Imaginative immersion in the Cistercian Cloister

This article uses analytical concepts from cognitive science to explore and deepen our understanding of how medieval monastics imagined themselves as characters within biblical narratives. It argues that Cistercian monks - and in particular Bernard of Clairvaux - used techniques of imaginative immersion to enter and blend themselves into biblical viewpoints and events, thereby engaging the monks in epistemically and personally transformative experiences. The article concludes that this served to build community and to enculture monks and converts. Specifically, the article offers a close reading of two of Bernard's liturgical sermons, Sermon Two for Palm Sunday and Sermon Two on the Resurrection, to show how his sermons 1) traverse time and space and 2) blend viewpoints. Examples are also taken from texts by John Cassian, Augustine, Gregory the Great, and William of St. Thierry. On cover:Monks singing the Office and decorated initial A[sperges me.]. Gradual Olivetan Master (Use of the Olivetan Benedictines), illuminated manuscript on parchment ca. 1430-1439. Italy, Monastero di Santa Maria di Baggio near Milan, Ca 1400-1775.Beinecke Ms1184: The olivetan Gradual. Gradual. General Collection, Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University

Bernard av Clairvaux's brud : En studie av erotisk mystikk og feminin metaforikk i det 12. århundre

Avhandlingen nytolker den erotiske og feminine metaforikken i Bernard av Clairvaux's Sermones super cantica canticorum (Prekener over Salomos Høysang), skrevet 1135-1153. Det foreligger et betydelig forskningsmateriale på Bernard av Clairvaux og utlegningen av Høysangen, men ingen systematisk analyse av forbindelsen mellom abbeden av Clairvaux's symbolspråk og hans doktrinale teologi. Denne studien tar sikte på å utrede hva som ligger til grunn for Bernards valg av et erotisk og feminint symbolspråk. Den ser på doktrinale og hermeneutiske fundamenter i Bernards brudemystikk, og belyser også den samtidige fremvekst av trubadurdiktningen og annen kjærlighetsspekulasjon. Det er et vesentlig problem innen forskningsfeltet at middelaldereksegesens bruk av metaforer og allegori er lite tilgjengelig for moderne (nominalistisk og post-freudiansk) forståelse. Denne analysen er forsøkt forankret i middelaldereksegesens hermeneutiske prinsipper og metafor-forståelse. Den belyser det tilsynelatende selvmotsigende i at en misogyn og asketisk diskurs som det 12. århundrets monastiske spiritualitet, uttrykkes i en feminin og erotisk metaforikk. Bernard etablerer to separate og sammenknyttede motivkretser: erotiske motiver og moderskapsmotiver. Han anvender erotiske metaforer til å etablere et konsept om erosmystikkens begjær etter forening og enhet med det guddommelige, og moderskapsmetaforikken til å etablere et konsept om kjærlighet rettet mot verden og ens neste. Bernard transformerer Høysangens brud (som tradisjonelt ble lest som allegori for kirken - ecclesia) til et bilde på selv'et eller ham selv. Dermed benytter han et feminint symbol til å uttrykke spenningen mellom eros og agape som ligger latent i middelalderens kjærlighets- og fromhetsforestillinger. I det ene øyeblikk forestiller Bernard seg selv i rollen som elskerinnen som nyter sin brudgom (guddommen), og i neste øyeblikk i morsrollen, der han må forlate sin guddommelige Elskers kyss og omfavnelser for å sørge for deres felles barn (munkene). Bernards konstruksjon av det feminine problematiseres: Hvilken funksjon har det feminine i abbedens spirituelle program? Hva innebærer det når han feminiserer seg selv, sine munkebrødre og andre mannlige skikkelser? Bernards feminisering av selv'et ivaretar ortodoksiens krav om et absolutt skille mellom den guddommelige natur og den menneskelige natur. I en kjønnet metafysikk er ethvert menneske, kvinne eller mann, mer feminin enn maskulin i forhold til Gud, fordi kvinnelig og mannlig tradisjonelt er symbolsk kontrastert som kjød-ånd, dennesidig-hinsidig, laverestående-høyerestående. Bernards kjønnsinversjon (fra mann til kvinne) refererer implisitt til det kristologiske ydmykhetsparadigmet (per humilitatem ad sublimitatem - «gjennom ydmykhet til opphøyelse»). Det representerer en analogi til guddommen som frivillig påtar seg en lavere og svakere natur. Kompleksiteten i Bernards konstruksjon av det feminine må forstås på bakgrunn av hans reverseringshermeneutikk, hvor han vender opp-ned på verden og verdens verdier. Bernard tar utgangspunkt i nytestamentlig inversjonsretorikk (død er liv, svakhet er styrke, fornedrelse er opphøyelse) og de monastiske fattigdoms- og ydmykhetsidealer. Han inverterer oppstigning og nedstigning (når vi går ned stiger vi opp), opphøyelse og ydmykhet (når vi ydmykes opphøyes vi), askese og erotikk (når vi begjærer Gud fordrives cupiditas), i samsvar med sin grunnleggende inversjon av mannlig og kvinnelig (munken som blir brud). Bernards feminisering av seg selv uttrykker således både agapes krav om selvoppofrelse (å påta seg en lavere natur gjennom å bli kvinne) og eros' krav om opphøyelse og forening (gjennom å bli Kristi brud). Erotikk og femininitet er spiritualiserte kategorier i abbeden av Clairvaux's metaforikk, og indikerer hverken fornicatio (seksualakten) eller mulieres (virkelige kvinner). Gjennom samtidig å henvise både til laverestående, bokstavelige betydninger og til analoge, spiritualiserte tilstander kan de representere reversering: Femininitet blir til opphøyelse (ascensio), fordi den innebærer ydmykelse (descensio). Erotikk blir til kyskhet, gjennom at verdensbegjæret fordrives av gudsbegjæret. Bernards reversering fungerer dermed som gjenopprettelse av fallet, og som eskatologisk foregripelse av endetidens renovatio

Homo renovatur de die in diem: Transforming Selves and Communities

"This special issue of Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia (from now on Acta) interrogates religious practices of reading, writing, praying and engaging with texts, images, architecture, music, and ritual spaces in late antique Rome and medieval Europe. More specifically, it aims to analyze and deepen our understanding of how liturgy and religious practice modeled and modified selves and communities, how they shaped and transformed identities and built communities - both individual and collective, religious and lay".   On cover:Monks singing the Office and decorated initial A[sperges me.]. Gradual Olivetan Master (Use of the Olivetan Benedictines), illuminated manuscript on parchment ca. 1430-1439. Italy, Monastero di Santa Maria di Baggio near Milan, Ca 1400-1775.Beinecke Ms1184: The olivetan Gradual. Gradual. General Collection, Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University