Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Midlertidig forslag til instruks 2025

Jokerud, M., Tingstad, L., Bär, A., Blom, H.H., Brandrud, T.E., Evju, M., Johansen, L., Klanderud, K., Olsen, S.L., Lyngstad, A., Solstad, H., Storaunet, K.O. & Øien, D.I. 2025. Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Midlertidig forslag til instruks 2025. NINA Rapport 2625. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten inneholder et sammendrag av utviklingshistorien til Miljødirektoratets kartleggingsinstruks siden 2016 og bakgrunnen til prosjektet "Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks". Handlingsplanen Natur for livet (2016) fra Klima- og miljødepartementet fremhevet behovet for bedre kartlegging av naturtyper som er truet, viktige for mange arter, har sentrale økosystemfunksjoner eller er dårlig kartlagt. Miljødirektoratet har derfor utviklet et konsept for enhetlig verdisetting av slike naturtyper, med mål om å lage en enkel og feltbasert metodikk som kan brukes på tvers av økosystemer i planlegging og forvaltning. Denne rapporten består av det påbegynte arbeidet der kartleggingsinstruksen skal revideres og legges om slik at den følger NiN 3 i alt fra kartleggingsmetodikk til type, variabel og kodesystem. Rapporten har behandlet innspill fra kartleggingsmiljøet som er overlevert fra Miljødirektoratet. En sammenstilling av resultatet av kartlegging etter Miljødirektoratets kartleggingsinstruks for årene 2018-2022 er gitt med detaljert oversikt over tilstand, naturmangfold og lokalitetskvalitet, samt variabler og trinn. Ekspertgruppen har diskutert utfordringer med dagens kartleggingsinstruks og mulige løsninger på utfordringene. Dette er et pågående arbeid og denne rapporten gir innblikk i hvor langt vi har kommet i videreutviklingen av kartleggingsinstruksen. Det er bred enighet i ekspertgruppen om at matrisesystemet skal diskuteres mer inngående i denne prosessen frem mot endelig rapport i 2026. Vi diskuterer restaureringspotensiale, som et verktøy for forvaltningen som kan gjøre det lettere å håndtere resultat av en kartlegging. Det presenteres ulike måter matrisen for lokalitetskvalitet kan behandles, og det gjøres en sammenligning av beregning for de to førstnevnte: • Skåring av aksene med verste styrer-prinsippet for tilstand og beste styrer-prinsippet for naturmangfold • Skåring av aksene med gjennomsnittsberegning • Fleksibel vekting av aksene Vi foreslår å innføre en “stjernemarkering” av lokaliteter, slik at kartleggingsinstruksen kan skille ut de naturtypene med eksepsjonelt høy lokalitetskvalitet. Det presenteres grundige evalueringer av kartleggingsinstruksen for hvert hovedøkosystem. Revisjonen av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks har avdekket flere felles utfordringer og vurderingsbehov på tvers av naturtypene fjell, skog, semi-naturlig mark og våtmark. En gjennomgående utfordring er at instruksen i sin nåværende form i mange tilfeller gir et forenklet eller skjevt bilde av lokalitetskvalitet, særlig fordi enkelte variabler er overstyrende eller dårlig tilpasset naturtypens særtrekk. Dette fører til spørsmål om kvalitetsskår faktisk gjenspeiler naturens tilstand og mangfold. Denne rapporten presenterer foreløpige forslag til endringer i Miljødirektoratets kartleggingsinstruks, som er et arbeid som fortsatt pågår. Det er foreløpig ikke truffet beslutninger om sentrale diskusjonstemaer, som valg av nye NiN 3-variabler, trinnfordeling for tilstands- og naturmangfoldsklasser i de ulike hovedøkosystemgruppene, eller hvordan tilstand, naturmangfold og lokalitetskvalitet skal beregnes. Naturskogsnærhet foreslås som ny variabel for å skåre naturmangfold for alle skogtypene. Det foreslås flere nye variabler for å forbedre skåring av tilstand og naturmangfold i kartleggingsinstruksen. En stor utfordring med å revidere Miljødirektoratets kartleggingsinstruks nå, er at mange av naturtypene er rødlistet og en ny Norsk rødliste for naturtyper skal lanseres i november 2025. I mai - juni 2025 var det offentlig innsyn i vurderingene av den nye rødlista for naturtyper og denne viser store endringer, bl.a. en dobling av antall naturtyper på Rødlista. Dette vil i stor grad påvirke videreutviklingen av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Forslagene som legges frem nå, er derfor midlertidige og kan med stor sannsynlighet bli justert. Endelig forslag til videreutvikling av kartleggingsinstruksen vil bli presentert når prosjektet avsluttes i 2026.Miljødirektoratet: M-3025 | 202

Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2024

Gohli, J., Åström, J., Åström, S., Bøhn, K., Dahle, S & Staverløkk, A. 2025. Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2024. NINA Rapport 2527. Norsk institutt for naturforskning. Siden 2009 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Miljødirektoratet gjennomført arealrepresentativ overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Inventeringene foretas i gressmark og åpen skogsmark i lavlandet av frivillige registranter som rekrutteres og organiseres gjennom Sabima. Overvåkingen av dagsommerfugler og humler ble i 2024 utført i de fire etablerte regionene: region Øst (fylkene Vestfold og Østfold), region Sør (tidligere fylket Vest-Agder og Rogaland), region Trøndelag, samt region Vest (Vestland og Møre og Romsdal). Prosjektet leverer data for indikatorene dagsommerfugler og humler i hovedøkosystemene åpent lavland og skog til Naturindeks for Norge, som ledes av Miljødirektoratet. En separat nettside for prosjektet med en egen innsynsløsning beskriver de innsamlete dataene i detalj (http://view.nina.no/humle_sommerf/), helt tilbake til starten av prosjektet. De innsamlete dataene for 2009-2024 er benyttet til å beregne artsgruppenes samfunnsindeks, som er indikatorene som blir brukt i Naturindeks. Dataene er også analysert med konvensjonelle statistiske metoder, hvor trender i individantall, artsantall og diversitet modelleres. Slik bidrar overvåkingsprogrammet til regional og nasjonal kunnskap om insekter og påvirkningsfaktorer på tilstandsutviklingen i norsk natur. Utviklingen i diversitet for dagsommerfugler er positiv, men det er blandede resultater for humler. Dagsommerfugler viser en samlet oppadgående trend i alle tre regioner, selv om det er ulike nivåer av diversitet i de forskjellige regionene. Nivåene for dagsommerfugler er lavere i region Trøndelag, enn i Øst og Sør. Diversitet hos humler viser ikke-lineære tidstrender i regionene Sør og Øst, mens region Trøndelag viser en tilnærmet lineær nedadgående trend. Region øst har lavest diversitet av humler. Det var signifikante forskjeller i diversitet mellom lokalitetstypene gress- og skogmark for humler, men ikke for dagsommerfugler. Både blomsterdekke og klimatiske variabler hadde signifikante effekter på diversitet av humler og dagsommerfugler. Random forest analyser viste at det var forskjeller i både humle- og dagsommerfuglsamfunn på tvers av region og habitattype, men også at mange prøver var like på tvers av region/habitattype.Miljødirektoratet: M-2924|202

Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2024. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika

Myrvold, K.M. 2025. Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2024. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika. NINA Rapport 2611. Norsk institutt for naturforskning Denne rapporten er et ledd i utviklingen av et kunnskapsgrunnlag for vurderingen av effektene av InterCity-utbyggingen mellom Kleverud og Åkersvika. Her presenteres resultatene fra elfiske-undersøkelser i Måsåbekken og Brenneribekken (Fjetrebekken) i Stange kommune i 2024, inkludert vurdering av oppvandringsforholdene for harr i Måsåbekken. Det ble gjennomført en befaring i Måsåbekken under vårflommen og igjen under normalvannføring i april for å undersøke oppvandringsforholdene for harr gjennom reguleringssonen i Mjøsa. Det har ikke blitt fanget harrunger under elfiskeundersøkelsene de siste årene, og det er grunnlag for å begynne å vurdere mulige årsaker. Det ble ikke gjennomført forsøk på fangst eller andre målinger våren 2024, da målet i første rekke var å dokumentere forholdene på den tiden av året Mjøsa er mest nedtappet. Oppvandringsmulighetene ble undersøkt igjen våren 2025. Vannstanden i Mjøsa var høyere enn normalt og det meste av snøsmeltingen var ferdig i lavlandet, men vanndybden i elveløpet i reguleringssonen var over cirka 20 cm, hvilket skulle være tilstrekkelig for oppvandrende harr. Videre målrettede undersøkelser rundt harrbestanden i Måsåbekken anbefales. Elfiske på det etablerte stasjonsnettverket ble gjennomført i slutten av september. Det ble observert stor gytefisk (ørret) på flere av stasjonene i begge bekker, og fisket ble derfor avsluttet for å hindre skade og unødig forstyrrelse. Følgelig lot ikke tettheter av ungfisk seg beregne på flere av stasjonene, men tettheten der gjennomføring av elfisket var mulig viste tettheter av ørret (27 fisk per 100 m2) i samme størrelsesorden som gjennomsnittet på stasjonen siden 2019 (30 fisk per 100 m2). Oppgangen av gytefisk kan ha sammenheng med høy vannføring også i 2024 og generelt gode oppvandringsforhold sammenlignet med årene før 2022, da vannføringen har vært til dels svært lav på høsten.Myrvold, K.M. 2025. Monitoring of the fish community in Måsåbekken and Brenneribekken 2024: Follow-up investigations in connection with the InterCity railroad expansion from Kleverud to Åkersvika (Norway). NINA Report 2611. Norwegian Institute for Nature Research. This report is part of the development of a knowledge base for assessing the effects of the Inter-City railroad expansion between Kleverud and Åkersvika, Norway, on aquatic biota. The report presents the results from electrofishing surveys in Måsåbekken and Brenneribekken (Fjetrebekken) in Stange Municipality in 2024, including an assessment of the migration conditions for grayling in Måsåbekken. A visual survey was carried out in Måsåbekken during the spring spate and again during normal discharge levels in April. The purpose was to examine the conditions for migrating grayling through the operation zone (i.e. the lake levels impacted by hydropower dam operations) in Lake Mjøsa. No juvenile grayling have been caught during electrofishing surveys in recent years, and there is now a basis for beginning to assess possible causes. No attempts of catching or handling fish were made in spring 2024, as the goal was to document the conditions during the time of year when Lake Mjøsa is drawn down to its lowest level. Conditions were examined again in spring 2025. The water level in Lake Mjøsa was higher than normal, and most of the snowmelt in the lowlands had already occurred. The depth in the river thalweg through the operations zone exceeded approximately 20 cm, which should be sufficient for migrating grayling. Further targeted studies of the grayling population in Måsåbekken are recommended. Electrofishing at the established sites was conducted at the end of September. Large spawners (brown trout) were observed at several sites in both streams, and the fishing was therefore halted to prevent harm and unnecessary disturbance. Consequently, juvenile densities were not estimated at most sites. Where depletion electrofishing was possible, densities (27 individuals per 100 m²) were in the same range as the average value since 2019 (30 individuals per 100 m²). The presence of spawners may be related to high discharge in September 2024, providing suitable conditions for migration compared to the years prior to 2023, when discharge at times was minimal.BaneNO

Development of the "SELINA Super-Query" in a pan-European Horizon Europe project: A systematic literature search on Ecosystem Condition, Ecosystem Services and Ecosystem Accounting

This data paper introduces the "SELINA Super-Query," a comprehensive systematic search query developed within the EU-Horizon project SELINA. This framework serves as a foundational tool for subsequent literature reviews and it is accompanied by an open-access database containing 108,064 potentially relevant literature items. The SELINA Super-Query is designed to efficiently identify English-language, peer-reviewed research articles published between 2018 and 2022 in the fields of ecosystem condition, ecosystem services and ecosystem accounting. By employing this unified systematic search strategy in the initial phase of a large research project, follow-up research tasks can effectively build on a consistent, well-defined knowledge base, thereby enhancing the project's overall research cohesion and productivitypublishedVersio

Weaving values, knowledge and context to care for human–nature relationships in protected areas

