Fluktasjoner i Norges bytteforhold : en komparativ analyse

Hovedmålsetningen for denne masterutredningen er å belyse og forklare utviklingen av Norges bytteforhold for tidsperioden 1970 frem til i dag. Vi analyserer Norges bytteforhold og anlegger et komparativt perspektiv hvor vi sammenligner utviklingen med den i Australia, Canada og Sverige. Innledningsvis tar vi for oss den senere tids utvikling i internasjonal handel. Eksport- og importmønster tillegges særskilt vekt. I kapittel 2 foretar vi en gjennomgang av de utvalgte landene med fokus på eksportstrukturen. Deretter presenterer vi en normativ modell for hvordan endringer i et lands ressursformue bør påvirke næringsstrukturen, sektorvis allokering av arbeidskraft og konsum. Modellanalysen fanger således opp effekten av endringer i bytteforhold gjennom endring i den aktuelle ressursprisen. Videre vil vi analysere den virkning enkelte eksportvarepriser har på bytteforholdet ved å benytte grafiske fremstillinger og enkle OLS-regresjoner. Modellens implikasjoner vil deretter relateres til empirisk data i analysen. Det blir naturlig å fokusere særskilt på oljepris i Norges tilfelle. Vi konkluderer med at en endring av oljepris har en forklaringskraft på hele 79,71 % for endring av norsk bytteforhold, for tidsperioden 1978-2007. Avslutningsvis vil vi drøfte andre makroøkonomiske effekter av bytteforholds forbedringer i Norges tilfelle

Oljeprisen og norske konjunkturer i perioden 1971-1998

Oppgaven undersøker to vanlige hypoteser på hvorfor en oljeprisoppgang har bidratt til oppgangskonjunktur i Norge. Disse er hypotesen om finanspolitikken, og hypotesen om oljeinvesteringene. Den første sier at høyere oljepriser øker nasjonalformuen, noe som gjør at politikerne kan føre en mer ekspansiv finanspolitikk. Den andre sier at høyere oljepriser fører til økte oljeinvesteringer, siden høyere priser øker nåverdien av nye prosjekt. Både ekspansiv finanspolitikk og økte investeringer innebærer økt etterspørsel i økonomien, noe som bidrar til oppgang. I undersøkelsen av de to hypotesene nyttes enkel økonometrisk analyse og empirisk drøfting. Tidsperioden som undersøkes går fra 1971 til 1998. Analysene i denne oppgaven viser at ingen av de to hypotesene alene er gode nok forklaringer på hvorfor Norge tjener på en oljeprisoppgang. Når det gjelder finanspolitikken, slår oppgaven fast at politikken lot seg påvirke av svingninger i oljeprisen i periodene 1971-1979 og 1990-1998, men ikke på 1980-tallet. Problemet med hypotesen er den svake sammenhengen mellom svingninger i finanspolitikken og svingninger i BNP-veksten. Det samme gjelder for pengepolitikken, som inkluderes i analysen. Oppgaven vil likevel ikke avvise at der er en sammenheng mellom den økonomiske politikken og konjunkturutviklingen. Dette åpner for at hypotesen har noe for seg i årene 1971-1979 og 1990-1998. For hypotesen om oljeinvesteringene er bevisene sterkere, men fortsatt ikke helt klare. Oppgaven slår fast at oljeinvesteringene lot seg påvirke av endringer i oljeprisen i analyseperioden. Imidlertid virket svingninger i oljeinvesteringene klart inn på BNP-veksten bare på 1980-tallet, mens de virket dels inn på 1990-tallet. Det betyr at hypotesen stemmer for 1980-tallet, stemmer delvis for 1990-tallet, mens den ikke stemmer for 1970-tallet. Felles for de to hypotesene er til dels manglende utslag i BNP-veksten. Dette kommer ikke som noen overraskelse. BNP som variabel er utsatt for svært mye støy, noe som gjør det vanskelig å skille ut de ulike årsakene til svingninger i veksten. Samlet kan oppgavens to hypoteser bare betraktes som delforklaringer på hvorfor høyere oljepris gav høyere vekst i Norge i perioden 1971-1998. Årsaken er for det første at hypotesene ikke har forklaringsevner som rettferdiggjør en slik konklusjon, og for det andre at forklaringenes gyldighet varierer over tid. Dette betyr at generaliseringer blir vanskelig. Det betyr også at komplementære forklaringer spiller en rolle når oljeprisens virkning på konjunkturene i Norge skal forklares

