Cursing in the church. A discussion of the uselessness of the term “utmark” as basis for ethnic studies

publishedVersio

Fangst- og kullgroper. Alme 89/3, Ringerike kommune, Buskerud.

I tilknytning til vedtatt reguleringsplan for ”Almemoen”, hvor det er planlagt 200-250 nye boenheter, foretok Buskerud fylkeskommune en arkeologisk registrering i september 2004. Det ble gjort 15 registreringer tolket som automatisk fredete kulturminner. 11 anlegg var klassifisert som mulige fangstgroper. Ved seinere befaring av representanter for Kulturhistorisk museum og Riksantikvaren ble tolkningen av funnene revurdert. Noen små groper ble avskrevet som automatisk fredete kulturminner, mens 8 groper med en viss størrelse hvor det også ble påvist kull. De utgravde objektene er tre kullgroper og fem fangstgroper, alle anlagt på en flat sandmo. Fangstgropene var svært sammenraste og allerede under utgravningen ble det klart at de måtte være mye eldre enn kullgropene. De radiologiske dateringene viste at fangstgropene var oppsiktsvekkende gamle, mellom 6100 og 5500 f.Kr. (7340-6715 BP). Det er spesielle omstendigheter på Almemoen som har gjort at det er bevart rester fra konstruksjonen. Den løse sanden har svært liten holdfasthet, noe som har gjort at gropene raste igjen forholdsvis kort tid etter at de gikk ut av bruk. De organiske massene i bunnen har blitt stående mer enn to meter ned i fuktig sand og har dermed blitt bevart overraskende bra. Selv om ikke konstruksjonen kan identifiseres sikkert er allikevel alt det organiske i bunnen rester etter enten lokk eller en kasse, og daterer dermed bruksfaser i anlegget. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Kullgrop (id 95410-11). Reguleringsplan for Svartløk- Smylehaug -Sundtjønn vest. Bjørkgården m.fl,13/1 m.fl, Rollag kommune, Buskerud.

Undersøkelsen ble igangsatt gjennom reguleringsplan for hytter i et område sør for Svartløkfjell i Rollag kommune i Buskerud. Den omsøkte kullgropa ID 95410-11 viste seg å være en naturdannelse, og ikke et automatisk fredet kultuminne. Det ble prøvestukket med jordbor gjentatte ganger uten at det var tegn til kull. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Kullgrop id 92288. Haugen øvre, 125/3, Vågå kommune, Oppland.

Foranledningen til undersøkelsen er vedtatt reguleringsplan for fv 438 Rusten -Grøna, Vågå kommune, Oppland. Planområdet ligger om lag midt i Ottadalen, ca 5 km sørøst for Vågåmo sentrum og 8 km nordvest for Lalm. Den nye veitraseen ligger i en sydvestvendt li nord for Lalmsvatnet, som omfatter et dalsøkk i Myromsgrende. Gropa var rund i formen med bollefomet bunn. Det kan ha vært to faser. Den eldste fasen ble datert til tidlig middelalder (1030-1160 e.Kr. ett Sigma. T-20071, 930±65BP). Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Fangstgroper. Aursjøprosjektet, Dalsida statsalmenning, 156/1, Lesja kommune, Oppland.

Utgravningen i denne rapporten er gjennomført som en del av Aursjøprosjektet. Prosjektet har vært utført som et samarbeid mellom Oppland og Møre og Romsdal fylkeskommuner og Vitenskapsmuseet ved NTNU og Kulturhistorisk museum. Utgravningen av dette objektet er utført av Kulturhistorisk museum. Øvrige utgravningsrapporter fra prosjektet er utarbeidet av Eva Schaller Åhrberg og Gaute Reitan. Fangstgropa R 1005 var usedvanlig velbevart grunnet høy grunnvannstand, og de nederste 50 cm av stokkene sto relativt friske igjen i bunnen av fangstgropa. Det var 50 stokker alt i alt som var spisset og drevet ned i bunnen. Stokkenes vinkel tilsier at veggene har vært tilnærmet loddrette med en liten skråning utover, slik det er antydet i figur 6. Profilen viste at gropa ikke har hatt noen traktform, slik det er kjent fra elggroper. Både i form og mål ligner derfor fangstgropa svært på de murte gropene i som det fins så mange av i høyfjellet. Det er bare materialene og byggemåten som har vært ulik. De murte gropene har også ligget i høyfjell hvor det er lite skog. Det er ca 50 stokker som er brukt for denne gropa, hvorav en del er halvkløyvde. Stokkene er ca 2 meter lange. Med dekkmateriale og en ramme øverst blir det mye byggemateriale. Det antas derfor her at det er de ulike grunnforholdene som har avgjort byggemåten, sammen med nærheten til tilgjengelig trevirke. Teorien om at de to ulike utformingene av fangstgropene for rein kan ha en etnisk forklaring, er dermed svekket. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Kullgroper. Hovemoen 186/1, Lillehammer kommune, Oppland fylke.

