On the old and the new: An ethnographic study of older people’s mental health services in a changing welfare state

Avhandling (ph.d.) - University College of Southeast Norway, Faculty of Health and Social Sciences, Kongsberg, 2017The Norwegian welfare state is traditionally known as universalistic. Thus, it might be expected that public healthcare services would cover all citizens on equal terms. Yet older people with mental health problems are not covered in this way. Their mental health problems are described as under-treated. The access of older people to mental health services is perceived as being inferior to that of younger people. Finally, elderly care is characterised by an increasing tendency to downplay the psychosocial dimensions of care. Paradoxically, these non-universalistic outcomes result from patterns of action that are informed by universalistic belief. Part of this belief is a tendency among variously positioned welfare state stakeholders in Norway to place trust in the state and its capacity and determination to carry out a policy of universalistic welfare. Trust in the state as a universalistic enabler occurs in a setting where the Norwegian welfare state experiences a financial capacity problem. Moreover, it occurs in an international setting where welfare states are converging. One of the consequences is that universalistic welfare states are liberalized. This thesis argues that in this national and international setting, the state exploits its power over the municipalities in order to avoid blame and shirk responsibility for policies with non-universalistic outcomes. Universalistic belief encourages municipal stakeholders to accept the role as scapegoat for national, non-universalistic policies, and to act in ways that perpetuate such policies. It is probable that the mental health field of older people is just one illustration of a general development of universalistic decline which is likely to become widespread. Universalistic decline is accompanied by gradual change in traditional Norwegian beliefs which are being replaced by new ones.Den norske velferdsstaten er kjent som universalistisk. Det vil si at den er kjent for å sikre at alle innbyggere har lik rett til, og faktisk bruker, offentlige velferdstjener når de trenger det. Dermed kan det forventes av norske helse- og omsorgstjenester at de favner alle innbyggere likt. Men eldre med psykiske helseproblemer blir ikke behandlet i tråd med dette universalistiske idealet. Psykiske helseproblemer blant eldre beskrives som underbehandlet. Tilgangen til psykiske helsetjenester beskrives som dårligere enn blant yngre. Endelig forekommer en tendens til nedtoning av de psykososiale sidene ved offentlig eldreomsorg. Paradoksalt nok viser avhandlingen at slike ikke-universalistiske trekk forårsakes av handlingsmønstre preget av tro på universalismen. Tillit til staten, og til statens evne og vilje til å gjennomføre universalistisk velferd, er en del av denne troen. Avhandlingen analyserer konsekvensene av tillit til statens rolle som universalistisk pådriver i en sammenheng der den norske velferdsstaten erfarer et økonomisk kapasitetsproblem. Den ser kommunal praksis i sammenheng med en internasjonal utvikling der tidligere ulike velferdsstater er i ferd med å bli mer like hverandre. En følge av denne internasjonale utviklingen er at universalistiske velferdsstater - som den norske – blir liberalisert. Avhandlingen argumenterer for at staten, i denne nasjonale og internasjonale sammenhengen, benytter sin makt over kommunene til å unnslippe skyld og ansvar for politikk med ikke-universalistiske følger. Universalistisk tro blant kommunale aktører bidrar til at kommunen opptrer som syndebukk for nasjonal, ikke-universalistisk politikk. Statstillit og universalistisk tro nærer handlingsmønstre som viderefører den ikke-universalistiske politikken. Det som skjer med eldre på det kommunale psykisk helse-feltet kan trolig ses som et tidlig tegn på en generell utvikling som senere kan spre seg til nye velferdsstatsfelt. Universalismen smuldrer gradvis opp, og tradisjonell norsk tro om hva velferdsstaten er og skal være, erstattes gradvis med ny tro

Person-centredness in the context of the Norwegian welfare state

Essayet gjelder personorientering, universalisme og den norske velferdsstaten. Oppmerksomheten rettes mot kommunal eldreomsorg. Er det en realistisk ambisjon å implementere personorientering innenfor rammen av universalisme i fremtidens helse- og omsorgstjenester for eldre? De siste tiårene har retorikk som betoner individuell tilpasning av helse- og omsorgstjenester vunnet terreng i Norge. Begrepet «personorientering» inngår her. Dette skjer i en tid der den nordiske tradisjonen for velferdsstatlig universalisme presses. Noen antyder at personorienteringsretorikken bygger oppunder en utvikling der forpliktelsen til universalisme undergraves. Essayet undersøker grunnlaget for slike antakelser. Det tar for seg rettslige forhold, holdningsmessige forhold, nivået på akademisk bevissthet samt organiserings- og kapasitetsmessige forhold: Hvilke indikasjoner gir forskning om hver av disse på at både personorientering og universalisme kan realiseres i fremtiden på det aktuelle feltet? Essayet konkluderer med at vektige argumenter taler både for og imot. Norges forutsetninger er trolig bedre enn mange andres. Hva utfallet blir, kommer trolig bl.a. an på håndteringen av kapasitetsproblemet i velferdsstaten.publishedVersio