Transformative change necessitates a profound shift in how people relate to, understand, value and envision landscapes to find effective pathways for conservation science and practice. In response, we examined the relationships among broad values—biospheric, altruistic and egoistic—that work in conjunction with ecological knowledge acquisition and social–ecological contextual factors to explain specific values assigned to landscapes, visions for human–nature relationships and pro-environmental behaviour. We conducted in-person surveys with residents of the Sierra de Guadarrama in central Spain, which is embedded in an extensive network of protected areas. It includes a national park and two biosphere reserves, and it is close to the capital city of Madrid. Our data were analysed using a path model to test a series of hypothesised relationships. Our models revealed that self-transcendence (i.e. biospheric and altruistic) values as well as the combined effects of local and scientific ecological knowledge were positively associated with (i) specific values prioritising ecological aspects and care for nature, but also with multiple relational values with the landscape and some instrumental values focused on the provision of goods; (ii) visions highlighting a prominent role of nature over humans for the surrounding landscape (eco-centric); (iii) and pro-environmental willingness and behaviour. Indirect positive associations included social–ecological factors such as the intensity of experiences with and learning about nature, lower levels of urbanity and the combined effects of age and income. Our results revealed that these are the kinds of values that, in general, newcomers would be more likely to foster. We conclude that inclusive plural valuations aimed at improving nature conservation interventions should consider the roots of how people hold and assign values to landscapes, envision their relationship with nature and vary in their intentions to perform pro-environmental behaviours for leveraging transformative change around protected areas. An integrative and holistic social–ecological systems perspective will improve human–nature relationships in conservation research and practice. We therefore call for more explicit consideration of the combined associations of social–ecological context, broad values and knowledge systems to expand and articulate the multilevel value of interest groups in protected area management contextspublishedVersio

Surface darkening by abundant and diverse algae on an Antarctic ice cap

Algal blooms play important roles in physical and biological processes on glacial surfaces. Despite this, their occurrence and impacts within an Antarctic context remain understudied. Here, we present evidence of the large-scale presence, diversity and bioalbedo effects of algal blooms on Antarctic ice cap systems based on fieldwork conducted on Robert Island (South Shetland Islands, Antarctica). Algal blooms are observed covering up to 2.7km2 (~20%) of the measured area of the Robert Island ice cap, with cell densities of up to 1.4 × 106 cellsml−1. Spectral characterisation reveal that these blooms increase melting of the ice cap surface, contributing up to 2.4% of total melt under the observed conditions. Blooms are composed of typical cryoflora taxa, dominated by co-occurring Chlorophyceae, Trebouxiophyceae, and Ancylonema. However, morphological variation and genetic diversity in Ancylonema highlight the influence of regional endemism and point to a large and undercharacterised diversity in Antarctic cryoflora.publishedVersio

