Environmental justice in a very green city: Spatial inequality in exposure to urban nature, air pollution and heat in Oslo, Norway

Poorer citizens are often more exposed to environmental hazards due to spatial inequalities in the distribution of urban blue-green space. Few cities have managed to prevent spatial and social inequality despite sustainable development strategies like compact city planning. We explore whether environmental injustice exists in a city where one would least expect to find it: a city with abundant nature, an affluent population governed by a left leaning social democratic city council, and an aggressive densification strategy; Oslo, Norway. Green space was measured with a satellite-derived vegetation index which captures the combined availability of gardens, street trees, parks and forest. Blue space was defined by the proximity of residential areas to the closest lake, river or fjord. We found that poorer city districts, often with greater immigrant populations, have less available blue-green spaces and are disproportionately exposed to hazardous air pollution levels, but not extreme heat compared to wealthier city districts. Citizens living within 100 m of a water body are likely to earn US$20,000 more per year than citizens living 500 m away from water, and a US$ 3000 increase in annual income corresponds to a 10 % increase in green space availability. Hazardous air pollution concentrations in the poorest city districts were above levels recommended by the WHO and Oslo municipality. Historical trends showed that districts undergoing population densification coincide with the lowest availability of blue-green space, suggesting that environmental justice has been overlooked in compact city planning policy. Despite Oslo's affluence and egalitarian ideals, the patterns of inequality we observed mirror the city's historical east-west class divide and point to spatial concentration of wealth as a core factor to consider in studies of green segregation. Urban greening initiatives in Oslo and other cities should not take spatial equality for granted, and instead consider socio-economic geographies in their planning process. Green space Blue space Densification Urban nature Urban sustainability ExposurepublishedVersio

Transdisciplinary diagnostic framework for biodiversity decision-making assessment. D1.7

This deliverable describes the process of developing a transdisciplinary diagnostic framework for biodiversity decision-making carried out in Work Package 1 (WP1) of the EU funded research project PLANET4B. The aim of the process was to help researchers and practitioners in our project become more conscious of the theoretical approaches and languages that may condition the interventions we study and the policy and additional recommendations that we make to societal actors. The starting proposition for this work was that we as PLANET4B partners come from a wide range of different disciplines and practices. Therefore, we needed a shared learning process of our different theoretical and practical lenses and languages. This is necessary to increase our potential as a project to design for transformational change in Work Packages to follow. We report on our testing of Meadows’ (1999) leverage points framework (LPF) as a potential shared conceptual language for transformational change across the places, actors and theories that situate both placebased and sectoral case studies in the project. We report on the opportunities and limitations of the LPF in connecting to (i) theories of change used by research partners in their cases, as well as (ii) bridging conceptually to other “integrating analytical approaches” where PLANET4B has partner expertise; namely “intersectionality analysis”, “discourse analysis” and “reflexivity-contextualisation of interventions”. The report recognises that these integrating approaches are but a subset of possible systems analysis tools in transformative change research. The process of understanding and applying Meadows’ (1999) leverage points framework achieved some shared language and understanding across research disciplines. It helped us to compare assumptions about transformative change across our different case studies. As such, we think we achieved the “process objective” of this initial stage of PLANET4B of using a common framework to diagnose our case studies. However, case studies and experts on other integrating analytical approaches identified several limitations of the LPF. Limitations include the LPF itself being a particular theoretical systems analysis lens which in some cases could exclude practitioners through its unfamiliar concepts. Furthermore, the LPF was identified as being ‘structuralist’ or ‘mechanistic’ in the particular way we tested it in our case studies, not addressing concepts such as agency, power and decision-making. It was critiqued for not being specific to decisions about biodiversity and the related nature values.publishedVersio

