Introduction

This introduction presents an overview of the key concepts discussed in the subsequent chapters of this book. The book explores, inter alia, the strategy employed by Augustine in using Plato as a pseudo-prophet against later Platonists and explores Eusebius’ reception of Porphyry’s daemonology. It examines Plotinus’ claim that matter is absolute badness and focuses on Maximus the Confessor’s doctrine of creation and asks whether one may detect any influence on Maximus from Philoponus. The book addresses Christian receptions of Platonic metaphysics and also examines the philosophy of number in Augustine’s early works. It argues that the aspect of Augustine’s philosophy must be read in context with the intellectual problems that occupied him at the beginning of his career as a writer. It draws on a number of sources to investigate the development of the doctrine and the various intellectual issues it confronted, including Plato’s Timaeus, Philo of Alexandria, Clement of Alexandria, Origen, Plotinus and, finally, Athanasius

Platonism and Christian Thought in Late Antiquity

Platonism and Christian Thought in Late Antiquity examines the various ways in which Christian intellectuals engaged with Platonism both as a pagan competitor and as a source of philosophical material useful to the Christian faith. The chapters are united in their goal to explore transformations that took place in the reception and interaction process between Platonism and Christianity in this period. The contributions in this volume explore the reception of Platonic material in Christian thought, showing that the transmission of cultural content is always mediated, and ought to be studied as a transformative process by way of selection and interpretation. Some chapters also deal with various aspects of the wider discussion on how Platonic, and Hellenic, philosophy and early Christian thought related to each other, examining the differences and common ground between these traditions. Platonism and Christian Thought in Late Antiquity offers an insightful and broad ranging study on the subject, which will be of interest to students of both philosophy and theology in the Late Antique period, as well as anyone working on the reception and history of Platonic thought, and the development of Christian thought

Bak verdens flammende murer : et historisk kildestudium av Epikurs meteorlære og teologi

Epikur (341-271 f.Kr.) satte i sin lære opp en temporal og en romlig grense for hva som er relevant for menneskets lykke. Derfor var det nødvendig for ham i sin filosofi å nøytralisere menneskets frykt for døden og himmellegemene, for derved å kunne sikre det han som så den høyeste tilstand av lyst, nemlig sjelens uforstyrrelighet. Atomteorien har Epikur fra Demokrit, men hele hans filosofi er siktet inn mot moralske målsetninger som skiller seg fra Demokrits kunnskapstørst. Livets mål er for Epikur lysten, og den høyeste form for lyst kalles ataraxia, som er en tilstand av sjelens uforstyrrethet. Et grunnleggende perspektiv har vært å se på Epikurs filosofi som en moralsk meddelelse om lykkens mulighet, slik det også står i en av hans grunnsetninger at uforfalskede lystfornemmelser bare kan oppnås gjennom naturfilosofi. Denne oppgaven forklarer nærmere hvorfor Epikur måtte opponere mot den astralteologi som hadde tatt form i Akademiet gjennom fremfor alt Platons Timaios, og hvilke grep i hans naturfilosofi som nøytraliserte himmellegemenes relevans for menneskets lykke. Først og fremst gjelder dette stoff fra hans egen meteorlære, men også læren om altets uendelighet. Også Epikurs egen teologi med ubekymrede guder ble satt opp mot astralteologien, og målet om sjelens tilstand av uforstyrrethet ble begrepet i analogi med disse fjerne gudenes lykksalighet. Nettopp gudenes tilstand av ubekymrethet måtte gjentas i menneskets egen holdning til verden, slik at det i den epikureiske filosofi ligger en viktighet i det å ha et korrekt begrep om gudenes lykke. Forsøk på å ligne de supralunare himmellegemenes bevegelser med en guddommelig evighet ble av Epikur ettertrykkelig avvist ikke bare som vitenskap, men også i sitt ideal for filosofen om sin egen tenkning. Epikur restaurerte samtidig forestillingen om gudenes menneskeskikkelse – en forestilling som hadde vært utelukket blant filosofene siden Xenofons angrep på antropomorfismen