Tverrfaglig innsikt : om kunnskapssamhandling og læring mellom institusjoner i et moderne aktivitetsteoretisk perspektiv - en teoretisk og empirisk studie

PROBLEMSTILLING Utgangspunktet for studien er hvordan samhandling mellom ulike institusjoner kan knyttes opp mot kunnskapsutvikling og tverrfaglig innsikt. Oppgaven fokuserer på hvordan spenninger og motsetninger i samhandlingskonteksten kan fungere som drivkraft i utviklingen av en ny kunnskap. Jeg drøfter tverrfaglig- og tverretatlig samhandling i et moderne aktivitetsteoretisk læringsperspektiv som en motvekt til samhandlingsreformens entydige og statiske samhandlingsbegrep, hvor samhandling kun handler om å koordinere tjenester som på forhånd er gitte. Den empiriske undersøkelsen tar sikte på å undersøke kommunikative og pedagogiske utfordringer som ligger i kunnskapsoverføringen mellom Senter for sjeldne diagnoser og det lokale hjelpeapparatet, når et barn med en sjelden diagnose diskuteres i forhold til behov for tilrettelegging. Når ulike institusjoner (Senter for sjeldne diagnoser, sykehus, skole, Aktivitetsskole, Pedagogisk Psykologisk Tjeneste, bydelens barne - og familieveilederkontor, skolehelsetjeneste og hjem) treffes for å diskutere de dagligdagse utfordringer som følger med diagnosen er målet å utveksle og utvikle spesiell/lokal/kontekstnær kunnskap i forhold til et barn med særskilte behov. Kunnskapssamhandlingen som finner sted bygger på forhandlinger om en kompleks sak hvor ingen svar er på forhånd gitte, men skapes i den aktuelle samhandlingskonteksten. Min hovedproblemstilling: Hvilken rolle spiller tverrfaglig innsikt for kunnskapsutvikling og kvalitet i samhandling? Underproblemstillinger: 1. Hvordan legitimeres tverrfaglig ressursbruk i samhandlingskonteksten? 2. Hvordan legitimeres brukerens perspektiv i samhandlingskonteksten? Ved å svare på disse problemstillinger forsøker oppgaven å bidra til å fremskaffe innsikt i betydningen av tverrfaglig innsikt og kunnskapsutvikling i komplekse samhandlingskontekster. METODE Min tilnærming til forskningsfeltet er kvalitativ. Metoden består i feltobservasjon av en singel case, teoretisk fundert i moderne aktivitetsteoretisk forskning. Datainnsamlingen er basert på notater og lydopptak fra et møte mellom Senter for sjeldne diagnoser og det lokale hjelpeapparatet til Lise, som har en sjelden diagnose. 11 aktører deltok på Møtet: 2 rådgivere fra Senter for sjeldne diagnoser, 1 spesialist fra sykehuset, 1 helsesøster fra bydelen, 1 spesialpedagog fra skolen, 1 assistent fra Aktivitetsskolen, 1 spesialpedagog fra Pedagogisk Psykologisk Tjeneste, 1 sosiallærer fra skolen, 1 barne- og familierådgiver fra bydelen, samt representanter for hjemmet: mor & far. Møtets varighet var 80 minutter. Det teoretiske rammeverket for studien vektlegger læringsprosesser i og mellom aktivitetssystem og premisser for kreativ læring. Yrjö Engeström, Anne Edwards og Jane Leadbetter er sentrale kilder. Studien har i tilegg et brukerperspektiv med fokus på at samhandlingen skal komme brukeren av tjenestene til gode. Når jeg problematiserer prinsippet om brukermedvirkning i helsevesenet i forhold til samhandlingskonteksten baserer jeg meg på Kirsti & Per Lauvås, Sidsel Tveiten, samhandlingsreformen, samt lover og foreskrifter som vektlegger brukerintegrert tverrfaglig samarbeid. I tillegg benyttes Løgstrups syn på mellommenneskelighet som forvaltning av makten over den andres liv, som et supplement. Dette for å tydeliggjøre at brukermedvirkning og synet på brukeren som ekspert på seg selv, handler om samhandlingsprosessen mellom to eksperter som har et felles ansvar for helsefremmende tiltak. Det empiriske datamaterialet er hovedsakelig blitt analysert i henhold til synet på det undersøkte objektet som et dynamisk og foranderlig fenomen. Her har Jordans & Hendersons interaksjonsanalyse samt Järvinen & Mik-Meyers interaksjonistiske perspektiv på observasjonsstudier, bidratt til en metodologisk tilnærming som tilsvarer aktivitetsteoretisk objektfokus. RESULTATER OG KONKLUSJON: Oversikt over Møtet: Møtet mellom Senter for sjeldne diagnoser og det lokale hjelpeapparatet til et barn med en sjelden diagnose peker på mange pedagogiske utfordringer i komplekse samhandlingskontekster. Viktige hovedfunn er at verken tverrfaglig ressursbruk eller brukerens perspektiv legitimeres godt nok i samhandlingskonteksten, selv om personlig engasjement absolutt foreligger. Dette kan kort begrunnes i at Møtet ikke er tilstrekkelig og systematisk orientert mot kunnskapsutvikling og tverrfaglig- og brukerintegrert innsikt. Politiske målsetninger om tverrfaglig- og brukerintegrert samarbeid blir heller ikke realisert. Hvis samhandling mellom institusjoner skal handle om noe mer enn koordinering av tjenester som på forhånd er gitt, er det essensielt at alle perspektiver ses på som likverdige og virkelig benyttes som ressurs mot et felles mål om å skape tverrfaglig innsikt i selve samhandlingskonteksten. Funn fra Møtet viser at det er et sterkt fokus på diagnosespesifikk kunnskap, og derved havner andre perspektiv i skyggen. En forklaring på dette kan imidlertid være at det i Møtet var en nyoppdaget diagnose, og at fokuset herved lå på å formidle mest mulig informasjon om denne. En av studiens svakheter ligger også i at det er en singel case studie, og det kan vanskelig trekkes generaliserende slutninger. Den teoretiske studien viser imidlertid at et statisk samhandlingsbegrep undergraver prinsippet om brukermedvirkning ved at ekspertisebegrepet reduseres til noe som er ferdigprodusert og fagkonsentrert og som skal overleveres brukeren, som ingen kunnskap har. Derfor er videre forskning om dette tema viktig