‘I finally understand my mistakes’–the benefits of screencast feedback

This study explores the impact of screencast feedback on maths tests for junior and high school students. While prior research emphasises the influence of feedback on learning, its effectiveness varies with type and delivery. Although studies in higher education observe improved precision and emotional connections through screencast feedback, its applicability in secondary education remains understudied. The authors surveyed 99 students, collecting responses via an 11-item questionnaire after the students had received feedback. Through thematic analysis, they found 72% favoured video feedback due to its clarity, depth and personal touch. Conversely, 17% preferred written feedback for efficiency. These findings underscore the benefits of screencasting feedback, highlighting its comprehensibility and individualised nature. Given the rise of digital learning, educators are encouraged to adopt screencasting as a valuable tool for enhancing feedback in academic settings.publishedVersionPaid open acces

Developing child-friendly cities: Young children’s participation in urban planning

This article is based on a collaborative project between a municipality and a research team, aiming to investigate participatory methods that promote young children’s interest and participation in, and access to express their views in connection with, urban planning processes. The research question was: What characterizes a child-friendly city for young children and their families? The article is framed within the perspective of children’s rights, affordance and child-friendly outdoor environments. The project has employed multiple research methods. The participants were children (aged 3-6) and parents from three early childhood education and care institutions. The children (n=16) participated in guided tours, field conversations, drawing and constructive play using Lego. The parents (n=14) participated by identifying the locations that they preferred to frequent with their children, and a structured survey was used to identify what the parents liked and disliked about the places they identified. Our findings indicate that there are four important features that characterise a child-friendly city: 1) The availability of ‘green lungs’, 2) Creative and challenging play opportunities, 3) Places for the whole family, and 4) Safe playgrounds and walking routes. We discuss how better knowledge of what characterizes a child-friendly city can contribute to planning processes

Å gi rom for nye begynnelser: Demokratisering og dekolonisering gjennom arbeid med estetiske læringsprosesser og samiske perspektiver i høyere utdanning

I denne artikkelen utforsker vi hvordan estetiske læringsprosesser kan bidra til endring i kunnskaps- og læringssyn i høyere utdanning. Det empiriske grunnlaget for artikkelen er kollektive autoetnografiske refleksjoner gjort i forbindelse med arbeid med samiske perspektiver i barnehagelærerutdanninga ved et norsk universitet. De autoetnografiske vignettene løfter fram erfaringene og læringsprosessene våre som undervisere, og setter dem i sammenheng med strukturelle, kulturelle og politiske faktorer. Analysene viser at estetiske læringsprosesser, gjennom å åpne for det uforutsette og gi rom for nye begynnelser, er særlig velegna for å stimulere demokratisering og dekolonisering. Dette kom til uttrykk i arbeidet gjennom emosjonelt engasjement, nedbrytning av asymmetriske maktrelasjoner, økt sjølrefleksjon og kunnskaps- og perspektivutvidelse. Samtidig belyser artikkelen hindre i arbeidet med å fremme slike prosesser i et akademia prega av nyliberalistiske føringer og målbarhetsidealer.  ENGLISH ABSTRACT Providing Space for Emergences: Democratization and Decolonization through working with Aesthetic Learning Processes and Sámi Perspectives in Higher Education In this article, we explore how aesthetic learning processes may contribute towards enabling change in the outlook on knowledge and learning in higher education. The empirical point of departure is collaborative, auto-ethnographic reflections that were made in relation to a development project on Sámi perspectives in early childhood teacher education at a Norwegian university. The auto-ethnographic vignettes highlight our experiences and learning processes as teachers, and connect these to structural, cultural, and political factors. The analyses imply that aesthetic learning processes, through giving space for the unforeseen and enabling new beginnings, are particularly well-suited to stimulate democratization and decolonization. This potential of enabling change was expressed through the work with emotional engagement, deconstruction of asymmetric power relations, increased self-reflexivity and expansion of the understandings of knowledge and learning. At the same time, the article shed light to obstacles encountered when striving to promote such processes in an academic system entrenched in neoliberalist logics and ideals.