Konsensus i konflikt : sosiale representasjoner av ulv

Samfunnsvitenskapelig forskning på rovdyrfeltet har i all hovedsak vært opptatt av å forklare motstridende holdninger til rovdyr. I denne studien settes det spørsmålstegn ved konfliktperspektivet som enerådende plattform for studier av menneskers forhold til rovdyr, nærmere bestemt ulv. Ved å erstatte studier av holdninger med studier av sosiale representasjoner, har målet vært å undersøke hva lekfolk tenker om ulv, snarere enn hvorfor noen erklærer seg som tilhengere og andre som motstandere av det store rovdyret. Forskningsspørsmålet er todelt. For det første: Hva kjennetegner lekfolks forståelse av hva ulven er og representerer? For det andre: Har de som har uttalte positive og negative holdninger til ulv også ulike sosiale representasjoner av det samme dyret? En analyse av fokusgruppeintervjuer med lokale innbyggere i to berørte områder i Øst-Norge, avdekker en kjerne av felles forståelse av fenomenet ”ulv”. Uavhengig av gruppetilhørighet og ståsted i rovdyrkonflikten, deler informantene sentrale forestillinger om ulvens egenskaper og atferd. De intervjuede beskriver således predatoren som essensielt vill og ren; et autonomt dyr som ideelt sett er uberørt av menneskenes sosialisering av levende og fysiske omgivelser. Videre fremhever de ulvens sosiale egenskaper og evne til å samarbeide med sine artsfeller. I kombinasjon med kløkt og fysisk styrke gjør dette predatoren til et potent og overlevelsesdyktig dyr, og til en jeger uten sidestykke i den norske faunaen. Kort sagt fortoner den seg som en ”topp på naturen”, slik en av intervjupersonene formulerte det. Som sosialt objekt utfordrer eller konsoliderer imidlertid rovdyrets nærvær forskjellige gruppers representasjoner av det lokale landskapet, samt menneskene og dyrene som lever der. Analysen av sosiale representasjoner av ulv viser således at det ikke er gruppeavhengige, motstridene definisjoner av predatorens vesen som ligger til grunn for ulvekonflikten, men ulike vurderinger av om den hører hjemme i de østnorske skogene. Mens det forhandles om ulvens plass og tilhørighet, tas dyrets egenart for gitt. Av dette fremgår det at studier av sosiale representasjoner, i motsetning til holdningsundersøkelser, fanger både felles forståelse og konflikter i den sosiale tenkningen. Å anvende dette verktøyet på rovdyrfeltet har gjort det mulig å si noe om, ikke bare de meningsforskjellene som kommer til uttrykk, men også hvorvidt det finnes en form for bredere kulturell forståelse av ulv som forener folk på begge sider av den åpenlyse konflikten

Forskeres vurderinger av usikkerhet i Naturindeks for Norge. En kunnskapssosiologisk studie

Figari, H. 2012. Forskeres vurderinger av usikkerhet i Naturindeks for Norge. En kunnskapssosiologisk studie – NINA Rapport 890, 64 s. Naturindeks for Norge er et mål på tilstanden for biologisk mangfold. Men i likhet med andre nøkkelbegreper i samfunnsdebatten om naturen og miljøet, slik som "klima" og "økosystemtjenester", er "biologisk mangfold" noe mer enn en teoretisk definert størrelse. Selv om det fester seg detaljerte vitenskapelige definisjoner til slike begreper, er det innenfor rammen av en bredere politisk og sosial virkelighet at de fylles med mening og blir en del av den offentlige kommunikasjonen om menneskers forvaltning av naturressursene. Samtidig som det forhandles om vitenskapelige begreper i det offentlige rom, er forskere i stadig større grad forventet å produsere, ikke bare empirisk solid, men også transparent kunnskap som både er et resultat av og inviterer til kommunikasjon og forhandlinger med lekfolk, og som er direkte anvendbar i forvaltningen av naturresursene. Prosessen rundt etableringen av en naturindeks for Norge representerer en verdifull kilde til kunnskap om hvordan slike endrede betingelser for produksjon av kunnskap forstås og håndteres av forskerne selv. I rapporten belyses forskeres forståelse av usikkerhet innenfor rammen av arbeidet med naturindeksen. Videre settes denne forståelsen i sammenheng med hvilket meningsinnhold de tillegger naturindeksen og det indeksen er ment å skulle si noe om, nemlig biologisk mangfold. Resultatene i rapporten bygger på dybdeintervjuer med forskere fra ulike vitenskapelige institusjoner, som alle har deltatt i naturindeksarbeidet, belyst og diskutert ved hjelp av noen kunnskapssosiologiske perspektiver på usikkerhet og på hvordan man kan gå frem for å studere prosesser rundt etablering av ny kunnskap. En kvalitativ innholdsanalyse av intervjumaterialet gjorde det tydelig at vitenskapelig usikkerhet handler om noe mer enn de formene for usikkerhet man kan vurdere og formidle ved hjelp av konvensjonelle, numeriske metoder. Samlet ga informantene uttrykk for ambivalens i forhold til egen deltakelse i prosessen med å etablere en naturindeks. På den ene siden stilte de seg spørrende til om det er riktig og formålstjenlig å komprimere så komplekse økologiske enheter og sammenhenger til ett standardisert mål. De løftet videre frem forhold knyttet til arbeidsprosessen, bruk av ekspertvurderinger og utvalg av indikatorer som kilder til underliggende usikkerhet. Mest av alt var de opptatt av den iboende usikkerheten som fulgte med identifikasjonen av en referansetilstand som den faktiske tilstanden skulle måles i forhold til. Definisjonen av en slik idealtilstand reiser spørsmål om hva slags natur det er vi tilstreber, og dermed også om hva som er hensikten med naturindeksen. På den annen side understreket så godt som alle biologene at det er et stort behov for å sammenfatte økologisk kunnskap, slik at man kan få en bedre forståelse av de enkelte økosystemene og interaksjonen mellom dem. Videre oppfattet de fleste av dem de aggregerte resultatene som en intuitivt god beskrivelse av tilstanden for biologisk mangfold. Tross en rekke identifiserte kilder til usikkerhet, beskrev de selve utfallet av naturindeksarbeidet som meningsfullt. NØKKELORD : Naturindeks for Norge, usikkerhet, biologisk mangfold, kunnskapssosiologi, intervjuundersøkelse, Nature Index for Norway, uncertainty, biodiversity sociology of knowledge, qualitative interview

