Begrepsklargjøreren. En samfunnsfaglig "begrepsverktøykasse" for sykepleiestudenten.

Dette kompendium er tenkt som en liten oppslagsbok i samfunnsfaglige grunnbegreper som er relevante for å forstå og vurdere ulike sider ved helse- og sosialsektoren. På høgskolens pensumlister og i annen aktuell litteratur anvendes mange slike begreper direkte uten nærmere forklaring eller eksemplifisering. Det kan derfor være behov for en ordbok som forholdsvis kortfattet forklarer begreper og eksemplifiserer dem i forhold til vårt arbeidsfelt. Den er primært rettet inn mot begreper som er aktuelle i kurs 4 (samfunnsvitenskapelige emner). Det kan derfor leses parallelt med litteratur innenfor kurs 4; for eksempel pensumboken i sosiologifaget ”Samfunn, medisin og sykepleie – en introduksjon til medisinsk sosiologi” skrevet av Roland Svensson. Heftet vil forhåpentligvis også kunne være til noe hjelp i forbindelse med fagbegreper som anvendes under oppgaveskriving, for eksempel fordypningsoppgaven i sykepleiefaget og i enheten som omhandler ”forebyggende og helsefremmende arbeid”. Hovedvekten er lagt på sosiologiske og andre samfunnsfaglige grunnbegreper, men overgangen til psykologiske, sykepleiefaglige og andre helsefaglige begreper er glidende. Noen slike er derfor også tatt med. Selv om fagbegrepene søkes beskrevet konsist og strukturert dreier det seg ikke kun om korte definisjoner av dem. Definisjoner hører med, men jeg har ønsket å beskrive og gjøre rede for dem slik at ulike forståelser og ulike tradisjoners vektlegging av dem kommer fram. Jeg forsøker også å se fagbegrepene i lys av aktuelle problemstillinger og eksempler innenfor helse- og sosialsektoren. Denne tilnærmingen skiller dette kompendiumet fra mer generelle forklaringer av sosiologiske og samfunnsfaglige begreper som for eksempel ”Norsk Samfunnsleksikon”, Dag Østerbergs ”Sosiologiens nøkkelbegreper” og Korsnes, Andersen og Brante: ”Sosiologisk leksikon”. Flere av begrepene er i innholdsmessig slektskap med hverandre. Jeg har brukt piltegnet () for å henvise til steder i dette kompendiumet der et slikt slektskapsmessig begrep er beskrevet. På denne måten kan man hoppe fra et begrep til et annet innenfor samme tematikk. Denne måten å lese på er sannsynligvis bedre og mer interessant enn å lese fra perm til perm

Forskning ved diakonale institusjoner i Norge

Kartleggingen søker å gi et øyeblikksbilde av forskningsaktiviteten ved de diakonale helse- og utdanningsinstitusjonene i 2004. 11 av de 24 institusjonene i bruttoutvalget rapporterte om pågående forskningsprosjekter. Til sammen 239 registrerte forskningsprosjekter var knyttet til disse institusjoner dette året. Vel 90 stillingshjemler var knyttet til prosjektene. Forskningen totalt sett preges av de diakonale sykehusenes naturvitenskapelig forskning innen områdene medisin, kirurgi, psykiatri og farmakologi. Denne forskningen har utstrakt samarbeid med eksterne institusjoner og er hovedsakelig eksternt finansiert. Dette gjør den svært avhengig av statlige og private satsingsområder og finansieringskilder. De diakonale høgskolene har også en betydelig forskningsaktivitet. Den er spredt over mange ulike forskningstema, noe som gjenspeiler stor spennvidde og ulikhet i interesseområder, utdanningsinnhold og praksisfelter. Hovedsakelig dreier det seg om forskning innen utdanning/pedagogikk, pasient/brukererfaringer/mestring/livskvalitet, men også psykiatri/psykologi, rus, geriatri/eldre, barn/unge, internasjonalt utviklingsarbeid/bistand og religion/kirke. Høgskolene finansierte store andeler av sin forskning selv og har dermed større mulighet til å prioritere egne satsingsområder og temaer. Kartleggingen viser at flere av de diakonale institusjonene har forskning innen de samme temaområdene. Dette aktualiserer et forsterket forskningssamarbeid på tvers av institusjonene. De små diakonale institusjonene drev i liten grad forskning, hvilket kan forklares på bakgrunn av størrelse, ressurstilgang og svake forskningstradisjoner. Volumet på forskningsaktiviteten viser at de diakonale institusjonene er reelle bidragsytere i å utvikle ny kunnskap og innsikt innen sine felter av helse- og utdanningssektoren i Norge. For å utvikle og styrke sin stilling må institusjonene også være villige til å prioritere egne ressurser for å bygge opp den interne forskningskompetansen og eget forskningsmiljø. Dette vil i neste omgang kunne generere nye prosjekter og gjøre institusjonene mer konkurransedyktige i kampen om offentlige og private forskningsmidler. Utfordringen blir å kombinere dette med en forskningsprofil som er i samsvar med de diakonale institusjonenes ideologi og verdier. Det vil si en forskningsprofil som inkluderer spesielt sårbare grupper og utsatte verdier i vårt samfunn i dag