Inventering av varg vintern 2024-2025

Monitoring goals and methods: Wolves in Sweden and Norway form a joint cross-boundary Scandinavian wolf population. In both countries, the wolf population is being monitored each winter. The Swedish Environmental Protection Agency and the Norwegian Environment Agency have joint Scandinavian guidelines and instructions for monitoring of wolves; these guidelines have been used since winter 2014-2015. Numbers, distribution and trends in the wolf population in Scandinavia are primarily determined through a survey of family groups, scent-marking pairs and occurrence of yearlings (from spring reproductions) during 1 October - 31 March. The survey of wolves is done mainly through snow-tracking and collection of scats, urine and hair for DNA-analyses. Information from camera-traps, GPS-collars, other research data and dead wolves are used when available. The County Administrative Boards in Sweden and the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) together with Inland Norway University of Applied Sciences are responsible for collecting field data. They also confirm reports of tracks and other observations by the public. For the wolf monitoring, contributions from the public are very important. Number of family groups and scent-marking pairs: During winter 2024-2025, 40 family groups were documented in Scandinavia; 34 within Sweden, two across the Norwegian-Swedish border and four within Norway. 30 territorial pairs were confirmed; 27 within Sweden, one across the border and two within Norway. Number of reproductions: During the monitoring period, 40 wolf reproductions (litters) were confirmed in Scandinavia: 34 in within Sweden, three within Norway, and three in cross-border territories. Population size: Using the number of reproductions multiplied by 10 (same method as in previous monitoring seasons) the Scandinavian wolf numbers were estimated to 400 (95% CI = 316-520). The Swedish sub-population was estimated to 355 wolves (95% CI = 281-461), including half of the cross-boundary wolves. The calculations include both alive and dead wolves during the monitoring period. In the smaller Norwegian sub-population, 50-57 wolves were counted in the field, including half of the 19 cross-boundary individuals and 40-47 wolves confirmed only in Norway.In a complementary estimation, using an open-population spatial capture-recapture model, the number of wolves within the main population range in Scandinavia was estimated to be 375 (95% CrI = 354-400), with 323 (95% CrI = 305-343) in Sweden and 52 (95% CrI = 43-63) in Norway respectively. Genetics: Two previously known Finnish-Russian immigrant male wolves were still present within the population’s breeding range. One of them as a breeder in a Norwegian pack. The other wolf, carrying a GPS-collar, was during the summer staying in Sweden just north of the breeding range, but was later not found during the monitoring season. Five new Finnish-Russian wolves were confirmed in northern parts of Scandinavia, two males and three females, all roamers. The two males were culled. Six new F1 offspring were confirmed, all in the immigrant male pack in Norway. Nine older F1 offspring were documented in the population, all born before 2024 and originating from three different Finnish-Russian immigrants. Among these nine F1, eight were resident as scent-marking wolves in Swedish family groups or territorial pairs. The estimated average inbreeding coefficient in family groups was 0.21 (0.09 SD) this winter, a decrease compared to last years monitoring season (0.23 ± 0.09 SD).Mål och metodik Vargstammen i Sverige och Norge utgör en gemensam skandinavisk population med utbredning över riksgränsen. Årliga inventeringar genomförs vintertid i respektive land enligt överenskommen gemensam inventeringsmetodik. Utbredning, utveckling och storlek på vargstammen dokumenteras genom kartläggning av antal vargrevir med familjegrupper, revirmarkerande par samt förekomst av årsvalpar (från vårens föryngring) under inventeringsperioden 1 oktober – 31 mars. Resultaten från inventeringen används för att beräkna den totala populationens storlek i antal individer. Inventeringen genomförs i huvudsak genom spårning på snö samt DNA-analyser av spillning, urin och hår. Information från kamerafällor, radiotelemetri, forskningsdata samt döda vargar används när sådan information finns tillgänglig. Länsstyrelserna i Sverige och SNO (Statens Naturoppsyn) i samarbete med Universitetet i Innlandet i Norge är ansvariga för att genomföra inventeringen i fält. De kontrollerar även i fält de rapporter om spår och andra observationer som allmänheten i stor utsträckning bidrar med under inventeringsarbetet. Antal familjegrupper och revirmarkerande par Under inventeringsperioden 2024-2025 dokumenterades 40 familjegrupper i Skandinavien, varav 34 i Sverige, fyra i Norge och två belägna över den svensk-norska riksgränsen. Totalt 30 revirmarkerande par dokumenterades varav 27 i Sverige, två i Norge samt ett beläget över svensk-norska riksgränsen. Efter fördelning av de totalt tre gränsreviren med hälften av varje revir till respektive land summeras för Sverige 35 familjegrupper och 27,5 revirmarkerande par. För Norge blir motsvarande summa 5 familjegrupper och 2,5 revirmarkerande par av varg. Antal föryngringar Under inventeringsperioden konstaterades 40 föryngringar (valpkullar) av varg i Skandinavien varav 34 föryngringar i helsvenska revir, tre i helnorska revir och tre i revir som var belägna på gränsen mellan Sverige och Norge. Efter fördelning av de tre gränsreviren summeras för Sverige 35,5 föryngringar och