Kunst som kunnskapsåpner: Om tvisyn som didaktisk begrep, mellommenneskelige fenomen og estetiske læreprosesser i barnehagelærerutdanningen

Hva skal en barnehagelærerstudent lære at mellommenneskelige fenomen er? Og hvordan skal en barnehagelærerutdanner undervise i mellommenneskelige fenomen? I denne artikkelen undersøker jeg disse spørsmålene ved å utvikle tvisyn som didaktisk begrep og estetiske læreprosesser som relevant undervisningspraksis for barnehagelærerutdannningen. Prosjektet bygger på en praksisledet forskningstilnærming hvor forholdet mellom praksis og teori forstås relasjonelt, og hvor viten konstrueres gjennom erfaringsbasert og teoribasert kunnskap. Tvisyn utvikles som didaktisk begrep ved at jeg først definerer det teoretisk som en evne, en kvalitet og en form for klokskap, for deretter å forklare det ut ifra et paradoksalt perspektiv der polyfoni av ulike og motstridende deler gis betydning. Begrepet settes så i spill ved at jeg anvender det på et undervisningsforløp kalt Kunst som kunnskapsåpner, der tvisyn kan sies å bli aktivert. Undervisningsforløpet defineres i artikkelen som en performativ estetisk læreprosess, der premisset er at en utvidet kunstopplevelse skal skape kunnskapsprosesser. De utvidete kunstopplevelsene blir skapt gjennom filmen Moonrise Kingdom og performative arbeidsformer, og kunnskapsprosessene består av utforskninger av mellommenneskelige fenomen som flertydige, inkongruente og bevegelige

Leder: Estetiske læreprosesser i pedagogisk praksis

Vi ønsker med dette temanummeret Estetiske læreprosesser i pedagogisk praksis å synliggjøre, artikulere, nyansere og presentere artikler som kan bidra med nye perspektiver og være med på å utvikle nye undervisningspraksiser.

Teatermaskens former og funksjoner : - en maskehistorie

Sammendrag I denne oppgaven tar jeg for meg teatermaskens historie fra den greske antikken og fram til i dag. I den første delen gis det et overblikk over teatermasken som dramatisk virkemiddel ved å se på maskens generelle aspekter. Disse kaller jeg maskens psykologiske aspekt, teatermaskens form, teatermasken og skuespilleren og teatermaskens dramatiske funksjoner. Jeg ser nærmere på antikken, middelalderen, italiensk renessanse, modernismen og postmodernismen. Under den greske antikken fokuseres det på maskens rituelle, praktiske og dramatiske funksjon. I kapittelet om middelalderen redegjøres det for maskens anvendelse i folkelige maskeringsformer, som karnevalet, mumming og teatermaskering i mysteriespill og hos gjøglere. I middelalderen var maskebruk utbredt, noe som kommer til syne ved bredden i uttrykksformen. Som eksempler nevnes fremstillingen av djevler og Gud med masker i mysteriespillene. Jeg tar også for meg commedia dell’arte-tradisjonen under den italienske renessansen. Her ser jeg særlig på maskenes ulike dramatiske funksjoner. Under kapittelet om modernismen skilles det mellom reteatralisering og senmodernisme. Til den første kategorien sorterer Alfred Jarry, Gordon Craig, Vsevolod Meyerhold og Jacques Copeau. Til den neste hører Antonin Artaud og Bertolt Brecht. Jeg tar så for meg en videreføring av maskebruk fra modernismen representer med Jacques Lecoq, Ariane Mnouschkine/Théâtre de Soleil og Suzanne Ostens samarbeid med My Walther. Postmodernismens anvendelse av masker illustreres gjennom Guerilla Girls og Kjartan Slettemarks skismatiske bruk av teatermasker. Avslutningsvis består oppgaven av en kort redegjørelse av hvordan masker blir brukt og hvilke funksjoner de har i dagens teater. Mitt arbeid viser at det eksisterer en kontinuerlig og lang masketradisjon innenfor teatret, men at denne kommer til uttrykk på svært ulike måter i samtidens scenekunst