Nyutdannede sykepleiere sitt syn på sykepleierutdanningen, i lys av erfaringer som yrkesaktive

Prosjektet fokuserer på overgangen fra å være sykepleierstudent til å praktisere som sykepleier. Vi studerer hvordan nyutdannede sykepleiere reflekterer over sin utdanning, sett i lys av hva de har erfart i sin sykepleierpraksis det første året etter endt sykepleierutdanning. Studien er en del av en flerårig prospektiv kohortstudie med tittelen ”Yrkesløp og yrkesverdier blant nyutdannede sykepleiere” finansiert av Helse Vest og Diakonissehjemmets høgskole. Utvalget består av den totale populasjonen av ferdigutdannede sykepleiere i 2000 fra sykepleierutdanningene på Vestlandet, det vil si fra Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det totale utvalget er 590 sykepleiere. I studien analyserte vi først et lukket spørsmål vedrørende grad av tilfredshet med sykepleierutdanningen, sett i forhold til de oppgavene de har møtt som yrkesaktive. Halvparten av respondentene kan ikke si seg tilfreds med utdanningen. Grad av tilfredshet varierer i særlig grad ut i fra hvilken høgskole de studerte ved. Størst tilfredshet har de sykepleierne som studerte ved de minste sykepleierutdanningene (målt i antall studenter). Uavhengig av høgskole og utdanningens størrelse, var det de som i utgangspunktet primært ønsket å studere sykepleie som var mest tilfredse. For å komme nærmere på sporet av hva det er ved utdanningen som skaper tilfredshet/ utilfredshet, analyserte vi det åpne spørsmålet: “Hva innen sykepleierutdanningen mener du bør vektlegges mer eller bedre enn det du opplevde under din sykepleierutdanning? Sykepleierenes kommentarer på dette åpne spørsmålet er blitt gjenstand for kvalitativ analyse. Et trekk som går igjen i disse svarene er ønsket om økt fokus på håndfast og praktisk kunnskap og mer og bedre tilrettelagt praksisopplæring. Videre legger en del vekt på viktigheten av at sykepleielærerne må ha oppdaterte praksiserfaringer i sin undervisning. De nyutdannedes synspunkter forstår vi blant annet på bakgrunn av kontekst (deres aktuelle arbeid på avdelingene) og fase (nyutdannede), men også på bakgrunn av opprinnelige forventninger, en instrumentell orientering og deres verdsetting av ulike arbeidsoppgavers symbolske status. Synspunktene aktualiserer høgskolenes pedagogiske utfordringer knyttet til de ikke-konkrete fagenes skjulte relevans og de naturvitenskapelige fagenes integrasjon i sykepleiefaget og i praksisstudiene. Dessuten aktualiseres avveiningen mellom formidling av praktiske kunnskaper som stadig er i endring og mer prinsipielle og stabile kunnskaper som kan overføres og anvendes på tvers av situasjonene. Sist, men ikke minst, aktualiseres arbeidsdelingen mellom utdanning og arbeidsliv og forholdet mellom den generelle og den spesialiserte opplæringen. Sykepleierutdanningen som grunnutdanning kan aldri gi fullgod kompetanse inn i alle sykepleiens og helsevesenets spesialfelter. Arbeidsgiver må alltid regne med, og ha gode opplegg for, å føre de nytilsatte inn i sine spesialområder

Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk til eldre - En oppsummering av kunnskap

Oppsummeringen inkluderer 94 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk. ØKENDE UTBREDELSE, MEN IKKE LOVPLIKTIG FOR KOMMUNENE Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk har de siste ti årene fått økende utbredelse i Norge. Myndighetene sendte i 2016 ut et rundskriv, og i 2017 en veileder, for å stimulere kommunene til å etablere tilbudet. Tilbudet er ikke lovpliktig for kommunene, slik det er i Danmark. UKLAR EFFEKT AV BESØKENE, MEN POSITIVE TILBAKEMELDINGER FRA MOTTAKERE OG KOMMUNER Forskning fra land med lignende tilbud viser varierende effekt av besøkene når det gjelder målbare sider ved mottakernes funksjon, helsetilstand, egenopplevd livskvalitet, falltendens, sykehusinnleggelser, behov for sykehjem, tidspunkt for død og offentlige kostnader. Metodologiske ulikheter, ulikheter i besøkenes innhold og ulikheter i helsesystemer gjør det vanskelig å konkludere entydig med hensyn til slike effekter. Kvalitative studier fra Norden viser at mottakerne hadde vage forventninger før besøket. I ettertid gav de imidlertid uttrykk for at de fikk nyttig informasjon om hvordan de kan bevare god helse og mestre hverdagen i alderdommen. Besøket gav dem i tillegg økt trygghet gjennom å ha fått en kontaktperson i kommunen å henvende seg til ved framtidige behov. De fleste kommunene med tilbudet gir uttrykk for positiv nytteverdi. KJERNEPUNKTER FOR Å LYKKES I Norge er det etter 2012 skrevet mange faglige utrednings- og utviklingsarbeider om innhold og metodikk for besøkene. De trekker fram at for å lykkes med tilbudet bør kommunene • forankre tilbudet både i politisk og faglig ledelse • plassere tilbudet nært til kommunens øvrige forebyggende og hjemmebaserte tjenester, og samarbeide med fastlegene • være bevisst formål, innhold og målgruppe for besøkene • rekruttere ansatte med relevant kompetanse og personlig egnethet • skape riktige forventninger blant de eldre i forkant ved å informere om besøkene • sende ut tilbud om besøk på oppsatt tidspunkt, der de eldre aktivt må avbestille eller takke nei dersom de ikke ønsker besøket • skape en trygg og tillitsfull atmosfære under besøket og unngå at skriftlige registreringer forstyrrer samtalen. Utarbeidet samtaleguide bør «sitte i ryggraden» og skreddersys i møte med den enkelte eldres behov. • oppsummere besøket på slutten av samtalen og avklare om det er behov for oppfølgende besøk eller henvisning til andre. Oppgi kontaktinformasjon til besøkeren og kommunen slik at den eldre kan ta kontakt ved behov. • evaluere tilbudet og bruke statistikk og erfaringer fra besøkene i kommunens folkehelsearbeid og eldreomsorg DET TRENGS MER KUNNSKAP OM • besøkenes helseeffekter og effekter på offentlig økonomi i Norge • hvilke elementer i hjemmebesøkene som er særlig virksomme • hvordan tilbudet kan videreutvikles i samspill og arbeidsdeling med frivillig sektor, fastlegene og kommunale satsninger som folkehelsearbeid, frisklivs- og mestringssentre, demensteam, velferdsteknologiteam og hverdagsrehabiliteringsteam • alternative forebyggende og helsefremmende tilbud til eldre, som blant annet temabaserte gruppemøter for eldr

Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk til eldre - En oppsummering av kunnskap