Utgangspunktet for undersøkelsen var reguleringsplan for industriområde på Hovemoen Nord. To kullgroper kom i konflikt med tiltaket og skulle undersøkes. Begge gropene er runde, men har vært noenlunde like store opprinnelig. Bunnen i de to gropene er forskjellige, R1 er rund, mens R3 er flat. Den ulike formen på de to gropene kan være et resultat av at bakken har vært vanskeligere å grave i ved R1. En flat bunn vil være mer hensiktsmessig for stabling av veden. R3 er fra 1000-1100-tallet, mens materialet fra R1 ble datert til 1200-tallets siste del. Det er oppsiktsvekkende at to så nærliggende groper har så ulik datering. Dersom det skulle utføres en kullbrenning på 1200-tallet, er det sannsynlig at man ville ha valgt den eksisterende gropa i stedet for å grave en ny i svært hard grus og sand. Det var mye mer innraste masser i R3. Kullaget har derfor blitt forseglet under nær en halv meter sand. Den harde massen ved R1 har gjort at det ikke er noen innrasing her, og kullaget lå derfor like under humusen. Selv om kullprøven ble tatt i underkant av kullaget, er sjansene større i denne gropa for at moderne materiale kan ha blandet seg med det opprinnelige, og dermed gitt en yngre datering. Konklusjonen er derfor at det har vært brent kull på stedet på 1000-1100-tallet, og muligens også på slutten av 1200-tallet. Det ble brukt furu til kullbrenningen. Gropene ser ut til å ha vært brukt bare en gang. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Aursjøprosjektet Fangstgroper, Dalsida statsalmenning 156/1, Lesja kommune, Oppland

Utgravningen i denne rapporten er gjennomført som en del av Aursjøprosjektet. Prosjektet har vært utført som et samarbeid mellom Oppland og Møre og Romsdal fylkeskommuner og Vitenskapsmuseet ved NTNU og Kulturhistorisk museum. Utgravningen av dette objektet er utført av Kulturhistorisk museum. Øvrige utgravningsrapporter fra prosjektet er utarbeidet av Eva Schaller Åhrberg og Gaute Reitan. Fangstgropa R 1005 var usedvanlig velbevart grunnet høy grunnvannstand, og de nederste 50 cm av stokkene sto relativt friske igjen i bunnen av fangstgropa. Det var 50 stokker alt i alt som var spisset og drevet ned i bunnen. Stokkenes vinkel tilsier at veggene har vært tilnærmet loddrette med en liten skråning utover, slik det er antydet i figur 6. Profilen viste at gropa ikke har hatt noen traktform, slik det er kjent fra elggroper. Både i form og mål ligner derfor fangstgropa svært på de murte gropene i som det fins så mange av i høyfjellet. Det er bare materialene og byggemåten som har vært ulik. De murte gropene har også ligget i høyfjell hvor det er lite skog. Det er ca 50 stokker som er brukt for denne gropa, hvorav en del er halvkløyvde. Stokkene er ca 2 meter lange. Med dekkmateriale og en ramme øverst blir det mye byggemateriale. Det antas derfor her at det er de ulike grunnforholdene som har avgjort byggemåten, sammen med nærheten til tilgjengelig trevirke. Teorien om at de to ulike utformingene av fangstgropene for rein kan ha en etnisk forklaring, er dermed svekket

Kullgroper. ID100947,100948,100951,100953 og 100954. Øvre Ålsåsen, 54/2, Ål kommune, Buskerud.

Foranledningen til undersøkelsen er vedtatt reguleringsplan for Øvre Ålsåsen, Ål kommune, Buskerud. Planområdet ligger på toppen av skiheisen til Ål skisenter. Planområdet ligger ca 600-1000 m.o.h., ca 4 km nord for Ål sentrum, vest for elva Votna. Området ligger rundt Kroktjørni og arealet nærmest dette vannet består i hovedsak av myr og våtmarksområder. Scvært krevende værforhold gjorde undersøkelsen vanskelig. Det var opprinnelig planlagt å grave en meter lange prøvesjakter inn mot midten av gropene, men den uvanlig høye grunnvannstanden og de vannmettede massene gjorde at det bare unntaksvis var mulig å gjøre dette. Det kan allikevel gjøes visse oppsummeringer angående gropenes form og datering. I forhold til andre kullgroper i bjørkebeltet i øvre Hallingdal er disse av form og utseende typiske. Alle har indre mål mellom en og to meter. Det var groper med både flat og buet bunnform, men ingen sammenheng mellom bunnformen og dateringene. Selv om det ikke er så mange dateringer, ser vi allikevel at de grupperer seg i to perioder: vikingtid og tidlig/høymiddelalder. Dette bildet stemmer overens med dateringer fra andre undersøkelser i regionen. Prosjektleder: Jostein Bergstøl

Kullgroper. Sløgjajuvet, Haugen, 143/15, Sigdal kommune, Buskerud.

I forbindelse med hyttebygging ved Sløgjajuvet ble det foretatt undersøkelse av tre kullgroper. Gropenene ble gravd for hånd. Gropene ser ut til å ha vært runde/rundovale og hatt flat bunn. To av gropene ble datert sen vikingtid og den tredje høymiddelalder

Kullgrop id 45161. Tullien,103/1, Ringebu, Oppland.

I forbindelse med utbygging av hyttefelt i området Kvitfjell vest, ga Riksantikvaren dispensasjon for ei kullgrop (id 45161) med vilkår om at den skulle undersøkes arkeologisk. Gropa ligger i skrånende terreng som faller mot SV. Den var skadet i vollen på både over- og nedsiden. Selve nedgravningen var intakt, selv om den var delvis fylt med en del stein og grus fra anlegging av vei på oversiden. Det var ikke tydelig markerte hjømer inni. Beskrivelse: Ytre mål: 5,5 m i lengderetningen. Topp voll: 3,8 m i lengderetningen. Indre mål: 3,1 x 2,5 m. Dybde 0,66 m til markoverflaten, 0,85 m til bunnen av nedgravningen. Kullaget var flatt i bunnen og svakt buet i den østre kanten. To store steiner i nordre hjørne og grunnfjell i bunnen gjorde at formen ikke var helt regelmessig. Kullagets bredde var 2,3 m i bunnplan. Gropa er 14-C datert til 1280-1300 e.Kr. Prosjektleder: Jostein Bergstøl