Forskeres vurderinger av usikkerhet i Naturindeks for Norge. En kunnskapssosiologisk studie

Figari, H. 2012. Forskeres vurderinger av usikkerhet i Naturindeks for Norge. En kunnskapssosiologisk studie – NINA Rapport 890, 64 s. Naturindeks for Norge er et mål på tilstanden for biologisk mangfold. Men i likhet med andre nøkkelbegreper i samfunnsdebatten om naturen og miljøet, slik som "klima" og "økosystemtjenester", er "biologisk mangfold" noe mer enn en teoretisk definert størrelse. Selv om det fester seg detaljerte vitenskapelige definisjoner til slike begreper, er det innenfor rammen av en bredere politisk og sosial virkelighet at de fylles med mening og blir en del av den offentlige kommunikasjonen om menneskers forvaltning av naturressursene. Samtidig som det forhandles om vitenskapelige begreper i det offentlige rom, er forskere i stadig større grad forventet å produsere, ikke bare empirisk solid, men også transparent kunnskap som både er et resultat av og inviterer til kommunikasjon og forhandlinger med lekfolk, og som er direkte anvendbar i forvaltningen av naturresursene. Prosessen rundt etableringen av en naturindeks for Norge representerer en verdifull kilde til kunnskap om hvordan slike endrede betingelser for produksjon av kunnskap forstås og håndteres av forskerne selv. I rapporten belyses forskeres forståelse av usikkerhet innenfor rammen av arbeidet med naturindeksen. Videre settes denne forståelsen i sammenheng med hvilket meningsinnhold de tillegger naturindeksen og det indeksen er ment å skulle si noe om, nemlig biologisk mangfold. Resultatene i rapporten bygger på dybdeintervjuer med forskere fra ulike vitenskapelige institusjoner, som alle har deltatt i naturindeksarbeidet, belyst og diskutert ved hjelp av noen kunnskapssosiologiske perspektiver på usikkerhet og på hvordan man kan gå frem for å studere prosesser rundt etablering av ny kunnskap. En kvalitativ innholdsanalyse av intervjumaterialet gjorde det tydelig at vitenskapelig usikkerhet handler om noe mer enn de formene for usikkerhet man kan vurdere og formidle ved hjelp av konvensjonelle, numeriske metoder. Samlet ga informantene uttrykk for ambivalens i forhold til egen deltakelse i prosessen med å etablere en naturindeks. På den ene siden stilte de seg spørrende til om det er riktig og formålstjenlig å komprimere så komplekse økologiske enheter og sammenhenger til ett standardisert mål. De løftet videre frem forhold knyttet til arbeidsprosessen, bruk av ekspertvurderinger og utvalg av indikatorer som kilder til underliggende usikkerhet. Mest av alt var de opptatt av den iboende usikkerheten som fulgte med identifikasjonen av en referansetilstand som den faktiske tilstanden skulle måles i forhold til. Definisjonen av en slik idealtilstand reiser spørsmål om hva slags natur det er vi tilstreber, og dermed også om hva som er hensikten med naturindeksen. På den annen side understreket så godt som alle biologene at det er et stort behov for å sammenfatte økologisk kunnskap, slik at man kan få en bedre forståelse av de enkelte økosystemene og interaksjonen mellom dem. Videre oppfattet de fleste av dem de aggregerte resultatene som en intuitivt god beskrivelse av tilstanden for biologisk mangfold. Tross en rekke identifiserte kilder til usikkerhet, beskrev de selve utfallet av naturindeksarbeidet som meningsfullt. NØKKELORD : Naturindeks for Norge, usikkerhet, biologisk mangfold, kunnskapssosiologi, intervjuundersøkelse, Nature Index for Norway, uncertainty, biodiversity sociology of knowledge, qualitative interview