Oppsummeringen inkluderer 94 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk. ØKENDE UTBREDELSE, MEN IKKE LOVPLIKTIG FOR KOMMUNENE Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk har de siste ti årene fått økende utbredelse i Norge. Myndighetene sendte i 2016 ut et rundskriv, og i 2017 en veileder, for å stimulere kommunene til å etablere tilbudet. Tilbudet er ikke lovpliktig for kommunene, slik det er i Danmark. UKLAR EFFEKT AV BESØKENE, MEN POSITIVE TILBAKEMELDINGER FRA MOTTAKERE OG KOMMUNER Forskning fra land med lignende tilbud viser varierende effekt av besøkene når det gjelder målbare sider ved mottakernes funksjon, helsetilstand, egenopplevd livskvalitet, falltendens, sykehusinnleggelser, behov for sykehjem, tidspunkt for død og offentlige kostnader. Metodologiske ulikheter, ulikheter i besøkenes innhold og ulikheter i helsesystemer gjør det vanskelig å konkludere entydig med hensyn til slike effekter. Kvalitative studier fra Norden viser at mottakerne hadde vage forventninger før besøket. I ettertid gav de imidlertid uttrykk for at de fikk nyttig informasjon om hvordan de kan bevare god helse og mestre hverdagen i alderdommen. Besøket gav dem i tillegg økt trygghet gjennom å ha fått en kontaktperson i kommunen å henvende seg til ved framtidige behov. De fleste kommunene med tilbudet gir uttrykk for positiv nytteverdi. KJERNEPUNKTER FOR Å LYKKES I Norge er det etter 2012 skrevet mange faglige utrednings- og utviklingsarbeider om innhold og metodikk for besøkene. De trekker fram at for å lykkes med tilbudet bør kommunene • forankre tilbudet både i politisk og faglig ledelse • plassere tilbudet nært til kommunens øvrige forebyggende og hjemmebaserte tjenester, og samarbeide med fastlegene • være bevisst formål, innhold og målgruppe for besøkene • rekruttere ansatte med relevant kompetanse og personlig egnethet • skape riktige forventninger blant de eldre i forkant ved å informere om besøkene • sende ut tilbud om besøk på oppsatt tidspunkt, der de eldre aktivt må avbestille eller takke nei dersom de ikke ønsker besøket • skape en trygg og tillitsfull atmosfære under besøket og unngå at skriftlige registreringer forstyrrer samtalen. Utarbeidet samtaleguide bør «sitte i ryggraden» og skreddersys i møte med den enkelte eldres behov. • oppsummere besøket på slutten av samtalen og avklare om det er behov for oppfølgende besøk eller henvisning til andre. Oppgi kontaktinformasjon til besøkeren og kommunen slik at den eldre kan ta kontakt ved behov. • evaluere tilbudet og bruke statistikk og erfaringer fra besøkene i kommunens folkehelsearbeid og eldreomsorg DET TRENGS MER KUNNSKAP OM • besøkenes helseeffekter og effekter på offentlig økonomi i Norge • hvilke elementer i hjemmebesøkene som er særlig virksomme • hvordan tilbudet kan videreutvikles i samspill og arbeidsdeling med frivillig sektor, fastlegene og kommunale satsninger som folkehelsearbeid, frisklivs- og mestringssentre, demensteam, velferdsteknologiteam og hverdagsrehabiliteringsteam • alternative forebyggende og helsefremmende tilbud til eldre, som blant annet temabaserte gruppemøter for eldr

