Sosiale og biologiske prosesser i fedme og vektregulering hos barn: Et kritisk blikk på «det kompetente barnet»

I denne artikkelen skal jeg gi et kritisk blikk på «det kompetente barnet» hva gjelder sosiale og biologiske prosesser i fedme og vektregulering hos barn. Innledningsvis presenteres biologiske og sosiale årsaker til utvikling av fedme, og hvorfor disse ikke kan forstås som separate prosesser. Vi skal deretter se hvordan forståelsen av «det kompetente barnet» innen pediatrisk fedmebehandling påvirkes av kulturelle forståelser av barn, barndom, «familie» og barns helse, og at barn i dag ikke får optimal innsikt i sin lidelse og behandling. Dette fører til at barn med fedme både forstås, og antagelig forstår seg selv, som ikke-kompetente i forhold til sin lidelse.

Imagined foodways and rejected biopedagogies: Rural children's perspectives of rural foodways

Rural residency is an independent risk factor for being overweight, but little is known about why this is so. The purpose of our study was to gain insight into what Norwegian rural children say about a rural diet in comparison to an urban one. Child-friendly methods were used. We found a discrepancy between what the children said they eat – traditional, ‘healthy’ foods, and what they ate – largely ultra-processed foods. We explored this by using the frameworks of imagined foodways and biopedagogies. Their imagined foodways were rooted in notions of ‘traditional food’, connected to surrounding nature and a history of farming and hunting. Urban people were perceived as eating an inferior diet of very unhealthy and ultra-processed foods of which they do not know the origin of. As a result, the children rejected specific health- and nutrition recommendations that were incompatible with their notions of traditional foods, leading to a more calorie dense diet than their urban counterparts. Our research adds to knowledge on what role a rural diet can play on the prevalence of overweight in rural areas, and how biopedagogies can be recontextualized within different cultural fields.publishedVersionPaid open acces

Fra «å være feit» til «å lide av fedme»: en etnografisk studie av barn i langvarig rehabilitering av fedme

Sammendrag Denne avhandlingen er et bidrag til kritisk refleksjon over hvordan barn med fedme blir forstått og behandlet innen pediatrisk fedmerehabilitering. Min studie befinner seg innenfor rammeverket til den sosiale barne- og barndomsforskningen. Deltagende observasjon ble brukt som metode for datainnsamling. I denne avhandlingen, som består av et bokkapittel, to artikler og en sammenfatningsartikkel, har jeg undersøkt konstruksjoner av barn og barndom innen pediatrien som barnemedisinsk vitenskap og hvordan dette har påvirket innholdet i rehabiliteringstilbudet. Jeg har også undersøkt hvordan barn med fedme blir påvirket av det biopedagogiske innholdet i rehabiliteringstilbudet gjennom å analysere endringer i barnas språk om mat og fysisk aktivitet og om kroppen og tilstanden deres. Biopedagogikk handler om hvordan den såkalte fedmeepidemien har skapt pedagogiske praksiser eller «instruksjoner» om hvordan folk skal «leve sunt». Disse fungerer normaliserende og regulerende, og plasserer individer under kontinuerlig overvåkning og skaper økt selv-monitorering. Innen pediatrisk fedmerehabilitering er det i dag mest vanlig å bruke såkalte familiebaserte tilnærminger hvor målet er å påvirke barns vektrelaterte atferd gjennom foreldrene. Dette var tilnærmingen til barna og deres familier også på rehabiliteringssentrene hvor jeg gjorde hovedfeltarbeid. Selv om det var foreldrene som stort sett fikk undervisning i kosthold og fysisk aktivitet, viser min forskning at barna likevel plukket opp og tok til seg rehabiliteringsteamenes biopedagogiske budskaper om mat, fysisk aktivitet og årsaker til utvikling av fedme. De fleste barna ble også sterke agenter i familiens livsstilsendringsprosess. Forskere innen rammeverket til biopedagogikk hevder at formuleringen av biopedagogiske budskap og instruksjoner til barn kan føre til økt, og farlig, selv-monitorering ved at de kan utvikle spiseforstyrrelser eller et «hemmet» forhold til kropp og fysisk aktivitet. Selv om barna med fedme utviklet nettopp slik økt selv-monitorering, argumenterer jeg for at biopedagogikken også fungerte som en ressurs ved å gi dem en følelse av kontroll og mestring av lidelsen. Det ga dem også et endret syn på kroppen deres, slik at forståelsen «jeg er feit» ble byttet ut med «jeg lider av fedme». I denne avhandlingen tolker jeg dette som en prosess av medikalisering hvor barna tar til seg den biomedisinske forståelsen av sin lidelse

Taking children's humor seriously: A study of humor in children diagnosed with obesity and the medicalization of body weight

Within the social studies of children and childhood, children’s humor is an under-explored area. In this article, I explore the use of humor by children diagnosed with severe obesity while attending long-term rehabilitation together with their families. In the children’s use of humor, I found a transition from the use of “fat jokes” to “biopedagogical humor,” which involved jokes about instructions related to food and physical activity as conveyed by members of the rehabilitation team. I interpret their humor as signifying how they were affected by the biopedagogical messages involved in treatment and how they started self-monitoring their food intake and physical activity. I claim that their humor also can point to a process of medicalization of their condition, where their understanding of themselves as “fat” was replaced by “I suffer from obesity.

