Flyktninger i og utenfor arbeidsmarkedet 2020

51,7 prosent av flyktninger i alderen 15-66 år var sysselsatte i 4. kvartal 2020. I hele befolkningen i samme aldersgruppe lå sysselsettingen på 71,9 prosent. Dermed er avstanden i sysselsettingsnivå mellom flyktninger og befolkningen totalt i 2020 omtrent som de siste tre årene. Blant flyktninger gikk andel sysselsatte ned med 1,1 prosentpoeng fra 2019, mens det i hele befolkningen var en nedgang på 1,0 prosentpoeng

Nominelt anker i pengepolitikk : Kan et annet nominelt anker enn kpi-inflasjonen gi mindre målkonflikter

I senere år har man i flere tilfeller sett at sentralbanker er blitt tildelt klare mål og retningslinjer for pengepolitikken. Pengepolitikken har to sentrale mål. Det første målet for pengepolitikken er å oppnå lav og stabil inflasjon. I økonomisk litteratur er det argumenter for at lav og stabil inflasjon er positivt for økonomien. Ved å holde inflasjonen under kontroll så legger pengepolitikken forholdene til rette for effektivitet og økonomisk vekst på sikt. Det andre målet for pengepolitikken er å oppnå stabil produksjon og sysselsetting rundt det potensielle nivået i økonomien. Pengepolitikken har to mål, men kun et virkemiddel i form av renta som sentralbanken kontrollerer. Et viktig spørsmål rundt pengepolitikken er derfor i hvilken grad begge målene kan oppnås med renta som virkemiddel. I økonomisk litteratur er det argumentert for at pengepolitikken kan oppnå målet for inflasjonen ved å gi økonomien et nominelt anker. Pengepolitikken kan gi økonomien et nominelt anker ved å styre utviklingen i en nominell variabel. Pengepolitikken innfører dermed en nominell målvariabel som blir økonomiens nominelle anker. Valget av nominelt anker vil ha stor betydning for hvordan pengepolitikken utføres, siden målvariabelen vil bestemme hvordan renta skal settes for å oppnå målet for inflasjonen. I senere år har land med selvstendig pengepolitikk innført inflasjonsstyring, som benytter veksten i konsumprisene (kpi-inflasjonen) som målvariabel. Et aktuelt spørsmål er derfor om renta som settes for å styre veksten i konsumprisene også fører til at man når målet om stabil produksjon. Ved et etterspørselssjokk som f.eks. en økning i offentlig forbruk vil det ikke være noen konflikt mellom de to målene. Økt offentlig forbruk stimulerer aktiviteten i økonomien. Inflasjonen vil normalt også øke på grunn av høyere aktivitet og mindre ledig kapasitet i økonomien. Hensynet til begge målene tilsier at renta bør heves. Det oppstår ingen konflikt mellom de to målene når det gjelder retningen på pengepolitikken. Ved et tilbudssjokk er situasjonen annerledes. F.eks. vil en økning i oljeprisen normalt føre til høyere inflasjon. I henhold til inflasjonsmålet bør renta heves. Høyere oljepris gir produsenter i økonomien økte kostnader som fører til lavere aktivitet. I henhold til produksjonsmålet bør renta senkes. Pengepolitikken kan ved et slikt sjokk ikke oppnå begge målene med sitt ene virkemiddel. Det oppstår i slike situasjoner en målkonflikt. Med utgangspunkt i at sentralbanker har mål for både inflasjon og aktivitet i økonomien, ønsker jeg å undersøke om man kunne brukt en annen nominell målvariabel i pengepolitikken enn kpi-inflasjonen. Jeg ønsker å finne ut om det eksisterer alternativer til kpi-inflasjonen som også kan gi økonomien et nominelt anker for å sikre stabil inflasjon, og som samtidig fører til mer stabil produksjon i økonomien over tid. For å finne svar på dette blir det innhentet tall for 16 OECD-land for perioden 1978-2010. I en analyse undersøkes det om hyppigheten og størrelsen på målkonfliktene i pengepolitikken historisk (1980-2009) ville variert mye med