Dystopi og samfunnskritikk : en undersøkelse av dystopiske trekk i tre norske verk

Abstract

I denne avhandlingen søker jeg å undersøke dystopiske trekk i tre norske verk, i perioden 1965 til 2006. De dystopiske trekkene blir belyst ved fem tentative sjangerkonvensjoner. Disse er utarbeidet fra teorier om, og analyser av litterære dystopier og utopier, samt samfunnsteori. Konvensjonene er som følger: 1) Visjonsdiktning, 2) Samfunnskritisk funksjon, forbindelse til historien, 3) Sjangerpluralisme og selvrefleksivitet, 4) Misantropisk holdning og tilstand, og 5) Leserhenvendelse og lesemåte. Målet med avhandlingen er å undersøke særlig to trekk ved verkene. Det første er visjonsdiktningen. Det andre er den samfunnskritiske funksjonen. Som avhandlingens undertittel avslører, avgrenses det litterære corpus til tre verk: Axel Jensens Epp (1965), Kjartan Fløgstads Det 7. Klima (1986), og Thure Erik Lunds Inn (2006). De tre verkene er hentet bevisst fra den norske etterkrigslitteraturen. Gjennom nærlesning av hvert av de tre verkene, søker jeg i analysene å belyse dystopiske trekk ved sjangerkonvensjonene. Formålet med dette er på den ene siden å undersøke hvordan verkene etablerer dystopiske univers, det vil si marerittaktige og dårlige steder, og på den andre siden hvordan verkene gjennom allegorier over sine samtidige samfunn genererer samfunnskritikk. I den perioden verkene er valgt ut fra, skjer det en utvikling innen den litterære dystopien. Fra de klassiske dystopienes kanon, beveger sjangeren seg i retning av å utforske sine muligheter i teksten, og eksperimentere med både form og innhold. I avhandlingen søker jeg å finne både forskjeller og likheter verkene imellom, for å kunne kvalifisere dem som deler av den litterære dystopiens utvikling. Kvalifiseringen av verkene som typer dystopier står også sentralt i avhandlingen, selv om en kvalifisering ikke blir gjort bastant, fordi dystopien må forstås perspektivistisk-relativistisk; betegnelsen dystopia avhenger av hvem som ser når. Selv om kvalifiseringen ikke må forstås som endelig, lar det seg gjøre forsøksvis å plassere hvert av verkene innenfor forskjellige tendenser i dystopiens sjangerutvikling. Epp kan leses som dystopisk science fiction, der hovedpersonen ikke evner å gå imot den dystopiske tilværelsen, og bukker tilsynelatende under for overmakten. Denne formen for ”new maps of hell” hører generelt til 1960-tallets dystopiske science fiction. Det 7. Klima åpner for en større bevegelse mellom utopiske og dystopiske impulser, ved at den etablerer et motstandsdyktig mot-narrativ, som kjemper mot det dystopiske hegemoniets narrativ. Etableringen av mot-narrativet skjer ved en gjenerobring av språket. Samtidig kan verket leses i sammenheng med 1980-tallets dystopier, der tendensen ofte var dystopisk nihilisme, som fulgte desperasjonen over 1980-tallets konservative politikk, kapitalisme og liberale markedsideologi. Inn distanserer seg fra de to andre verkene i avhandlingen ved at den skaper et enda mer introvert tekstlig univers. Inn utfører en enda større eksperimentering med form og innhold enn de to andre verkene i avhandlingen, og presenterer en hybrid av språk og subjekt. Inn leses i avhandlingen i tråd med den kritiske dystopiens fremvekst på 1990-tallet og 2000-tallet, som i større grad enn tidligere dystopier er selvrefleksive og urene i formen. Etterkrigstiden preges av både optimisme og pessimisme, og litteraturen fungerer som et medium for å uttrykke både forhåpninger og skepsis. Det vestlige forbrukersamfunnet genererer i sin velstand og overflod likegyldighet og resignasjon, men det finnes fortsatt impulser som fremmer forandring. Mitt syn er at dystopiske verk i kraft av sin omvendte læring – den viser visjoner av marerittaktige samfunn som igjen er konsekvenser av menneskets levemåte – kan fremme utopisk håp og vilje til forandring. Dystopiforskerne Raffaella Baccolinis og Tom Moylans teorier om dystopisjangeren, og deres gjennomgang av den litterære dystopiens utvikling i antologien Dark Horizons. Science Fiction and the Dystopian Imagination, står sentralt i undersøkelsen. Det teoretiske rammeverket er ellers hentet fra andre betydningsfulle utopi-, science fiction- og dystopiforskere, samt filosofer og samfunnsteoretikere