Fra «å være feit» til «å lide av fedme»: en etnografisk studie av barn i langvarig rehabilitering av fedme

Sammendrag Denne avhandlingen er et bidrag til kritisk refleksjon over hvordan barn med fedme blir forstått og behandlet innen pediatrisk fedmerehabilitering. Min studie befinner seg innenfor rammeverket til den sosiale barne- og barndomsforskningen. Deltagende observasjon ble brukt som metode for datainnsamling. I denne avhandlingen, som består av et bokkapittel, to artikler og en sammenfatningsartikkel, har jeg undersøkt konstruksjoner av barn og barndom innen pediatrien som barnemedisinsk vitenskap og hvordan dette har påvirket innholdet i rehabiliteringstilbudet. Jeg har også undersøkt hvordan barn med fedme blir påvirket av det biopedagogiske innholdet i rehabiliteringstilbudet gjennom å analysere endringer i barnas språk om mat og fysisk aktivitet og om kroppen og tilstanden deres. Biopedagogikk handler om hvordan den såkalte fedmeepidemien har skapt pedagogiske praksiser eller «instruksjoner» om hvordan folk skal «leve sunt». Disse fungerer normaliserende og regulerende, og plasserer individer under kontinuerlig overvåkning og skaper økt selv-monitorering. Innen pediatrisk fedmerehabilitering er det i dag mest vanlig å bruke såkalte familiebaserte tilnærminger hvor målet er å påvirke barns vektrelaterte atferd gjennom foreldrene. Dette var tilnærmingen til barna og deres familier også på rehabiliteringssentrene hvor jeg gjorde hovedfeltarbeid. Selv om det var foreldrene som stort sett fikk undervisning i kosthold og fysisk aktivitet, viser min forskning at barna likevel plukket opp og tok til seg rehabiliteringsteamenes biopedagogiske budskaper om mat, fysisk aktivitet og årsaker til utvikling av fedme. De fleste barna ble også sterke agenter i familiens livsstilsendringsprosess. Forskere innen rammeverket til biopedagogikk hevder at formuleringen av biopedagogiske budskap og instruksjoner til barn kan føre til økt, og farlig, selv-monitorering ved at de kan utvikle spiseforstyrrelser eller et «hemmet» forhold til kropp og fysisk aktivitet. Selv om barna med fedme utviklet nettopp slik økt selv-monitorering, argumenterer jeg for at biopedagogikken også fungerte som en ressurs ved å gi dem en følelse av kontroll og mestring av lidelsen. Det ga dem også et endret syn på kroppen deres, slik at forståelsen «jeg er feit» ble byttet ut med «jeg lider av fedme». I denne avhandlingen tolker jeg dette som en prosess av medikalisering hvor barna tar til seg den biomedisinske forståelsen av sin lidelse.Summary This thesis contributes to a critical reflection of treatment of children with obesity. My study is localized within the framework of social studies of children and childhood. Participant observation was the main method for data collection. This thesis is built around one book chapter and two articles. I have explored constructions of children and childhood within pediatrics, and how these affect the content of treatment. Also, I have explored how children with obesity were affected by the biopedagogical content involved in treatment by analysing changes in the children’s language about food, physical activity, their bodies and their condition. Biopedagogies is about how the so-called obesity epidemic has created pedagogical practices or “instructions” of how people are supposed to “live healthy”. These biopedagogies are normalizing and regulating, and place the individual under constant surveillance and create increased self-monitoring. Within pediatric obesity treatment today, it is common to use so-called family-based approaches in order to influence the children’s weight-related behaviours indirectly through the parents. This was also the approach taken by the rehabilitation teams towards the children and their families in my study. Even though it was the parents that got lessons in diet and physical activity, my research shows that the children still picked up the rehabilitation teams’ biopedagogical instructions and discourses about food, physical activity and their condition. Most children also became strong agents in their families’ life style change process. Researchers within the framework of biopedagogies emphasise the dangers involved with conveying biopedagogical messages and instructions to children, claiming it can lead to increased, and dangerous, self-monitoring, making children develop eating disorders or an impaired relationship with their bodies and physical activity. Even though the children I observed developed such increased self-monitoring, I claim that the biopedagogies also functioned as a resource by giving them a sense of control and helping them cope with their condition. Due to the biopedagogies involved, the children went through a transformation from viewing themselves as “being fat” to “suffering from obesity”. In this thesis, I interpret this as a result of a process of medicalization of their condition