valget av nominell målvariabel. I analysen blir tre nominelle målvariabler betraktet. Variablene som undersøkes i oppgaven er kpi-inflasjonen, vekst i nominelle lønninger og vekst i nominelt BNP. Alle tre variablene kan fungere som et nominelt anker i økonomien. For å undersøke i hvor stor grad de tre målvariablene kommer i konflikt med målet om stabil produksjon, studerer jeg deres forhold til produksjonsgapet i denne perioden. Analysen består av tre deler. I første del beregner og undersøker jeg korrelasjonene mellom produksjonsgapet og nivået på den nominelle målvariabelen i perioden. I andre del av analysen beregnes en HP-trend i hver målvariabel. Jeg undersøker deretter korrelasjonen mellom produksjonsgapet og avviket fra trenden i målvariabelen. I siste del av analysen benyttes de historiske observasjonene i en modell der målene for pengepolitikken er å stabilisere produksjonen ved å fjerne produksjonsgapet, og holde den nominelle målvariabelen lik HP-trenden. I modellen beregnes fire historiske rentebaner for hvert land. En rentebane viser nivået på renta som skulle vært satt for å lukke produksjonsgapet i modellen. De andre rentebanene viser nivået på renta som fører til at den nominelle målvariabelen oppnår sin trend-verdi. Deretter betrakter jeg korrelasjonene mellom rentebanen som fjerner produksjonsgapet og rentebanen som oppfyller målet for den nominelle målvariabelen. Høy korrelasjon er positivt i alle deler av analysen siden det er et tegn på at hyppigheten av målkonflikter er lav. Første og andre del av analysen gir interessante og klare resultater. Resultatene viser at bruk av ulike nominelle ankere kan medføre betydelige forskjeller i hyppigheten av målkonflikter i pengepolitikken. Korrelasjonene for variablene følger i mange tilfeller en rangering der veksten i nominelt BNP viser høyest korrelasjon med produksjonsgapet. Lønnsvekst og kpi-inflasjon er lavere korrelert med produksjonsgapet. Dette betyr at dersom vekst i nominelt BNP hadde blitt brukt som nominelt anker for pengepolitikken, så ville målkonflikten mellom det nominelle ankeret og hensynet til stabil produksjon vært mye mindre enn med kpi-inflasjonen som nominelt anker. Resultatet er interessant siden kpi-inflasjonen i dag brukes som nominelt anker i land med selvstendig pengepolitikk og fleksibel valutakurs. Siste del av analysen gir bare delvis det samme resultatet som i de to første delene. Ved å undersøke pengepolitikken i modellen med ulike nominelle ankere så finner jeg ikke like klare resultater til fordel for noen av variablene. Likevel er vekst i nominelt BNP fortsatt det mulige nominelle ankeret som i flest tilfeller fører til minst målkonflikter. At resultatene ikke lenger er like klare kan skyldes selve modellen som bygger på mange antakelser som kan gangne alternativene i ulik grad. Samlet sett viser resultatene klare tegn på at man med et annet nominelt anker enn kpi-inflasjonen kunne oppnådd mer stabil produksjon, uten større variasjon i inflasjonen. Resultatene taler isolert sett for at det bør benyttes et annet nominelt anker enn kpi-inflasjonen. Valget av nominelt anker avhenger imidlertid også av andre forhold som denne oppgaven ikke betrakter. I arbeidet er regresjoner og estimeringer utført i Pcgive. Microsoft excel er benyttet til andre beregninger og for å lage figurer som er brukt i oppgaven

Flyktninger i og utenfor arbeidsmarkedet 2018

Vi beskriver i denne rapporten situasjonen på arbeidsmarkedet for flyktninger som var bosatt i Norge i 4. kvartal 2018. Tall for flyktninger sammenliknes med tall for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Familieinnvandrede til flyktninger er inkludert i flyktninggruppen