Virkningen av strømstøtte på husholdningers strømforbruk

Formålet med oppgaven var å undersøke endringer i husholdningers strømforbruk i lys av strømstøtten i Sørvest-Norge. Regjeringen (2021) presenterte en midlertidig ordning som skulle hjelpe vanlige folk i hele landet med håndteringen av de rekordhøye strømprisene gjennom vinteren. Ordningen ble forlenget og nivået på støtte økte, først i januar 2022, og senere i oktober 2022. Ved å anvende regresjonsanalyser, undersøkte vi sammenhengen mellom strømforbruk, temperatur, strømpris og strømstøtte. Vi utførte analyser for både hele støtteperioden, i tillegg til periodene med forskjellige nivåer. Resultatene fra analysene viser hovedsakelig en reduksjon i strømforbruket i perioden med aktiv strømstøtte, men det er usikkert om strømstøtten er årsaken til dette. Det kan muligens forklares ved at selv om støtten reduserer strømkostnadene til husholdningene, vil strømprisen inkludert strømstøtte fremdeles være høyere enn hva den var før støtten ble innført. Tidligere studier viser også at økt oppmerksomhet rundt økonomiske fordeler ved energisparing fører til at husholdninger reduserer sitt forbruk. Videre fant vi ut at temperaturen har større påvirkning på forbruket enn strømprisen. Det er derfor utfordrende å fastslå hvordan strømforbruket har blitt påvirket av innføringen av strømstøtte. Samlet sett indikerer studien hvordan og hvorfor strømforbruket har endret seg i perioden med økte strømpriser, både inkludert og ekskludert strømstøtte.The purpose of the study was to investigate changes in household electricity consumption in light of the electricity subsidy in Southwest Norway. Regjeringen (2021) presented a temporary scheme to help ordinary people across the country cope with the record high electricity prices during the winter. The scheme was extended and the level of support increased, first in January 2022, and later in October 2022. By applying regression analyses, we examined the relationship between electricity consumption, temperature, electricity price, and electricity subsidy. We performed analyses for both the entire support period, as well as periods with different levels. The results from the analyses mainly show a reduction in electricity consumption during the period with active electricity support, but it is uncertain whether the electricity subsidy is the cause of this. It may possibly be explained by the fact that even though the support reduces the electricity costs for households, the electricity price including the subsidy would still be higher than it was before the support was introduced. Previous studies also show that increased attention to the economic benefits of energy saving leads to households reducing their consumption. Furthermore, we found that temperature has a greater impact on consumption than the electricity price. It is therefore challenging to determine how electricity consumption has been affected by the introduction of electricity support. Overall, the study indicates how and why electricity consumption has changed during the period of increased electricity prices, both including and excluding electricity support

Japansk økonomi 1985-2009: Likviditetsfelle som mulig årsak til stagnasjon?