Velferdsstatlig universalisme – en saga blott?

publishedVersio

Problemer, taushet og tiltak. Om hvordan fastleger og regjeringen fremstiller problemene med fastlegeordningen for eldre pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser

Fastlegeordningen er verdsatt og har bred oppslutning, men en anerkjent svakhet er at den ikke ivaretar personermed rusproblemer og psykiske lidelser godt nok. Dette gjelder særlig de eldre pasientene. Regjeringens handlings-plan for allmennlegetjenesten skal bidra til at blant andre disse pasientgruppene får bedre tjenester (Helse- ogomsorgsdepartementet, 2020). Denne artikkelen utforsker hvordan handlingsplanen og femten fastleger fremstillerproblemene med fastlegeordningen for eldre pasienter med rusproblemer og dårlig psykisk helse. Med utgangspunkti Annemarie Mols (2002) praksiografiske tilnærming og Carol Bacchis (2009) rammeverk for policy-analyse viser vihvordan problemer fremstilles på ulike måter i handlingsplanen og hos fastlegene. Vi viser også hvordan handlings-planen er taus om problemer som ifølge fastleger er sentrale. Planens tause felt og måten den fremstiller problemenepå får følger for tiltakene den foreslår – og for hva den mangler tiltak for. Handlingsplanen er taus om at takstsys-temet kan stimulere til nedprioritering av pasientgruppene, at myndighetenes oppfølging av fastlegers arbeid kansvekke pasientgruppenes tilgang til allmennlegetjenesten, at organiseringsformen åpner for å «løse» arbeidspressgjennom utdefinering av helseproblematikk pasientene ikke selv verbaliserer, om hvordan fastleger i noen tilfellerkompenserer for aldersdiskriminering og kontinuitetsproblemer i hjelpeapparatet utenfor fastlegeordningen og omhvordan arbeidspress truer mulighetene til å utnytte personlig kontinuitet til det beste for disse pasientene. Denne studien viser hvordan handlingsplanens taushet om disse problemene bidrar til at den mangler tiltak for å løse dem.Studien belyser også hvordan tiltakene planen fremmer kan få uheldige følger for disse pasientene. Det siste kangjelde både for planens sentrale tiltak om å gjøre allmennlegetjenesten teamorganisert og for satsningen på kvalitets-arbeid basert på sammenligning av utslag på standardiserte indikatorer og på brukerundersøkelser.Problemer, taushet og tiltak. Om hvordan fastleger og regjeringen fremstiller problemene med fastlegeordningen for eldre pasienter med rusproblemer og psykiske lidelserpublishedVersio

Forsvarlighet og internkontroll i barnevernet. Resultater fra en kvalitativ undersøkelse