Flyktninger i og utenfor arbeidsmarkedet 2020

51,7 prosent av flyktninger i alderen 15-66 år var sysselsatte i 4. kvartal 2020. I hele befolkningen i samme aldersgruppe lå sysselsettingen på 71,9 prosent. Dermed er avstanden i sysselsettingsnivå mellom flyktninger og befolkningen totalt i 2020 omtrent som de siste tre årene. Blant flyktninger gikk andel sysselsatte ned med 1,1 prosentpoeng fra 2019, mens det i hele befolkningen var en nedgang på 1,0 prosentpoeng

Personer 16-39 år med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning, 2020

Rapporten beskriver forskjeller i andelen som er i jobb og/eller under utdanning blant personer i alderen 16-39 år. Denne gruppen kaller vi «aktive» fordi de enten er i arbeidsmarkedet eller forbereder seg på arbeidsmarkedet (under utdanning). Det er tre befolkningsgrupper som sammenliknes: 1) De som har kommet til Norge som innvandrere fra følgende verdensregioner: Øst- Europa utenom EU, Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania utenom Australia og New - Zealand. 2) De som er født i Norge av foreldre som er innvandrere fra de samme verdensregionene 3) Personer uten innvandrerbakgrunn, også omtalt som majoritetsbefolkningen. Rapporten bygger på registerbaserte sysselsettingsstatistikker per 4. kvartal 2020. Innvandrergruppen som vi ser på, består av innvandrere i samme alder som norskfødte med innvandrerforeldre. På den måten ønsker vi å se forskjellen mellom å være født i Norge av innvandrerforeldre og ha innvandret selv. Vi tar med andre ord ikke for oss forskjeller mellom generasjoner. Alle tre befolkningsgruppene hadde en liten nedgang i andel aktive fra 2019 til 2020. Den gikk mest ned i gruppen norskfødte med innvandrerforeldre, 0,9 prosentpoeng, mens innvandrere hadde en nedgang på 0,6 prosentpoeng og for befolkningen for øvrig var nedgangen 0,5 prosentpoeng. Denne nedgangen har imidlertid ikke endret noe særlig på forskjellene i andelene aktive mellom de tre befolkningsgruppene. I 2020 hadde norskfødte med innvandrerforeldre en differanse i forhold til majoriteten på 4,1 prosentpoeng, mens tilsvarende differanse for innvandrerne var 19,1 prosentpoeng. I alle tre grupper ser vi at nedgangen i andel aktive fra 2019 til 2020 er størst blant dem med kun grunnskole. Det er kun blant sysselsatte i alderen 20-39 år at vi ser en nedgang fra 2019 når vi betrakter de aktive statusene enkeltvis. Andelen under utdanning har på den annen side økt noe i alle tre grupper. Denne økningen har vært sterkere blant kvinner enn menn, slik at reduksjonen i andel aktive i alt ble mindre hos kvinner enn menn i alle tre befolkningsgrupper. Gruppene med innvandrerbakgrunn hadde ved utgangen av 2019 større andeler sysselsatt i de næringene som ble mest rammet av koronakrisen i 2020. Sammenlagt hadde innvandrere i 4. kvartal 2019 en andel på 29 prosent sysselsatte i disse næringene og norskfødte med innvandrerforeldre hadde tilsvarende 22 prosent. Tilsvarende andel for dem uten innvandrerbakgrunn var 11 prosent. Gruppene med innvandrerbakgrunn har også lavere gjennomsnittslønn. I 2020 tjente norskfødte med innvandrerforeldre 6 prosent mindre enn majoritetsbefolkningen. Innvandrere på sin side tjente ca. 11 prosent mindre. Mellom 2018 og 2020 har gjennomsnittslønna derimot økt mest for de med innvandrerbakgrunn, slik at lønnsforskjellen i forhold til majoritetsbefolkningen har blitt mindre. Rapporten belyser også gruppen av registrerte helt ledige ved utgangen av mars 2020. Av disse ledige som var uten innvandrerbakgrunn, var 84,6 prosent i en aktiv status i november samme året. Tilsvarende andeler for norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere var henholdsvis 79,4 og 66,5 prosent. Disse tre andelene lå mellom 3 og 5 prosentpoeng under andelene aktive i de respektive befolkningsgruppene i alt