Den Japanske eiendoms- og aksjeboblen sprakk tidlig på 1990-tallet, og siden har landets økonomi vært preget av stagnasjon og en deflasjonstrend. Tiåret fra begynnelsen av 1990-tallet til begynnelsen av dette århundret blir ofte omtalt som ”det tapte tiåret”. For å stimulere økonomien ble interbankrenten (call rate), som har vært sentralbankens (Bank of Japan) viktigste virkemiddel, redusert til nær null på midten av 1990-tallet. Renten har vært tilnærmet null siden. Tross vedvarende ekspansiv pengepolitikk (og finanspolitikk) har ikke Japansk økonomi fått ny fart. I søken etter forklaringer på pengepolitikkens ineffektivitet, er det blant annet rettet ny oppmerksomhet mot den såkalte likviditetsfellen. Begrepet stammer fra keynesiansk teori, og blir i dag vanligst definert som en situasjon hvor den kortsiktige nominelle renten er null. I følge denne definisjonen er det ingen tvil om at Japan har vært i en likviditetsfelle. Men i tillegg til nullrente (eller veldig lav rente), stadfester den tradisjonelle keynesianske teorien at likviditetsfellen er kjennetegnet ved at etterspørselen etter penger blir perfekt elastisk med hensyn på renten. Dette blir ofte omtalt som hypotesen om likviditetsfellen. På slutten av 1990-tallet ble denne hypotesen satt i fokus i forbindelse med studier om hvorvidt likviditetsfellen var hovedårsak til pengepolitikkens ineffektivitet i Japan. En indirekte måte å teste hypotesen på, er å undersøke tidsutviklingen av renteelastisiteten. Dersom hypotesen er riktig, må elastisiteten bli større i negativ verdi jo lavere rentenivå. Mange analyser fant imidlertid ikke empirisk bevis for at Japan befant seg i en likviditetsfelle. Etter hvert ble det derfor mindre oppmerksomhet om likviditetsfellen. I denne oppgaven har jeg søkt å rette ny fokus på hypotesen om likviditetsfellen, blant annet fordi en nå kan undersøke en lengre tidsperiode. Gjennom bruk av en dynamisk pengeetterspørselsfunksjon representert ved en feilkorrigeringsmodell, blir det søkt svar på følgende spørsmål: Opplevde Japan en keynesiansk likviditetsfelle i tidsperioden 1985-2009? Jeg har valgt å se på sammenhengen mellom den brede pengemengden M2 og den kortsiktige renten gitt ved interbankrenten. Funksjonen for etterspørselen etter penger uttrykkes ved en såkalt log-lineær form, noe som gjør at en kan estimere renteelastisiteten direkte. Det undersøkte tidsintervallet er inndelt i tre, hvor renteelastisiteten i hver periode blir undersøkt. Fokuset settes på den umiddelbare effekten av en renteendring. Den første perioden (1985-1991) var karakterisert av relativt høy rente, mens den andre perioden (1991-1999) var karakterisert av relativt lav rente. I den siste perioden (1999-2009) var renten tilnærmet null. Likviditetsfellehypotesen tilsier at renteelastisiteten er minst i negativ verdi i første periode og størst i den tredje. Resultatet av estimeringen viser at renteelastisiteten har vært positiv i alle tre perioder. Dette betyr at den umiddelbare effekten av en rentereduksjon har vært en reduksjon i etterspurt pengemengde. Dette går i mot den grunnleggende antakelsen som ligger til grunn for hypotesen om likviditetsfellen. Videre viser resultatet at renteelastisiteten er størst i første periode og minst i den siste. Langtidseffekten av renteendringen ble også undersøkt for hele tidsintervallet. Resultatet viser at denne renteelastisiteten også er positiv. På bakgrunn av disse resultatene er det dermed ikke grunnlag for å hevde at Japan har befunnet seg i en keynesiansk likviditetsfelle. Oppgaven består av tre hovedkapitler og ett avslutningskapittel. I første hovedkapittel gis et sammendrag av Japans makroøkonomiske utvikling i etterkrigstiden. I neste hovedkapittel presenteres den tradisjonelle keynesianske teorien om likviditetsfellen gjennom en IS-LM-modell og den tradisjonelle AS-AD-modellen som bygger på IS-LM-modellen. For å se hvordan likviditetsfellen analyseres i et nyere teoretisk rammeverk, kommer jeg også litt inn på den moderne AS-AD-modellen. I siste hovedkapittel presenteres feilkorrigeringsmodellen og estimeringsresultatene. Programvaren som er benyttet i regresjonsanalysen er PcGive 13. I avslutningskapitlet oppsummeres hovedkonklusjonene. Utregninger som ikke er inkludert i hovedteksten er gitt i appendikset

Valutakriser i et globalt perspektiv : en analyse av 90-tallets valutakriser i Mexico, Sør-Korea, Russland og Brasil

Utredningen drøfter 90-tallets valutakriser i Mexico, Sør-Korea, Russland og Brasil i et globalt perspektiv. Valutakrisene forsøkes kategorisert i henhold til en generasjonsmodell. Det teoretiske rammeverket består for øvrig av drøftelser rundt BNP, arbeidsledighet, monetær teori, offentlig og privat gjeldsdynamikk, aksjemarkedet, betalingsbalansen og asymmetrisk informasjon. De fire nasjonene blir så analysert i henhold til det teoretiske rammeverket, først hver for seg og så i et sammenlignende kapittel hvor vi prøver å hente intuisjon ved å se de respektive krisene opp mot hverandre. Utredningen konkluderer med at valutakrisene oppsto som et resultat av både interne og eksterne faktorer. Spesielt tettere integrering mot det globale kapitalmarkedet bød på store utfordringer i alle fire tilfellene, og spilte en viktig rolle for krisenes utspring og omfang. I grove trekk konkluderes det med at krisene passer inn på følgende måte med hensyn på generasjonsmodellen: • Mexico – andregenerasjons valutakrise (til dels tredjegenerasjons valutakrise) • Sør-Korea – tredjegenerasjons valutakrise • Russland – førstegenerasjons valutakrise (til dels tredjegenerasjons valutakrise) • Brasil – førstegenerasjons valutakrise (til dels andregenerasjons valutakrise

Europas statsgjeldkrise i lys av Japans tapte tiår Er erfaringene fra Japans tapte tiår relevant for dagens statsgjeldkrise i Europa?