Konsensus i konflikt. Sosiale representasjoner av ulv

Figari, H. og Skogen, K. 2008. Konsensus i konflikt. Sosiale representasjoner av ulv. – NINA Rapport 391, 64 s. Samfunnsvitenskapelig forskning på rovdyrfeltet har i all hovedsak vært opptatt av å forklare motstridende holdninger til rovdyr. I denne studien settes det spørsmålstegn ved konfliktperspektivet som enerådende plattform for studier av menneskers forhold til rovdyr, nærmere bestemt ulv. Ved å erstatte studier av holdninger med studier av sosiale representasjoner, har målet vært å undersøke hva lekfolk tenker om ulv, snarere enn hvorfor noen erklærer seg som tilhengere og andre som motstandere av det store rovdyret. Forskningsspørsmålet er todelt. For det første: Hva kjennetegner lekfolks forståelse av hva ulven er og representerer? For det andre: Har de som har uttalte positive og negative holdninger til ulv også ulike sosiale representasjoner av det samme dyret – forstår de det på ulike måter? En analyse av fokusgruppeintervjuer med innbyggere i to berørte områder i Øst-Norge, avdekker en kjerne av felles forståelse av fenomenet ”ulv”. Uavhengig av gruppetilhørighet og ståsted i rovdyrkonflikten, deler informantene sentrale forestillinger om ulvens egenskaper og atferd. De intervjuede beskriver således ulven som essensielt vill og ren; et autonomt dyr som ideelt sett er uberørt av menneskenes sosialisering av sine omgivelser. Videre fremhever de ulvens sosiale egenskaper og evne til å samarbeide med sine artsfeller. I kombinasjon med kløkt og fysisk styrke gjør dette ulven til et potent og overlevelsesdyktig dyr, og til en mesterlig jeger. Kort sagt fortoner den seg som en ”topp på naturen”, slik en av intervjupersonene formulerte det. Som sosialt objekt bidrar imidlertid ulven til enten å utfordre eller konsolidere forskjellige gruppers representasjoner av det lokale landskapet, samt menneskene og dyrene som lever der. Sånn sett bidrar den likevel til konflikt. Men analysen av sosiale representasjoner av ulv viser at det ikke er motstridene definisjoner av ulvens vesen som ligger til grunn for ulvekonflikten, men ulike vurderinger av om den hører hjemme i de østnorske skogene og om den nåværende ulvestammen kan betraktes som vill og autentisk. Mens det forhandles om ulvens plass og tilhørighet, tas dyrets egenart for gitt. Av dette fremgår det at studier av sosiale representasjoner, i motsetning til holdningsundersøkelser, fanger både felles forståelse og konflikter i den sosiale tenkningen. Å anvende dette verktøyet på rovdyrfeltet har gjort det mulig å si noe ikke bare om de meningsforskjellene som kommer til uttrykk, men også hvorvidt det finnes en form for bredere kulturell forståelse av ulv som forener folk på begge sider av den åpenlyse konflikten. Den felles kjernen i den sosiale representasjonen av ulv kunne vært et utgangspunkt for dialog om ulveforvaltningen. Men dette undergraves av forvaltningens bestrebelser på å underlegge ulvebestanden en ekstrem kontroll, gjennom streng sonering, omfattende radiomerking, osv. Dermed er det nesten umulig å betrakte ulven som vill og ren, og resultatet er at både tilhengere og motstandere av å ha ulv i Norge – som deler synet på at dette er selve essensen av ”ulv” – vender seg mot dagens forvaltningsmodell. ulv, rovvilt, konflikt, konsensus, sosiale represenatsjoner, wolves, conflict, consensus, social representation

