet, evt. reldangulære med avrundede hjømer og ingen voll i østkanten mot vannet Rensenn. De to sørligste tuftene er de som minner mest om samiske gammetufter, da de i tillegg til formen også har steinsatte ildsteder. Det var tuft nr. 2 sørfra som ble gjenstand for utgravning, mens det ble tatt ut 14C-prøver for datering i tuft 1 og 4 og en av kokegropene. Tuft 2 tolkes til å ha hatt tre ulike bruksfaser. Den tidligste fasen var en kokegrop fra eldre jemalder. Den mellomste fasen viste seg å være en smie, der det var både perleslagg, leirelager og et konkavt stykke bunnslagg fra essa. Det øverste laget, siste bruksfase, har vært en bosetningsfase. Her ble det avdekket et steinsatt ildsted, spinnehjul, garnsøkker og ildflint. Ut fra dateringene er det vanskelig å skille de to siste fasene, men stratigrafisk synes det mest sannsynlig. På grunn av den karakteristiske utformingen av ildstedet, er den siste fasen tolket som samisk bosetning. Rektangulære, steinsatte ildstedene med en stor helle litt utenfor den ene kortenden regnes som svært signifikante for den førkristne samiske boligen. Disse ildstedene, kalt arran på nordsamisk og aernie på sørsamisk, utgjorde en viktig bestanddel i gammen eller teltets romløsning der et lite mikrokosmos ble skapt. Tuft 1 likner i stor grad på tuft 2 og har også steinsatt ildsted. Tuft 1 må derfor også trolig forstås som del av den samiske konteksten. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Runde tufter i Hallingdal - en indikasjon på samisk bosetning?

De runde tuftene som ble funnet i Hol og Ål under Hallingdalsprosjektet (1986-89) har tidligere blitt foreslått som mulige samiske boliger. De har imidlertid aldri blitt undersøkt nærmere. Gjennom arkivmateriale fra Hallingdalsprosjektet, egne observasjoner av tuftene, samt bruk av handlingsteori og teorier tilknyttet symbolske aspekter ved boliger, forsøker jeg å se på muligheten for at disse tuftene kan forstås som en indikasjon på samisk bosetning i Hallingdal i middelalderen. Viktigere enn å kunne bevise et slikt forhold, er i denne sammenhengen å kunne stille spørsmålet og åpne for muligheten for et rikere etnisk mangfold i forhistorien. Selv om tilstedeværelse av flere etniske grupper i Sør-Norge har vært diskutert siden midten av 1800-tallet, er forhistorisk, sørsamisk utbredelse fortsatt et forholdsvis uberørt forskningsområde. Det er både politiske og metodiske grunner til dette. I de senere års diskusjon har Inger Zachrisson og Jostein Bergstøl sine arbeider vært sentrale. Det fremkommer stadig mer arkeologisk materiale både i Sør-Norge og i Midt-Sverige som tyder på at det var samer mye lenger sør enn det dagens sørsamiske område tilsier. De tradisjonelle, samiske boligene hadde runde grunnplan med en helt karakteristisk organisering. Disse boligene ses derfor som etnisk differensierende i kontrast til den norrøne byggetradisjonen, og det seneste funnet av slike boliger er rekkeildstedene på Dovre, funnet sommeren 2006. På grunn av formen, er det nærliggende å tenke at de runde tuftene i Hallingdal også kan ha hatt den karakteristiske inndelingen av grunnplanet og derfor være samiske. Eventuelt kan det hende at det etniske mangfoldet har mer enn dikotomien mellom samisk og norrøn å by på. Fangstmarksgravene som ligger i nesten hele Sør-Norge og Midt-Sverige er blant annet interessante fordi de fremstår som en ”blanding” av både samisk og norrøn kultur, eventuelt som en tredje kategori. Det har dermed trolig ikke eksistert en statisk grense mellom samisk og norrøn identitet, men flytende overganger og ulike kombinasjoner og variasjoner