Information structure and the accessibility of clausally introduced referents

This paper will examine the role of various factors in affecting the salience, and hence the accessibility to pronominal reference, of entities introduced into a discourse by a full clause. We begin with the premise that the possibility of pronominal reference with it versus that depends on the cognitive status of the referent, in the sense of Gundel, Hedberg and Zacharski (1993). This formulation of the problem provides grounds for an explanation of the data presented above, and provides a framework within which we examine the role of various other factors in promoting the salience of a clausally introduced entity, including the information structure of the utterance in which the entity is introduced. For entities introduced by clausal complements to bridge verbs, we show that the information structure of the utterance introducing the entity has a partial, or one-sided, effect on the salience of the entity. When the complement clause is focal, the salience of the entity depends only on its referential givenness-newness (in the sense of Gundel 1988, 1999b), as we would expect. But when the complement clause is ground material, the salience of an entity introduced by the clause is enhanced. Other factors, including the presuppositionality of factive and interrogative complements, also serve to enhance the salience of entities introduced by complement clauses

Pronominal høyredislokering i norsk, det er et interessant fenomen, det

Formålet med denne artikkelen er å gjøre rede for de diskursrelaterte bruksbetingelsene til pronominal høyredislokering i norsk, altså konstruksjonen illustrert med setningen Det er interessant, det! Artikkelen tar utgangspunkt i eksisterende beskrivelser av fenomenet og tester ut disse gjennom en korpusstudie. Analysen støtter seg til Givóns (1983) observasjon av at språk har en tendens til å signalisere diskontinuitet i diskursen gjennom bruk av markerte konstruksjoner. Essensen i analysen er at pronominal høyredislokering, gjennom sin markerte form, signaliserer en lavere grad av temakontinuitet og forutsigbarhet enn det man ellers kunne forvente uten det høyredislokerte pronomenet. Dette gjør konstruksjonen spesielt passende i forbindelse med små brudd i diskursen. I tillegg signaliserer konstruksjonen at ytringen skal tolkes i lys av en implisitt tilgjengelig kontrasterende proposisjon, noe som fører til ulike typer pragmatiske effekter. Artikkelen omfatter også en drøfting av relasjonen mellom pronominal høyredislokering og andre typer høyredislokering, inklusive pragmatiske partikler i etterstilt posisjon

Store spørsmål om små ord. Innledning til temanummer om pragmatiske partikler i norsk

I denne innledningen defineres termene pragmatisk partikkel og pragmatisk markør, og en del alminnelig antatte underkategorier av pragmatiske partikler blir kort presentert. Teksten viser til faglitteratur om norske pragmatiske partikler, så vel som til noen hovedretninger innen forskning på pragmatiske partikler. I innledningen inngår også en presentasjon av hver av artiklene i temanummeret, med fokus på deres spesifikke bidrag i den pågående forskningen på pragmatiske partikler

"Æ e trønder, æ, sjø" Den pragmatiske partikkelen 'sjø' i midt-norske dialektar

Sjø er ein pragmatisk partikkel som har sitt primære bruksområde i trønderske dialektar. Med utgangspunkt i spontantaledata frå Nordisk dialektkorpus analyserer vi bruken av sjø både geografisk, semantisk og pragmatisk. Ved hjelp av det relevansteoretiske rammeverket forklarer vi korleis semantikken til sjø kan gi opphav til ulike kommunikative effektar i ulike kontekstar, og korleis desse ulike tolkingane kan henge saman. Ytringar med sjø kan bl.a. vere forklarande eller stadfestande, og ansiktsbevarande eller ansiktstrugande, men dei vil i alle tilfelle støtte opp om eit saksforhold som er kontekstuelt tilgjengeleg, enten eksplisitt eller implisitt.Sjø (‘you see’, ‘indeed’) is a pragmatic particle which is mainly used in the dialects of Trøndelag in Norway. Based on spontaneous spoken data from The Nordic Dialect Corpus, we analyze the use of sjø both geographically, semantically and with respect to pragmatic functions. Through the relevancetheoretical framework we explain how sjø triggers various communicative effects in different contexts, and how these interpretations are related. Utterances with sjø can for instance be explanatory or reinforcing, and face strengthening or face threatening, but they will in all cases support a contextually available assumption, either explicitly or implicitly.publishedVersio

Semantiske og pragmatiske aspekter ved trykklett visst

I denne artikkelen ser vi på betydningen til trykklett visst og viser hvordan man kan utføre korpusundersøkelser av semantiske og pragmatiske aspekter ved denne typen ikke-sannhetsfunksjonelle ord. Vi foreslår at de mange bruksmåtene for ordet kan sammenfattes under ett semantisk oppslag, og med utgangspunkt i relevansteorien (Sperber & Wilson 1995) viser vi hvordan denne semantikken interagerer med generelle prinsipper for pragmatisk beriking og fører til ulike fortolkninger i ulike kontekster. Vi hevder videre at enkelte pragmatisk betingede fortolkninger av visst opptrer så systematisk at de utgjør det Ariel (2008; 2010) kaller âprominente diskursmønstreâ, og vi argumenterer for at det å identifisere prominente diskursmønstre er viktig i studier av denne typen ord