Masteroppgave økonomi og administrasjon- Universitetet i Agder, 2015(Konfidensiell til/confidential until 01.07.2020

Virkningen av strømstøtte på husholdningers strømforbruk

Formålet med oppgaven var å undersøke endringer i husholdningers strømforbruk i lys av strømstøtten i Sørvest-Norge. Regjeringen (2021) presenterte en midlertidig ordning som skulle hjelpe vanlige folk i hele landet med håndteringen av de rekordhøye strømprisene gjennom vinteren. Ordningen ble forlenget og nivået på støtte økte, først i januar 2022, og senere i oktober 2022. Ved å anvende regresjonsanalyser, undersøkte vi sammenhengen mellom strømforbruk, temperatur, strømpris og strømstøtte. Vi utførte analyser for både hele støtteperioden, i tillegg til periodene med forskjellige nivåer. Resultatene fra analysene viser hovedsakelig en reduksjon i strømforbruket i perioden med aktiv strømstøtte, men det er usikkert om strømstøtten er årsaken til dette. Det kan muligens forklares ved at selv om støtten reduserer strømkostnadene til husholdningene, vil strømprisen inkludert strømstøtte fremdeles være høyere enn hva den var før støtten ble innført. Tidligere studier viser også at økt oppmerksomhet rundt økonomiske fordeler ved energisparing fører til at husholdninger reduserer sitt forbruk. Videre fant vi ut at temperaturen har større påvirkning på forbruket enn strømprisen. Det er derfor utfordrende å fastslå hvordan strømforbruket har blitt påvirket av innføringen av strømstøtte. Samlet sett indikerer studien hvordan og hvorfor strømforbruket har endret seg i perioden med økte strømpriser, både inkludert og ekskludert strømstøtte.The purpose of the study was to investigate changes in household electricity consumption in light of the electricity subsidy in Southwest Norway. Regjeringen (2021) presented a temporary scheme to help ordinary people across the country cope with the record high electricity prices during the winter. The scheme was extended and the level of support increased, first in January 2022, and later in October 2022. By applying regression analyses, we examined the relationship between electricity consumption, temperature, electricity price, and electricity subsidy. We performed analyses for both the entire support period, as well as periods with different levels. The results from the analyses mainly show a reduction in electricity consumption during the period with active electricity support, but it is uncertain whether the electricity subsidy is the cause of this. It may possibly be explained by the fact that even though the support reduces the electricity costs for households, the electricity price including the subsidy would still be higher than it was before the support was introduced. Previous studies also show that increased attention to the economic benefits of energy saving leads to households reducing their consumption. Furthermore, we found that temperature has a greater impact on consumption than the electricity price. It is therefore challenging to determine how electricity consumption has been affected by the introduction of electricity support. Overall, the study indicates how and why electricity consumption has changed during the period of increased electricity prices, both including and excluding electricity support

Asia-krisen : krisehåndtering og politikkdebatt

Denne utredningen omhandler krisehåndteringen og politikkdebatten i forbindelse med Asia-krisen i 1997. Fokuset er lagt på de landene som ble hardest rammet, altså Thailand, Indonesia, Sør-Korea og Malaysia. Utredningen begynner med en kort innledning som gir et innblikk i den enorme veksten store deler av Asia har hatt i etterkrigstiden. Videre blir krisehåndteringen tatt opp, med særlig fokus på IMFs programmer for Thailand, Indonesia og Sør-Korea. Malaysia valgte å holde IMF utenfor sin krisehåndtering og innførte restriksjoner på utgående kapitalbevegelser, samt gjenopprettet sin fastkurspolitikk. Til slutt blir det tatt opp sju temaer det har vært debatt rundt i tiden etter krisen: den pålagte penge- og finanspolitikken, IMFs rolle, ”moral hazard”, ”lender of last resort”-rollen, valg av valutakursregime og bruk av kapitalkontroller