The pen, the receiver and the pump: Exploring young children's experiences of having a parent with type 1 diabetes

In this article, we explore young children's experiences of having a parent with type 1 diabetes (T1D). In our research we found that the children's knowledge about T1D was not age related, and that some had more in‐depth knowledge than others. This seemed related to how and what the parents taught them about diabetes, the individual child's curiosity and interest, and the parent's history with fluctuating blood sugar levels. Several children were affected by their parents' diabetes in their daily life. Our research contributes to knowledge about how children's lives can be affected by having a parent with chronic illness

Ansattes erfaringer og strategier for å opprettholde omsorg for personer med utviklingshemming som bodde i tilrettelagt bolig under covid-19-pandemien

Da covid-19-pandemien kom, innførte den norske regjeringen inngripende tiltak for å håndtere situasjonen. Kommunene fikk ansvar for å iverksette tiltak for å redusere smitterisikoen for personer som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, ble berørt av disse. I denne studien undersøker vi utfordringene som ledere og ansatte i tilrettelagte boliger for utviklingshemmede hadde i sin arbeidshverdag under covid-19-pandemien, og hvilke strategier de tok i bruk. Hovedutfordringer vi identifiserte, omhandlet nedstenging av boliger, sosial isolering av beboere, helseoppfølging av beboere, høyt sykefravær og kommunikasjonsutfordringer mellom ansatte. Resultatene viste at ansatte og ledere tok i bruk ulike strategier for å opprettholde tjenestetilbudet. Noen strategier lyktes og andre ikke, og noen kan forstås som uforsvarlige. Vi fant også at noen strategier baserte seg på gjeldende retningslinjer, mens andre tilpasset tjenestetilbudet på grunnlag av brukergruppens spesielle behov. Vi konkluderer med at tiltakene som regjeringen og helse- og omsorgstjenesten implementerte under covid-19-pandemien, ikke var tilstrekkelige for å sikre en resilient tjeneste for personer med utviklingshemming som bor i tilrettelagte boliger

Exploring use of activity monitors for patients with obesity during weight-loss treatment - a qualitative study

Background Obesity is a major health concern in western countries. In Norway, patients with obesity can attend weight-loss programmes, which focus on changes in dietary and physical activity habits. Use of self-monitoring is advocated when changing dietary and physical activity habits for adults with obesity. This study aimed to explore the experiences of patients with obesity who used activity monitors while attending a weight-loss programme. Methods Patients with body mass index (BMI) > 35 kg/m2 with weight related comorbidities or a BMI > 40 kg/m2 referred to an intermittent weight-loss programme were recruited into this study. They were introduced to one of three different activity monitors, Fitbit Zip™, Mio Fuse™, or Mio Slice™. Semi-structured interviews were performed with patients six months into the weight-loss programme. Thematic analysis was applied when analysing the data. Results Of the 29 informants (aged 21 to 66 years) interviewed, 59% were female. Their experience with activity monitors was related to their adherence to the weight-loss programme. Two main themes emerged from the informants stories: 1. “Activity monitors visualize proof of effort or failure to change health habits”. 2. “Activity monitors act as a positive or negative enforcer when incorporating change”. Conclusions Using activity monitors either strengthens or undermines patients’ attempts to change health habits when attending a weight-loss program. Our findings suggest a need for more individualized weight-loss programmes for patients with obesity

Exploring use of activity monitors for patients with obesity during weight-loss treatment - a qualitative study

Background Obesity is a major health concern in western countries. In Norway, patients with obesity can attend weight-loss programmes, which focus on changes in dietary and physical activity habits. Use of self-monitoring is advocated when changing dietary and physical activity habits for adults with obesity. This study aimed to explore the experiences of patients with obesity who used activity monitors while attending a weight-loss programme. Methods Patients with body mass index (BMI) > 35 kg/m2 with weight related comorbidities or a BMI > 40 kg/m2 referred to an intermittent weight-loss programme were recruited into this study. They were introduced to one of three different activity monitors, Fitbit Zip™, Mio Fuse™, or Mio Slice™. Semi-structured interviews were performed with patients six months into the weight-loss programme. Thematic analysis was applied when analysing the data. Results Of the 29 informants (aged 21 to 66 years) interviewed, 59% were female. Their experience with activity monitors was related to their adherence to the weight-loss programme. Two main themes emerged from the informants stories: 1. “Activity monitors visualize proof of effort or failure to change health habits”. 2. “Activity monitors act as a positive or negative enforcer when incorporating change”. Conclusions Using activity monitors either strengthens or undermines patients’ attempts to change health habits when attending a weight-loss program. Our findings suggest a need for more individualized weight-loss programmes for patients with obesity