Hverdagsrehabilitering – En oppsummering av kunnskap

Oppsummeringen inkluderer 112 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet. UTVIDET REHABILITERINGSTILBUD I HJEM OG NÆRMILJØ Personer med funksjonsfall, og særlig eldre, har etter etablering av hverdagsrehabilitering fått et utvidet tilbud om rehabilitering i eget hjem og nærmiljø. GODE ERFARINGER I KOMMUNENE, MEN SVAK FORSKNINGSEVIDENS Mange kommuner gir uttrykk for at de har gode erfaringer. Det er stor entusiasme omkring tilbudet, og det er utviklet en rekke lokale ressurser, verktøy og hjelpemidler. Forskningen som foreligger, peker i retning av positive gevinster for brukerne og kommunene, men resultatene er få og ikke entydige. VESENTLIGE KJERNEPUNKTER VED ETABLERING OG DRIFT AV HVERDAGSREHABILITERING ER: • At tilbudet forankres i politisk og faglig ledelse i kommunen. • Grundig planleggingsfase knyttet til valg av organisasjonsmodell, identifikasjon av målgrupper, opplæring av ansatte og informasjonsarbeid. • Tverrfaglige rehabiliteringsteam etableres og ansatte i de ordinære hjemmetjenestene deltar i rehabiliteringsarbeidet. • Det er gjensidig anerkjennelse mellom de ulike kommunale helse -og omsorgstjenestene, inkludert hverdagsrehabiliteringstjenesten, og respekt for hverandres ulikheter og egenart. • Bevisstgjøring av at hovedmålgruppe er personer med funksjonsfall. Diagnose og alder er underordnet, mens brukers motivasjon for trening og mestring er grunnleggende. Det er respekt for at ikke alle brukere av hjemmetjenester er i målgruppen. • Rehabiliteringen startes opp tidlig etter funksjonsfallet (tidlig innsats). • Det lages en rehabiliteringsplan sammen med brukeren, med utgangspunkt i hans/hennes mål for hverdagsmestring (brukerstyrt rehabiliteringsplan). • Intensiv brukeroppfølging i en tidsavgrenset periode. • Helsepersonell veileder, støtter og stimulerer brukerens egentrening og mestringsbestrebelser, framfor å utføre oppgavene for dem. De kompenserer der det er nødvendig, men søker å unngå «hjelpefellen». • Helsepersonellet samarbeider også med brukerens pårørende. • Helsepersonellet foretar oppfølgingsbesøk etter endt rehabiliteringsperiode. • Resultatene dokumenteres på en slik måte at brukerens utvikling kan vurderes. De fleste av disse punktene har hverdagsrehabilitering til felles med generelle prinsipper for rehabilitering. Det som særpreger hverdagsrehabilitering, er tilbudets politiske og faglige forankring i kommunen, tett samarbeid med øvrige hjemmetjenester og at hjem og nærmiljø er rehabiliteringsstedet. ØKENDE INVESTERINGSTENKNING Satsningen på hverdagsrehabilitering kan tolkes som et uttrykk for en sterkere investeringstankegang i kommunene. Den er i tråd med nasjonale og internasjonale føringer som vektlegger «aktiv aldring» og «rehabiliterende tjenester», og i tråd med økende vektlegging av verdier som autonomi og uavhengighet («selvstendig aldring»). Investeringstenkningen kan føre til at brukergrupper som ikke gir «avkastning» i form av økt mestring og selvhjulpenhet, blir nedprioritert i kommunene. MER KUNNSKAP TRENGS Hverdagsrehabilitering er et nytt tilbud i Norge, og det har ikke satt seg i kommunene ennå. Det trengs mer forsknings- og erfaringskunnskap, både om hvilke organiseringer som er mest hensiktsmessige og om hvilke hverdagsrehabiliteringstiltak som er mest virkningsfulle for ulike brukergrupper. Det trengs også mer kunnskap om økonomiske konsekvenser av satsningen og om den bidrar til en styrking av det totale tjenestetilbudet i kommunene eller medfører ugunstige prioriteringer

Driving forces for home-based reablement: a qualitative study of older adults’ experiences

Hva er drivkreftene i hverdagsrehabilitering slik de eldre opplever det.As a result of the ageing population worldwide, there has been a growing international interest in a new intervention termed ‘reablement’. Reablement is an early and time-limited home-based intervention with emphasis on intensive, goal-oriented and interdisciplinary rehabilitation for older adults in need of rehabilitation or at risk of functional decline. The aim of this qualitative study was to describe how older adults experienced participation in reablement. Eight older adults participated in semi-structured interviews. A qualitative content analysis was used as the analysis strategy. Four main themes emerged from the participants’ experiences of participating in reablement: ‘My willpower is needed’, ‘Being with my stuff and my people’, ‘The home-trainers are essential’, and ‘Training is physical exercises, not everyday activities’. The first three themes in particular reflected the participants’ driving forces in the reablement process. Driving forces are intrinsic motivation in interaction with extrinsic motivation. Intrinsic motivation was based on the person’s willpower and responsibility, and extrinsic motivation was expressed to be strengthened by being in one’s home environment with ‘own’ people, as well as by the co-operation with the reablement team. The reablement team encouraged and supported the older adults to regain confidence in performing everyday activities as well as participating in the society. Our findings have practical significance for politicians, healthcare providers and healthcare professionals by contributing to an understanding of how intrinsic and extrinsic motivation influence reablement. Some persons need apparently more extrinsic motivational support also after the timelimited reablement period is completed. The municipal health and care services need to consider individualised follow-up programmes after the intensive reablement period in order to maintain the achieved skills to perform everyday activities and participate in society

