Healthcare Professionals' Experiences with Rehabilitation Practices for Patients with Cognitive Impairment after Stroke in North Norway: A Qualitative Study

Background and Aim. Cognitive impairment is a common consequence following stroke. Previous research shows differences in rehabilitation services supporting physical, cognitive, and psychosocial needs. The aim of the current study was to explore health professionals’ experiences with service provision for patients with mild and moderate cognitive impairment after stroke in a North Norwegian context. Methods. A focus group interview with clinicians, coordinators, and leaders involved in stroke survivors’ rehabilitation trajectories was conducted. The group consisted of a strategic selection of participants with diverse professional backgrounds from specialist and primary healthcare services. The transcribed material was analyzed thematically using systematic text condensation based on an inductive, interpretive approach. Results. We found that patients with mild and moderate cognitive impairment after stroke were characterized as a neglected group in rehabilitation services and that neglect was related to both structural and professional issues. First, neglect seemed partly related to the availability of existing healthcare services, which mainly followed up on physical challenges after stroke. Second, cognitive rehabilitation seemed to be less prioritized than other health services, and the established interdisciplinary municipality teams did not seem prepared to follow-up on cognitive issues. Finally, at a professional level, the study reveals the need for building competence in cognitive rehabilitation and having services available in the long run. Conclusion. The study demonstrates the need to increase knowledge concerning cognitive rehabilitation and how rehabilitation trajectories and services should be organized to fulfil stroke survivors’ and carers’ long-term needs

En kvalitativ studie om erfaringer fra primærrehabilitering etter en traumatisk hodeskade

Rehabilitering skiller seg ut fra utvikling på andre institusjoner i helsesektoren, ved at det søkes å orientere seg mot et tilbud som ikke bare orienterer seg mot sykdom, men spesielt mot et liv som skal leves, med deres ressurser og med deres oppståtte funksjonsbegrensinger. Ulike faggrupper samarbeider med, eller dersom nedsatt bevissthet på vegne av pasienten med den intensjon. Her spiller også samarbeidet med personenes familie og andre nære en sentral rolle. Hensikten med denne studien er undersøke og øke forståelsen for de utfordringer personer med en oppfattende traumatisk hodeskade møter i primærrehabiliteringsfasen. I denne studien har jeg analysert hvordan rehabilitering i tidlig, post-akutt fase oppleves for personer etter en traumatisk hodeskade. Jeg har intervjuet fire personer ut fra deres retrospektive perspektiv, her fire til syv måneder etter utskrivelse til hjemkommunen. Til felles har personene at de har vært innlagt på sykehus mellom tre og fem måneder etter ulykker som medførte moderate til alvorlige hodeskader. Tilnærmingen er fenomenologisk – hermeneutisk sentrert, med bakgrunn i kvalitativt forskningsintervju med personer som har hatt tilbud ved en avdeling med spesialistkompetanse på rehabilitering for personer med ervervede hjerneskader. Nøkkelord: Rehabilitering, traumatisk hodeskade, persepsjon og sansing, kroppens intensjonalitet, kroppens gjensidighetsforhold til rom og tid, habituell og aktuell kropp, unappearance, disappearance og dysappearanc