Om det uuttalte â det relevansteoretiske implikaturbegrepet i møte med autentiske data

I denne artikkelen presenterer vi implikaturbegrepet, slik det forstås innenfor relevansteorien. Mens det innenfor teoretisk pragmatikk er vanlig å benytte oppkonstruerte eksempler for å illustrere implisitt kommunikasjon, gir vi en íintroduksjon basert utelukkende på norske diskursutdrag, hentet fra autentisk helsekommunikasjon. Vi viser hvordan relevansteorien kan belyse faktisk kommunikasjon, men samtidig hvordan slike autentiske data skiller seg fra typiske oppkonstruerte eksempler og iblant utfordrer teorien. Ytringer i autentisk kommunikasjon er ikke nødvendigvis grammatikalske og sekvensielt velordnet, og samtalerelaterte trekk, som forventninger til ulike sosiale roller, overlappende tale, latter og miniresponser, utgjør en viktig del av konteksten. Analyser av autentiske implikatureksempler viser hvor kompleks implisitt kommunikasjon kan være: En ytring kan lede til mange implikaturer som interagerer med hverandre, med pragmatiske markører og med implikaturer tidligere i diskursen på en intrikat måte. Vi konkluderer med at en korpusbasert undersøkelse av íimplikaturer er en utfordrende, men likevel hensiktsmessig tilnærming til implikaturer

Finalpartiklar i norske talemål: Ei undersøking av variasjon knytt til geografi, alder og kjønn

Denne artikkelen rapporterer om ein studie av geografiske og demografiske trekk ved 46 etterstilte uttrykk i norske talemål, mellom anna gitt, sant og kan du skjønne. I fyrste del av studien er spørjeskjema nytta som metode. Resultata frå denne undersøkinga viser i kva grad informantar frå ulike stader i Noreg rapporterer om bruk av dei etterstilte uttrykka. Andre del av studien er ei undersøking av førekomstar av etterstilte uttrykk i korpusa Nordisk dialektkorpus og LIA norsk. Samla viser studien at i) mange av dei 46 etterstilte uttrykka er avgrensa geografisk, ii) ein del av uttrykka blir nytta i større grad av dei eldre informantane enn av dei yngre, og omvendt, iii) nokre få uttrykk har ein meir frekvent bruk hos menn enn hos kvinner, og omvendt, og iv) yngre språkbrukarar ser ut til å plassere uttrykk i den etterstilte posisjonen meir hyppig enn eldre når fleire posisjonar er mogleg. I tillegg gjev undersøkinga auka innsikt om dei to metodane som vart nytta.This article reports on a study of geographical and demographical aspects of 46 final particles in Norwegian dialects, among them gitt (< lit.‘boy’), sant (< lit. ‘true’) and kan du skjønne (< lit. ‘can you realize’). In the first part of the study, a questionnaire was used as the method. The results from this study show to what extent informants from different regions in Norway report on use of the given final particles. The second part of the study is an investigation of the use of the 46 final particles in the corpora Nordisk dialektkorpus and LIA norsk. In sum, the study shows that i) many of the 46 final particles are delimited geographically; ii) some of the expressions are used to greater extent by the older informants than by the younger ones, and the other way around; iii) a few expressions have a more frequent use among men than among women, and the other way around, and iv) overall, younger people seem to place expressions in the final (tag) position more often than do older people when more than one syntactic position is possible. In addition, the study contributes insights into the two methods that were used.publishedVersio

Pronominal høyredislokering i norsk, det er et interessant fenomen, det

Formålet med denne artikkelen er å gjøre rede for de diskursrelaterte bruksbetingelsene til pronominal høyredislokering i norsk, altså konstruksjonen illustrert med setningen Det er interessant, det! Artikkelen tar utgangspunkt i eksisterende beskrivelser av fenomenet og tester ut disse gjennom en korpusstudie. Analysen støtter seg til Givóns (1983) observasjon av at språk har en tendens til å signalisere diskontinuitet i diskursen gjennom bruk av markerte konstruksjoner. Essensen i analysen er at pronominal høyredislokering, gjennom sin markerte form, signaliserer en lavere grad av temakontinuitet og forutsigbarhet enn det man ellers kunne forvente uten det høyredislokerte pronomenet. Dette gjør konstruksjonen spesielt passende i forbindelse med små brudd i diskursen. I tillegg signaliserer konstruksjonen at ytringen skal tolkes i lys av en implisitt tilgjengelig kontrasterende proposisjon, noe som fører til ulike typer pragmatiske effekter. Artikkelen omfatter også en drøfting av relasjonen mellom pronominal høyredislokering og andre typer høyredislokering, inklusive pragmatiske partikler i etterstilt posisjon

The Correspondence between Cognitive Status and the Form of Kind-Referring NPs

this paper, I show how these, and other, discrepancies between different types of kind-referring NPs can be given a perfectly general explanation if one assumes with Gundel, Hedberg, and Zacharski (1993) that an NP form signals a certain cognitive status for its associated discourse referent, regardless of what type of entity this discourse referent i

Predicative NPs and the annotation of reference chains

In the development of machine learning systems for identification of reference chains, hand-annotated corpora play a crucial role