Rapporten er del av et større prosjekt som gjennomføres på oppdrag fra Bufdir. Søkelyset rettes mot det kommunale barnevernets arbeid med kvalitetssikring og internkontroll. Et viktig spørsmål er hvordan sentrale begreper som forsvarlighet, kvalitet og kvalitetssikring, internkontroll og avvik forståes av ulike aktører i barnevernet, gjennom hele tiltakskjeden fra saksbehandlere, til barnevernsleder, og derfra videre til ledernivåer over, slik som kommunalsjefer og rådmenn, fylkesmenn og Helsetilsynet. Prosjektet består av en kvalitativ studie, en dialogkonferanse og en kvantitativ studie. Alle delstudiene fokuserer på de samme spørsmålene. Den kvalitative studien er eksplorerende med et mindre antall informanter, og vil følgelig verken gi representative eller generaliserbare resultater. Det er imidlertid ikke heller hensikten med den. Den gjennomføres for å gi et godt utgangspunkt for å utarbeide valide og reliable spørsmål som skal inngå i den kvantitative studien. Denne vil få et deskriptivt preg og bestå av et stort antall informanter, og det tas sikte på at den vil bidra med representative og generaliserbare resultater. Prosjektet som helhet skal være ferdig i november 2018. I denne rapporten redegjøres det for funn fra den kvalitative studien. Funnene er basert på analyse av intervjuer av 23 informanter som arbeider i eller med barnevernet. Det er benyttet et strategisk utvalg som omfatter barnevernstjenestene og administrasjonene i tre kommuner i Norge. To av kommunen er i Nord-Norge og en på Østlandet. Intervjuer basert på en kvalitativ intervjuguide er gjennomført med saksbehandlere, barnevernsledere, fagsjefer, enhetsledere, kommunalsjefer og rådmenn. I tillegg er det gjennomført intervjuer med representanter fra fylkesmennene samt Statens Helsetilsyn. Intervjuguiden sentrerte rundt temaer knyttet til forsvarlighet, internkontroll, avvik, kvalitet og kvalitetssikring, kompetanse og arbeidskultur, og reiste spørsmål om hvordan disse begrepene blir oppfattet og forstått, samt etterlevd i praksis. Et hovedfunn i foreliggende arbeid et at det er ulike forståelser av de sentrale begrepene hos de informantene som er intervjuet, avhengig av hvor i tiltakskjeden de befinner seg. Gjennomgående viser resultatene at saksbehandlere er kjent med begrepene og deres innhold, men bruker dem i svært liten grad. De anvender heller andre begreper, slik som «barnets beste» eller «gode nok tjenester». Dette er imidlertid ikke det samme som at de ikke yter det jobben og lovverket forventer av dem. Deres praksis, slik det både er redegjort for i intervjuer og i observasjoner av gruppeveiledning, peker på at de er samvittighetsfulle i sin yrkesutøvelse og opptatt av å levere forsvarlige tjenester. Barnevernsledere står i en mellomposisjon mellom saksbehandlere og administrative ledere: De er klar over at saksbehandlere ikke har et aktivt forhold til de aktuelle begrepene, og når de kommuniserer med sine saksbehandlere anvender de gjerne samme begreper som saksbehandlerne gjør. Når barnevernslederne kommuniserer oppover i linja anvendes derimot de styringsbegrepene som er angitt i lovverket. På nivåene over barnevernsleder anvendes begrepene som er trukket opp i lovverket, og begrepene framholdes som gode og relevante. Fra samtlige nivåer framheves det at begrepene forsvarlighet, kvalitet og kvalitetssikring, intern-kontroll og avvik viser til ulike sider av samme sak, og at de på mange måter avhenger av hverandre: et forsvarlig barnevern bør være opptatt av kontinuerlig kvalitetsutvikling og kvalitetssikring. Dette avhenger av ressurser, kompetanse og tid, en god og støttende arbeidskultur, veiledning og gode rutiner for avviksrapportering og avvikshåndtering.publishedVersio

Godt nok barnevern?: Forståelser av forsvarlighet og internkontroll i den kommunale barneverntjenesten

Denne rapporten er en sluttrapport fra et prosjekt om forsvarlighet og internkontroll i barnevernstjenesten. Prosjektet består av en kvalitativ og en kvantitativ studie som samlet gir svar på de overordnede spørsmålene som ligger til grunn for undersøkelsen. Prosjektet er finansiert av Barne-, ungdoms og likestillingsdirektoratet (Bufdir) og har pågått fra desember 2016 til desember 2018. Forskergruppen har bestått av Kristin Briseid, Elisabeth Brodtkorb, Erik Skjeggestad, Sidsel Sverdrup, Tor Slettebø og Torgeir Sørensen. Anne Marthe Johnsrud har bistått med administrativ hjelp.publishedVersio

From "blessing" to "banning" : an analysis of the reasons behind change in the Paraguayan episcopacy between 1958 and 1973 : from legitimisation to delegitimisation of the Stroessner regime