för Norge 4,5 föryngringar. Populationsuppskattning Med samma metod som tidigare, där antal föryngringar multipliceras med 10, beräknas den totala skandinaviska populationen till 400 vargar (95% CI = 316-520) för hela inventeringsperioden. Den svenska delen av populationen, med halva gränsrevir inkluderade, beräknas med samma metod till 355 (95% CI = 281-461) vargar. I den norska delen av populationen påvisades totalt 50-57 vargar varav 40-47 helnorska vargar samt hälften av de 19 vargar som dokumenterats på båda sidor riksgränsen. I en kompletterande beräkning, med en öppen rumslig fångst-återfångstmodell, har antalet vargar i populationens huvudsakliga utbredningsområde beräknats till 375 (95% CrI = 354-400) i Skandinavien, varav 323 (95% CrI = 305-343) i Sverige och 52 i Norge (95% CrI = 43-63). Genetik Två sedan tidigare kända finsk-ryska vargar fanns fortsatt i den skandinaviska populationens reproduktionsområde. En reproducerande hane i det norska reviret Setten, samt en varg i Sverige som observerades på sommaren 2024 men inte kunde återfinnas under inventeringsperioden. Fem nya finsk-ryska immigranter dokumenterades, tre tikar och två hanar och alla norr om vargens reproduktionsområde i Skandinavien. De två hanarna fälldes vid skyddsjakt i norra Sverige. Därtill påvisades nio äldre F1 efter tre tidigare invandrade finsk-ryska vargar. Åtta av dem var revirhävdande i familjegrupper eller revirmarkerande par. Den genomsnittliga inavelskoefficienten som uppskattar inavelsnivån i den skandinaviska populationen har beräknats till 0,21 (±0,09 SD) för vinterns familjegrupper, vilket är en minskning jämfört med förra säsongen (0,23 ±0,09 SD).Mål og metoder: Ulvestammen i Sverige og Norge er en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensen. Årlige registreringer gjennomføres vinterstid i begge land. Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har felles skandinaviske retningslinjer for bestandsovervåking av ulv, og disse retningslinjene er brukt fra og med vinteren 2014-2015. Bestandsstørrelse, utbredelse og bestandsutvikling for ulvestammen i Skandinavia dokumenteres hovedsakelig ved å kartlegge antall ulverevir med familiegrupper, revirmarkerende par og forekomst av årsvalper (fra vårens ynglinger) i registreringsperioden fra 1. oktober til 31. mars. Bestandskartlegging gjennomføres i hovedsak ved sporing på snø, med påfølgende identifisering fra DNA-analyser av innsamlede ekskrementer, urin og hår. Informasjon fra viltkameraer, radiotelemetri, døde ulver og andre forskningsdata brukes også når slik informasjon er tilgjengelig. Länsstyrelsene i Sverige og Statens Naturoppsyn (SNO) i samarbeid med Universitetet i Innlandet (INN), Evenstad i Norge er ansvarlige for gjennomføring av feltarbeidet. De kontrollerer også i felt de mange rapportene om spor og andre observasjoner av ulv som blir meldt fra allmennheten. Antall familiegrupper og revirmarkerende par: I registreringsperioden 2024-2025 (1. oktober-31. mars) ble totalt 40 familiegrupper av ulv dokumentert i Skandinavia, hvorav 34 i Sverige, fire i Norge og to med tilhold på begge sider av riksgrensen. Totalt 30 revirmarkerende par ble påvist, hvorav 27 ble funnet i Sverige, to i Norge og ett på tvers av riksgrensen. Etter fordeling av de totalt tre grenserevirene med halvparten til hvert land ble det påvist i alt 35 familiegrupper og 27,5 revirmarkerende par i Sverige, mens Norge hadde totalt 5 familiegrupper og 2,5 revirmarkerende par av ulv. Antall ynglinger For 2024 ble det konkludert med 40 ynglinger av ulv i Skandinavia i registreringsperioden (1. oktober-31. mars), hvorav 34 valpekull i helsvenske revir, tre i helnorske revir og tre i revir på tvers av riksgrensen mellom Sverige og Norge. Bestandsstørrelse: Med samme metode som ble brukt i fjor (antall ynglinger multipliseres med 10) ble det for vinteren 2024-2025 beregnet en bestand på 400 (95% CI = 316-520) ulver i Skandinavia. Delbestanden i Sverige, inklusivt halvparten av grenserevirene, ble ved samme metode beregnet til 355 (95% CI = 281-461). Beregningsmetoden er basert på antall kull med årsvalper vinterstid og inkluderer både levende og døde ulver gjennom hele registreringssesongen. For den mindre norske delbestanden, inklusivt ulver i grenserevir, er målsettingen fortsatt å registrere alle individer i felt. I norsk delbestand ble det påvist 50-57 ulver, hvorav 40-47 dyr med helnorsk tilhold og halvparten av 19 ulver som ble dokumentert med tilhold på begge sider av riksgrensen. I en supplerende beregningsmetode, som bruker en åpen fangst-gjenfangstmodell fra DNA-identifiserte individer, ble antall ulver i bestandens hovedsakelige utberedningsområde beregnet til totalt 375 (95% CI= 354-400) i Skandinavia, hvorav 323 (95% CI= 305-343) i Sverige og 52 (95% CI= 43-63) i Norge. Genetikk: To tidligere kjente finskrussiske ulver var fortsatt tilstede i den reproduserende delen av bestanden; den ynglende hannen i det norske Setten-reviret, samt en ulv som ble observert i Sverige sommeren 2024, men som ikke ble gjenfunnet i overvåkingsperioden. Fem nye finskrussiske immigranter ble også dokumentert, tre tisper og to hanner, alle nord for ulvens yngleområde i Skandinavia. De to hannene ble avlivet ved skadefelling i Nord-Sverige. Dertil ble det påvist ni eldre F1-avkom fra tre tidligere innvandrede finskrussiske ulver. Åtte av disse var revirhevdende i familiegrupper eller revirmarkerende par. Den gjennomsnittlige innavlskoeffisienten, som reflekterer innavlsnivået i den skandinaviske ulvestammen, ble beregnet til 0,21 (± 0,09 SD) for vinterens familiegrupper, en reduksjon i forhold til i fjor (0,23 ± 0,09 SD)