Frivillighet i palliativ omsorg i kommunene - En oppsummering av kunnskap

Dette er en oppsummering av kunnskap om frivillighet i palliativ omsorg i kommunene. Frivillighet i palliativ omsorg dreier seg om ubetalt innsats for personer med kort forventet levetid. Innsatsen kan for eksempel ta form av besøk og samtale, tilrettelegging for kulturelle og estetiske opplevelser, følgetjeneste og våketjeneste ved dødsleie. Hensikten med kunnskapsoppsummeringen er å gi oversikt over forskning, utviklingsar beid, styringsdokumenter fra myndighetene, og verktøy og andre ressurser som kan være nyttige for lokale og sentrale helsemyndigheter. Den er også skrevet for dem som har et praktisk ansvar for å organisere frivillig arbeid i det palliative feltet. Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk for perioden 2010–2022 i Medline, Cinahl, Cochrane, Web of Science og Swemed+, samt håndsøk i andre utvalgte databaser. Det er beskrevet 72 publikasjoner og fagressurser, hvorav 46 er forskningspublikasjoner. I tillegg til forskningspublikasjoner er utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet omtalt. Hovedfunn: • Helsehjelp er forbeholdt helsepersonell og er et offentlig ansvar, inkludert palliativ omsorg, men frivillighet kan være et tillegg som kan berike sosiale og kulturelle aspekter ved omsorgen. • Det er forsket lite på tematikken både i norsk kontekst og internasjonalt. Det meste av forskningen har anvendt kvalitativ metode. • Frivillige i den palliative omsorgen kan bidra til en opplevelse av støtte for den som skal dø, for pårørende og for ansatte. Bidraget fra frivillige oppleves ofte, men ikke alltid, som et positivt supplement til helsehjelpen det offentlige tilbyr. • Slik frivillighet i en helse- og omsorgstjenestesammenheng bør koordineres ved hjelp av en frivillighetskoordinator, og det bør utarbeides rutiner for opplæring og oppfølging av de frivillige. • Det bør være tydelig både for ansatte og frivillige hvem som har hvilke roller. Det bør også være tydelig hvem som har ansvar for hva. • Det er ikke formelle kompetansekrav for dem som deltar i frivillighet i palliativ omsorg i Norge, men det finnes ulike lokale kompetansehevende tiltak og opplæringsprogrammer. • Vesentlige identifiserte kjernepunkter for å lykkes med frivillig innsats i palliativ omsorg er: Det frivillige arbeidet bør være koordinert. Det bør gjennomføres innledende samtaler med de frivillige i forbindelse med rekruttering, og de frivillige bør tilbys strukturert opplæring. De frivilliges oppgaver bør ha et tydelig innhold og tydelige grenser. De frivillige skal ikke yte helsehjelp i lovens forstand. De frivillige bør følges opp og ivaretas underveis i sitt arbeid. Helsepersonell bør være informert og ha kunnskap om de frivilliges rolle og arbeid