Nordmenns holdninger til store rovdyr: 2010, 2017 og 2023

Krange, O. & Figari, H. 2024. Nordmenns holdninger til store rovdyr: 2010, 2017 og 2023. NINA Rapport 2407. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten undersøker nordmenns holdninger til de fire store rovpattedyrene (bjørn, ulv, jerv, og gaupe) og forvaltningen av dem. Den diskuterer hva nordmenn mener om å ha disse rovdyrene i Norge, og i sitt eget nærområde, samt eventuelle forskjeller mellom by og land. Undersøkelsen tar for seg variasjonen i holdninger, og sammenligner resultatene med tidligere undersøkelser og en undersøkelse fra Sverige. Data er samlet inn gjennom to spørreundersøkelser: en nasjonalt representativ undersøkelse og en fra 13 kommuner som ligger innenfor forvaltningssonen for ulv. Rapporten har tre hovedtemaer: 1. Generelle holdninger til rovdyr: Undersøker nordmenns syn på tilstedeværelsen av store rovdyr i Norge og deres vurderinger av å ha dem i naturen der de bor. Dette inkluderer en sammenligning med resultater fra tilsvarende undersøkelser gjennomført i 2010, 2017 og 2018. 2. Rovdyrholdninger i kontekst: Ser på hvordan holdningene varierer med ulike bakgrunnsvariabler som by versus land, og om man bor i områder med rovdyr. Analyserer også holdningene i lys av sosiale og kulturelle faktorer. 3. Ulovlig avliving av ulv: Utforsker synet på ulovlig avliving av ulv og hvordan respondentene tror andre i nærmiljøet ser på dette. Sammenligner dette med tidligere undersøkelser og trekker paralleller til fenomenet "majoritetsmisforståelsen". Generelle holdninger til rovdyr: • Overordnet har holdningene til store rovdyr vært relativt stabile over trettenårsperioden. Mønsteret er det samme: Rovdyr er populære i Norge. De er mer populære på større steder enn på mindre steder, men også i rurale områder er det vanligere å like enn å mislike at jerv, bjørn, gaupe og ulv finnes i Norge. • Det er langt vanligere å være positiv enn negativ til store rovdyr i Norge, men andelen som er positive til å ha dem i eget nærområde er litt mindre enn andelen som liker at de finnes i landet. • Respondentene i lokalsamfunnsutvalget representerer et unntak. I utvalget som er trukket i 13 «rovdyrkommuner» er andelen som sterkt misliker ulv betydelig høyere enn i det nasjonale utvalget. Forskjellen mellom utvalgene når det gjelder de andre rovdyra er ikke like stor. • Overvekten av positive holdninger til å ha rovdyr i Norge har i liten grad med den såkalte NIMBY-effekten (Not In MY Back Yard) å gjøre. Rovdyrholdninger i kontekst: • Det er betydelig variasjon i støtten til ulike forvaltningstiltak. Informasjonstiltak og undervisning om positive sider ved rovdyr får bred støtte, mens avlivningstiltak, som hiuttak, har lav oppslutning. • Holdninger til rovdyr påvirkes av bakgrunnsfaktorer som kjønn, alder, utdanning, bosted, holdning til jakt, kulturell kapital og politisk fremmedgjøring. Tillit til «miljøinstitusjoner» betinger po sitive holdninger og tillit til «sunn fornuft» negative. Ulovlig avliving av ulv: • Siden 2017 har det vært en generell nedgang i aksepten for ulovlig jakt på ulv, både nasjonalt og i lokalsamfunn innenfor ulvesonen. • Andelen som finner det "fullstendig uakseptabelt" har økt, mens andelen som anser det som "fullstendig akseptabelt" har avtatt. • Lokalsamfunnsutvalgene viser en tendens til økt polarisering, med en liten økning i andelen som støtter ulovlig jakt. • Det er betydelig diskrepans mellom hva folk tror om nærmiljøets holdning til ulovlig ulvejakt og deres faktiske meninger. Mange overvurderer støtten til ulovlig jakt i eget lokalsamfunn. Dette kan blant annet skyldes påvirkning fra synlige, men ikke nødvendigvis representative stemmer i lokalmiljøet. Rapporten viser at rovdyrkonflikten er kompleks og at holdningene er relativt stabile. Undersøkelsen styrker tidligere funn om at noen sosiale grupper opplever forvaltningen av rovdyr som et maktovergrep fra urbane eliter. Dette skaper en følelse av avmakt som kommer til uttrykk som mistillit til institusjoner og aktører som oppfattes som ansvarlige for rovdyrpolitikken. Skepsis til rovdyr skyldes ikke bare by-land-motsetninger, men er for eksempel også uttrykk for politisk fremmedgjøring og føyer seg slik inn i mer generelle samfunnsmotsetninger