Restoring genetic diversity to facilitate the implementation of the EU Nature Restoration Law

Governments and economic blocs are recognising that the world faces a biodiversity crisis. The restoration of biodiversity to the levels prior to widespread human induced damage has been incorporated as a crucial component of conservation in the Global Biodiversity Framework of the Convention of Biological Diversity. The Nature Restoration Law (NRL) forms part of the European Union’s response and after its adoption by the European Parliament and the Council of the European Union, it has formally become the Nature Restoration Regulation (NRR). The NRL aims to play a role in restoring ecosystems, habitats and species but does not expressly include genetic diversity, the third biodiversity component. Considering genetic diversity in strategic biodiversity planning is important to help nature adapt to rapid anthropogenic change. We have reviewed the text of the NRL and note opportunities to incorporate genetic diversity in National Restoration Plans to augment its implementation. In particular, genetic diversity assessments are well aligned with the NRL’s aspiration to enhance connectivity, and genetic indicators can assess the effectiveness of its implementation. Here we give examples where restoration has incorporated genetic diversity to ensure long term wide-reaching success. This is of relevance beyond the NRL and applies generally to policy for nature restoration efforts globally, especially those related to the Global Biodiversity Framework. NRL NRR Regulation Indicators for genetic diversity CBD GBF European UnionpublishedVersio

Reduced ATP turnover during hibernation in relaxed skeletal muscle

Hibernating brown bears, due to a drastic reduction in metabolic rate, show only moderate muscle wasting. Here, we evaluate if ATPase activity of resting skeletal muscle myosin can contribute to this energy sparing. By analyzing single muscle fibers taken from the same bears, either during hibernation or in summer, we find that fibers from hibernating bears have a mild decline in force production and a significant reduction in ATPase activity. Single fiber proteomics, western blotting, and immunohistochemical analyses reveal major remodeling of the mitochondrial proteome during hibernation. Furthermore, using bioinformatical approaches and western blotting we find that phosphorylated myosin light chain, a known stimulator of basal myosin ATPase activity, is decreased in hibernating and disused muscles. These results suggest that skeletal muscle limits energy loss by reducing myosin ATPase activity, indicating a possible role for myosin ATPase activity modulation in multiple muscle wasting conditions.publishedVersio