Frivillighet i palliativ omsorg i kommunene - En oppsummering av kunnskap

Dette er en oppsummering av kunnskap om frivillighet i palliativ omsorg i kommunene. Frivillighet i palliativ omsorg dreier seg om ubetalt innsats for personer med kort forventet levetid. Innsatsen kan for eksempel ta form av besøk og samtale, tilrettelegging for kulturelle og estetiske opplevelser, følgetjeneste og våketjeneste ved dødsleie. Hensikten med kunnskapsoppsummeringen er å gi oversikt over forskning, utviklingsar beid, styringsdokumenter fra myndighetene, og verktøy og andre ressurser som kan være nyttige for lokale og sentrale helsemyndigheter. Den er også skrevet for dem som har et praktisk ansvar for å organisere frivillig arbeid i det palliative feltet. Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk for perioden 2010–2022 i Medline, Cinahl, Cochrane, Web of Science og Swemed+, samt håndsøk i andre utvalgte databaser. Det er beskrevet 72 publikasjoner og fagressurser, hvorav 46 er forskningspublikasjoner. I tillegg til forskningspublikasjoner er utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet omtalt. Hovedfunn: • Helsehjelp er forbeholdt helsepersonell og er et offentlig ansvar, inkludert palliativ omsorg, men frivillighet kan være et tillegg som kan berike sosiale og kulturelle aspekter ved omsorgen. • Det er forsket lite på tematikken både i norsk kontekst og internasjonalt. Det meste av forskningen har anvendt kvalitativ metode. • Frivillige i den palliative omsorgen kan bidra til en opplevelse av støtte for den som skal dø, for pårørende og for ansatte. Bidraget fra frivillige oppleves ofte, men ikke alltid, som et positivt supplement til helsehjelpen det offentlige tilbyr. • Slik frivillighet i en helse- og omsorgstjenestesammenheng bør koordineres ved hjelp av en frivillighetskoordinator, og det bør utarbeides rutiner for opplæring og oppfølging av de frivillige. • Det bør være tydelig både for ansatte og frivillige hvem som har hvilke roller. Det bør også være tydelig hvem som har ansvar for hva. • Det er ikke formelle kompetansekrav for dem som deltar i frivillighet i palliativ omsorg i Norge, men det finnes ulike lokale kompetansehevende tiltak og opplæringsprogrammer. • Vesentlige identifiserte kjernepunkter for å lykkes med frivillig innsats i palliativ omsorg er: Det frivillige arbeidet bør være koordinert. Det bør gjennomføres innledende samtaler med de frivillige i forbindelse med rekruttering, og de frivillige bør tilbys strukturert opplæring. De frivilliges oppgaver bør ha et tydelig innhold og tydelige grenser. De frivillige skal ikke yte helsehjelp i lovens forstand. De frivillige bør følges opp og ivaretas underveis i sitt arbeid. Helsepersonell bør være informert og ha kunnskap om de frivilliges rolle og arbeid

Trivsel eller mistrivsel som sykepleier? Hva er sykepleiere mest og minst fornøyd med i jobbene sine?

Dette arbeidsnotatet oppsummerer empirien i prosjektet ”Betingelser for trivsel blant sykepleiere på sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien.” Hvordan trives sykepleiere i jobbene sine de første årene etter endt sykepleierutdanning? Hva er de mest og hva er de minst fornøyd med? Hovedvekten i notatet legges på å presentere hva sykepleierne har svart på disse spørsmålene. I en seinere publikasjon vil vi diskutere denne empirien opp i mot annen teori og forskning. Vi har valgt å presentere svarene separat for de tre hovedfeltene sykepleierne jobber i; sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien. Dette fordi det dreier seg om ulike arbeidsfelt med til dels ulike arbeidsoppgaver. Margareth Haukom har analysert de åpne svarene fra sykepleierne på sykehus og skrevet del 2 under resultater. Ingfrid Kristoffersen har analysert de åpne svarene fra sykepleierne på sykehjem og skrevet del 3 under resultater. Oddvar Førland har analysert de åpne svarene fra hjemmesykepleierne og de kvantitative dataene og skrevet del 1 og 4 under resultater. Vårt håp er at notatet kan være nyttig lesning både for sykepleierne selv og for arbeidsgiverne som legger rammebetingelsene for sykepleiernes jobbinnhold. Ved å legge til rette for faktorene de trekker fram som trivselskapende, og være bevisst forholdene de trekker fram som negative ved jobbene sine, kan de bidra til positiv utvikling på arbeidsplassene for sykepleiere. Prosjektet er en del av den prospektive kohortstudien ”Yrkesløp og yrkesverdier blant sykepleiere.” Denne ble initiert av Diakonissehjemmets høgskole og er finansiert av Helse Vest og Diakonissehjemmets høgskole. Takk for denne ressurstildelingen. Videre takker vi Turid Hiorth Aarra og Inger Bjørkhaug som har skrevet av sykepleiernes svar på de åpne spørsmålene og på denne måten gjort dem klar for videre analyser. En særlig takk til Herdis Alvsvåg for veiledning og konstruktive kommentarer til analysene og manuskriptet. Sist, men ikke minst: Takk til alle sykepleierne som har svart på spørsmålene som dette arbeidsnotatet bygger på! Deres svar vil forhåpentligvis fungere som viktige tilbakemeldinger til dem som har ansvaret for rammebetingelser og jobbinnhold for sykepleiere