Patofysiologien bak de ikke-rytmiske ufrivillige bevegelsesforstyrrelsene

Bakgrunn: Ufrivillige bevegelsesforstyrrelser er en svært heterogen gruppe lidelser. Formålet med denne oppgaven er å presentere oppdatert kunnskap om årsaksforhold og patofysiologien bak de ikke-rytmiske hyperkinetiske bevegelsesforstyrrelsene som dystoni, chorea, atetose, ballisme, myoklonus, tics og hemifaciale spasmer. Resultat: Samme type sykdomsprosess kan føre til ulike bevegelsesforstyrrelser, samtidig som ulik sykdomsprosess kan gi lik bevegelsesforstyrrelse. I tillegg kan lesjoner på anatomisk forskjellig steder føre til lik klinikk. Dette belyser at det kanskje ikke finnes ett fasitsvar. Mye tyder på at sluttresultatet er en dysfunksjon av den kortikostriatale-thalamokortikale motoriske krets. Generelt er hyperkinetiske lidelser assosiert med redusert basalganglie output, men sannsynligvis har endringer i frekvens og fyringsmønster vel så stor betydning som den totale impulsaktiviteten. Nevronal kommunikasjonsfeil, endret plastisitet og synaptisk regulering står sentralt i patofysiologien. Det at flere av de ufrivillige bevegelsene responderer på antidopaminerg behandling, indikerer at dopamin har betydning i utvikling av symptomene. Det foreligger også holdepunkter for at andre monoaminerge transmittersubstanser spiller en rolle i denne sammenheng. Det er rapportert sensoriske fenomener ved flere av lidelsene. Spørsmålet blir derfor om somatosensorisk integrering har en større plass i patofysiologien enn tidligere antatt. Konklusjon: Det foreligger mye kunnskap om etiologi på samtlige lidelser. Noen årsaker er åpenbare, som for eksempel neoplastiske og vaskulære lesjoner. Der årsaken ikke er like tydelig har man holdepunkter for en multifaktoriell etiologi. Det er fortsatt mye uløst innen dette området av nevrologien og det kreves stor forskningsinnsats i fremtiden

Behandling av skabb ved Helsesenteret for papirløse immigranter : Kan innføring av nye prosedyrer for behandling av skabb redusere forekomst og hindre nye utbrudd i fremtiden?

Problemstilling: Kan innføring av nye prosedyrer for behandling av skabb redusere forekomst og begrense utbredelse ved Helsesenteret for papirløse immigranter? Bakgrunn: Insidensen av skabb og oppfølgingen av pasienter med skabb ble kartlagt ved hjelp av spørreskjemaer sendt ut til legene som arbeider ved helsesenteret. Resultatet av spørreundersøkelsen viste en anslått insidens på 52-­59 tilfeller av skabb i årets 10 første måneder, hovedsakelig menn fra Afghanistan. Det ble videre avdekket variasjon i håndteringen av skabb ved helsesenteret og at det ikke fantes klare retningslinjer for hvordan pasientene skulle håndteres. Det fremkom også at nære asymptomatiske kontakter bare sporadisk ble behandlet. Kunnskapsgrunnlag: Pasienter med skabb bør behandles for å lette symptomer og for å hindre videre smitte. Det er viktig å behandle alle symptomatiske og asymptomatiske i samme husstand samtidig. Permethrin 5%-­krem og ivermectin-­tabletter er like effektive behandlingsalternativer. Tiltak: Vi har utarbeidet skriftlige prosedyrer for både leger og sykepleiere som arbeider ved helsesenteret. Prosedyren går ut på at diagnostiserte pasienter og nære relasjoner behandles med permethrin 5%-krem, som appliseres x 1. I tillegg får pasientene muntlig og skriftlig informasjon vedrørende behandling. Kvalitetsindikatorer: Vi velger å ha tre indikatorer for å måle forbedring; én prosess-­ og to resultatindikatorer. Prosessindikatoren vil være en ny spørreundersøkelsen blant leger etter ett år for å se hvor mange av legene som følger prosedyren. Den første resultatindikatoren går ut på å se hvor stor andel av de utdelte skrivene som kommer tilbake. Dette vil være et uttrykk for hvor mange av de asymptomatiske kontaktene som får behandling. Den andre resultatindikatoren vil være å telle opp antall tilfeller av skabb etter ett år. Konklusjon: Innføring av denne prosedyren vil forhåpentligvis redusere forekomst og begrense utbredelse av skabb ved helsesenteret. Ved å behandle pasienter i den asymptomatiske fasen vil man kunne unngå klinisk sykdom og symptomer hos den enkelte pasient. I tillegg vil man redusere sannsynligheten for videre smitte