Abstract From Blessing to Banning - An analysis of the reasons behind change in the Paraguayan episcopacy between 1958 and 1973, from legitimisation to delegitimisation of the Stroessner regime. This dissertation focuses upon a political change in the Paraguayan Catholic church in the period 1958 - 1973. Simplifying bit, the change could be described as one from church legitimisation to church delegitimisation of the authoritarian Stroessner regime. My dissertation describes the change process and analyses why it took place. The period 1958 - 1973 has been chosen due to an overarching interest in contrasts and differences in the way Christian churches deal with authoritarian regimes. The chosen span of Paraguayan church history discloses one such contrast, between an early legitimising Episcopal inclination and a late delegitimising inclination. Focus is upon the Paraguayan episcopacy, represented by the archbishop of Asuncion and the Paraguayan Bishops´ Conference. (CEP) As the official representatives of the Paraguayan Catholic church they are seen to represent the church change that is analysed. In my presentation of empirical findings, the period 1958 - 1973 has been divided into three sub-periods: 1) 1958 - 1959, 2) 1960 - 1967, 3) 1968 - 1973. For each sub-period I describe the legitimising/delegitimising acts and statements of the bishops in relation to three undemocratic aspects of the Stroessner regime. These three aspects are: 1) Regime repression against dissenters, 2) The use of anti-Communist rhetoric to legitimise regime repression and human rights abuses, 3) the concentration of power within the executive branch of government. This part of the empirical presentation demonstrates that a change took place in the episcopate; from an inclination to legitimise to an inclination to delegitimise each of the three undemocratic aspects. The empirical presentation further illuminates how the bishops changed in their use of four important religious symbols. These four are: 1) The archbishop s Christmas speech, 2) The Caacupé procession, 3) The excommunication of regime representatives responsible for repression against official church representatives, 4) The archbishop taking seat (or not) in the State Council. This part of the empirical presentation demonstrates that a change from an inclination to legitimise to an inclination to delegitimise the Stroessner regime occurred in the Episcopal use of religious symbols. The analysis of why these changes occurred takes two different theoretical perspectives as its point of departure: 1) Based upon an analogy from an argument about the potential autonomy of the state from Rueschemeyer, Huber Stephens and Stephens, I ask whether the autonomy of the Paraguayan Catholic church - due to its position in an international system of Catholic churches , gave rise to democracy-related changes in the Paraguayan episcopate between 1958 and 1973. 2) Based upon an argument from Daudelin and Hewitt about Latin American Catholicism, I ask whether Paraguayan bishops rather changed due to prior changes in Paraguayan society. In my analysis of the Paraguayan, Episcopal change process, these competing perspectives are labelled, respectively, 1) a focus upon externally driven changes and 2) a focus upon internally driven changes . This discussion leads to the conclusion that perspective one, a focus upon externally driven changes , is supported by my empirical findings. The Second Vatican Council (1962 - 1965) and the Medellín Conference (1968) are central to this conclusion. The analysis also seeks to assess which intentional mechanisms drove the bishops to change politically after the Second Vatican Council and the Medellín Conference. The explanatory power of three such intentional mechanisms is assessed. These are: 1) an ambition to maintain Catholic mass appeal and influence , 2) obedience to the Pope/the Vatican , 3) fashion logic . I conclude that neither any ambition to maintain mass appeal and influence nor papal obedience can explain the nature of the change. A logic of fashion logic can, however, explain important aspects of the change

On the old and the new: An ethnographic study of older people’s mental health services in a changing welfare state

The Norwegian welfare state is traditionally known as universalistic. Thus, it might be expected that public healthcare services would cover all citizens on equal terms. Yet older people with mental health problems are not covered in this way. Their mental health problems are described as under-treated. The access of older people to mental health services is perceived as being inferior to that of younger people. Finally, elderly care is characterised by an increasing tendency to downplay the psychosocial dimensions of care. Paradoxically, these non-universalistic outcomes result from patterns of action that are informed by universalistic belief. Part of this belief is a tendency among variously positioned welfare state stakeholders in Norway to place trust in the state and its capacity and determination to carry out a policy of universalistic welfare. Trust in the state as a universalistic enabler occurs in a setting where the Norwegian welfare state experiences a financial capacity problem. Moreover, it occurs in an international setting where welfare states are converging. One of the consequences is that universalistic welfare states are liberalized. This thesis argues that in this national and international setting, the state exploits its power over the municipalities in order to avoid blame and shirk responsibility for policies with non-universalistic outcomes. Universalistic belief encourages municipal stakeholders to accept the role as scapegoat for national, non-universalistic policies, and to act in ways that perpetuate such policies. It is probable that the mental health field of older people is just one illustration of a general development of universalistic decline which is likely to become widespread. Universalistic decline is accompanied by gradual change in traditional Norwegian beliefs which are being replaced by new ones

Godt nok barnevern?: Forståelser av forsvarlighet og internkontroll i den kommunale barneverntjenesten

Denne rapporten er en sluttrapport fra et prosjekt om forsvarlighet og internkontroll i barnevernstjenesten. Prosjektet består av en kvalitativ og en kvantitativ studie som samlet gir svar på de overordnede spørsmålene som ligger til grunn for undersøkelsen. Prosjektet er finansiert av Barne-, ungdoms og likestillingsdirektoratet (Bufdir) og har pågått fra desember 2016 til desember 2018. Forskergruppen har bestått av Kristin Briseid, Elisabeth Brodtkorb, Erik Skjeggestad, Sidsel Sverdrup, Tor Slettebø og Torgeir Sørensen. Anne Marthe Johnsrud har bistått med administrativ hjelp