Implementering av Profesjon, progresjon og praksis i barnehagelærerutdanningen. Følgeforskning 2. studieår BLU, Universitetet i Sørøst-Norge. Delrapport 3

I denne rapporten ser vi på hvordan dokumentet «Profesjon, progresjon og praksis i barnehagelærerutdanningen» (PPP) har blitt tolket, forstått og forvaltet hos ulike aktører i barnehagelærerutdanningen 2. studieår, 2019-2020. Grunnet Covid-19 benyttet vi digitale spørreskjema i nettskjema. Respondentene var studenter, praksislærere, ansatte i kombinerte stillinger, faglærere og profesjonsveiledere, praksisrådgivere og programledere som var beskrives som aktører for 2. studieår. Resultatene viser at programledere legger til rette for at PPP drøftes i programmøter, men at de selv ikke opplever å være i mål enda. De opplever fortsatt at ansatte ikke har god nok kunnskap om og eierskap til å benytte PPP-dokumentet som verktøy i eget arbeid. Videre arbeid med dette i trinnmøter, programmøter, og BLU-seminarer ser ut til å være viktig for å fortsette denne utviklingen. For å sikre trinnets progresjon i å iverksette og videreutvikle PPP strukturen i utdanningen, nevnes det at tilstedeværelse av campusteamet i trinnmøtene er viktig. Resultatene viser også at PPPdokumentet har en sammenbindende funksjon på tvers kunnskapsområdene, hvor tett studentoppfølging, helhet og sammenheng i studiet er i fokus. Det kommer også frem noen utfordringer. For det første oppleves dokumentet som komplisert, og det nevnes at man bør se nærmere på strukturen. Den nyeste versjonen (2021) har blitt kortere og mer konsis. Det er grunn til å tro at flere vil oppleve denne som enklere å forstå. For det andre er en del av innholdet i PPPdokumentet ikke knyttet til studiepoeng, hvilket gjør det vanskelig å følge opp studenter slik intensjonen med PPP-dokumentet egentlig er. For det tredje, oppleves det også at det er en svak sammenheng mellom PPP-dokumentene, studieplanen og emneplaner. Muligens kan det være enklere å relatere PPP-dokumentet til studiepoeng, om strukturen i større grad innlemmes i studieplan og emneplaner. I rapporten løfter vi frem steder vi ser at det er muligheter for forbedringer eller vi ser utfordringer som bør drøftes

«Jeg ble langt mer skjerpet» – erfaringer med digitalt samarbeid om undervisningspraksis

I denne artikkelen presenteres en studie som undersøker hvordan et kollegialt samarbeidsprosjekt formes og påvirkes av digital teknologi. Studien er et selvstudium gjort av fire lærerutdannere i barnehagelærerutdanningen fra tre forskjellige campuser, som samarbeidet digitalt om å utvikle egen undervisningspraksis. I studien ble erfaringene våre fra det digitale samarbeidet samlet i individuelle refleksjonslogger. Loggene ble analysert med tematisk analyse. Resultatene viser at de digitale plattformene ga en annen og en tettere tilgang til felles tekst som medførte at samskriving i sanntid fordret til refleksjoner, erfaringsdeling og faglige diskusjoner. Gjennom det digitale samarbeidet opplevde deltakerne at den digitale kompetansen deres ble utviklet, selv om digital kompetanse ikke var fokuset for utviklingsprosjektet. Arbeidsformen opplevdes fleksibel, men det var behov for jevnlige nettmøter for å opprettholde motivasjon og fremdrift. Konklusjonen er at kollegialt digitalt samarbeid kan bidra til utvikling av egen undervisnings- og forskningskompetanse og digital kompetanse samt styrke samarbeid uavhengig av geografi. For å stimulere til slikt samarbeid må utdanningsinstitusjoner prioritere og legge til rette for kollegialt utviklingsarbeid gjennom ressurstildeling og gode støttefunksjoner