Epistemologisk grunnarbeid i forsking om velferdsstatens tenester: å konstruere forskingsobjektet

Artikkelen drøftar eit grunnlagsproblem som handlar om korleis ein i forsking på velferdsregimer og -tenester stiller seg til og forstår tilhøvet mellom teori og røynd, og kva implikasjonar denne forståinga har for omgrepsbruk og konstruksjon av forskingsobjektet. Drøftinga er basert på Bourdieu si tolking av den historiske epistemologien sitt prinsipp om det epistemologiske brotet i forsking samt i Wacquant si fornying og vidareføring av denne. Eg visar til den sosiale produksjon av problem og drøftar implikasjonar av å gjere om «grenseobjekt» til forskingsobjekt samt av det å blande saman (konflatere) ulike analytiske nivå. Stega i det epistemologiske brotet vert drøfta i lys av posisjonane subjektivisme–objektivisme og av den ontologiske status røynda vert gjeven her. Eg argumenterer for at eit vis å styrke forsking som har offentlege velferdsregimer og tenester som «sitt» domene (fokusområde) av røynda er å vere «epistemologisk vaken», noko som impliserer kritisk refleksjon over relasjonane forskinga inngår i, samt å gjere det epistemologiske grunnarbeidet med å konstruere sitt forskingsobjekt

Spenningsfeltet mellom standardisering, variasjon og prioritering i norske sykehjem

Etablering av tjenestestandarder har til hensikt å regulere, endre og forbedre fagutøveres arbeid, noe som skal føre til at tjenestene får jevnere og bedre kvalitet. Standarder i den norske helse- og omsorgssektoren er også tenkt å bidra til mer samstemte krav og forventninger til tjenestene. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykehjem i norge arbeider med «kvalitet» og om og i så fall hvordan dette påvirker praksiser på tvers av kommuner, sykehjem og avdelinger. Datainnsamlingen er gjennomført i 2016 ved bruk av et spørreskjema, individuelle intervju og fokusgruppeintervjuer samt observasjoner i fem norske sykehjem. Vi har funnet stor variasjon i praksis og rutiner knyttet til «kvalitetsarbeid», til tross for gjentatte innsatser fra myndighetene i å standardisere praksis i tjenestene. Resultatene viser variasjoner både på tvers av og innen sykehjemmene. disse variasjonene viser til det vi oppfatter som et komplisert og varig spenningsforhold mellom standardisering, lokal autonomi og kultur og lokalt innovasjonsarbeid. Vi argumenterer for at standardisering av «beste praksis» er vanskelig forenelig med flere forhold, blant annet med; a) myndighetenes ønske om stadig innovasjon i tjenestene, samt at tjenestene skal være individuelt tilpasset, og b) kommunenes grunnleggende autonomi, lokal arbeidskultur ved sykehjemmene knyttet til denne autonomien og lokale prioriteringer.Service standards involve, amongst other things, an institutional aim of regulation, often through descriptions of «best practice». The aim of the introduction of service standards is to improve the overall quality of the services. The use of standards in the Norwegian healthcare sector, the empirical theme of this article, is, ultimately, a means to equate or level the expectations of the various services. The aim of this study is to explore how Norwegian nursing homes work with «quality» and if, or in what ways, this work has led to more unified practices within and across nursing homes. This study draws on empirical material from 2016, collected through a quantitative survey, and qualitative interviews and observations from five nursing homes in Norwegian municipalities. We found significant variation in practice and routines despite repeated efforts by the authorities to standardize practices in the services. The results show that most variables vary considerably across and within the included nursing homes. The described variation is discussed in relation to what is understood as a complex and perpetual tension between standardization, local/municipal autonomy, «workplace cultures» and the growing demand for innovative services. We argue that standardization of 'best practice' can be difficult to reconcile with (a) the desire for innovative and individually adjusted services, and (b) the fundamental municipal autonomy prevalent in Norway, and the local «workplace cultures» this autonomy is connected to.publishedVersio

Spenningsfeltet mellom standardisering, variasjon og prioritering i norske sykehjem

Sammendrag Etablering av tjenestestandarder har til hensikt å regulere, endre og forbedre fagutøveres arbeid, noe som skal føre til at tjenestene får jevnere og bedre kvalitet. Standarder i den norske helse- og omsorgssektoren er også tenkt å bidra til mer samstemte krav og forventninger til tjenestene. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykehjem i norge arbeider med «kvalitet» og om og i så fall hvordan dette påvirker praksiser på tvers av kommuner, sykehjem og avdelinger. Datainnsamlingen er gjennomført i 2016 ved bruk av et spørreskjema, individuelle intervju og fokusgruppeintervjuer samt observasjoner i fem norske sykehjem. Vi har funnet stor variasjon i praksis og rutiner knyttet til «kvalitetsarbeid», til tross for gjentatte innsatser fra myndighetene i å standardisere praksis i tjenestene. Resultatene viser variasjoner både på tvers av og innen sykehjemmene. disse variasjonene viser til det vi oppfatter som et komplisert og varig spenningsforhold mellom standardisering, lokal autonomi og kultur og lokalt innovasjonsarbeid. Vi argumenterer for at standardisering av «beste praksis» er vanskelig forenelig med flere forhold, blant annet med; a) myndighetenes ønske om stadig innovasjon i tjenestene, samt at tjenestene skal være individuelt tilpasset, og b) kommunenes grunnleggende autonomi, lokal arbeidskultur ved sykehjemmene knyttet til denne autonomien og lokale prioriteringer