«Soknepresten som influenser». En kvalitativ studie av soknepresten som leder av innovasjonsarbeid

Formålet med denne undersøkelsen er å frembringe ny kunnskap om hvordan soknepresten som aktør bidrar i prosessen i menigheten for å oppnå innovasjon. Dette er et fagfelt som er lite utforsket i Den norske kirke, og denne studien vil i så måte være et forskningsbidrag. Problemstillingen er: «Hvordan bidrar soknepresten i menighetens innovasjonsarbeid?» Jeg har valgt kvalitativ metode, gjennomført tre dybdeintervju (sokneprest, daglig leder og menighetsrådsleder), og tre gruppeintervju (staben/de ansatte, menighetsråd og frivillighetsledere). Datamaterialet har blitt analysert ved systematisk tekstkondensering (Malterud, 2017), og drøftet opp mot tidligere forskning og relevant teori. Studiet handler om både produkt og prosess, der jeg har fokusert mest på prosessen (innovasjonsarbeidet) og aktørenes innsats med og innenfor denne nye organiseringen (sektormodellen). Jeg har hatt et særlig søkelys på soknepresten som aktør. Det teoretiske rammeverket er Aasen og Amundsen (2015) sin innovasjonsarbeid, Giddens (Cajaiba-Santana, 2014, s. 47) sin modell for sosial innovasjon, Adizes (1995) sin lederrolle teori, Kang & Jaskyte (2011) sin litteratur gjennomgang hvor forskningen står på feltet og Ryan og Deci (2000) sin selvbestemmelsesteori. Datamaterialet tolkes i lys av Tjenesteordningen for menighetsprester (2016) og tidligere forskning fra Sirris (2014, 2018b, 2020), Saxegaard (2009) og Floberg (2020). I tillegg lærebokforfatterne Jacobsen & Thorsvik (2013) sin teori omkring organisasjonskultur. Undersøkelsen (kap. 5) viser at handlingsrom, samhandling og motivasjon er viktige temaer i innovasjonsarbeidet. Disse funnene bekrefter det teoretiske rammeverket omkring innovasjonsarbeid, struktur/aktørskap, og selvbestemmelsesteorien. Resultatene i studien viser at innovasjonen i menigheten er; ny struktur (sektormodellen), kultur (inkludering/handlingsrom for frivillige) og gudstjenesten. Den nye strukturen er en organisasjonsinnovasjon der metoder for ledelse og organisering er endret. Endringen av kulturen og gudstjenesten har mer preg av prosessinnovasjon. Videre skjedde det en kommunikasjonsinnovasjon der kommunikasjonen med brukere og nye brukere er endret. Soknepresten er en sentral aktør i den sosiale innovasjonen både internt og eksternt. Et tydelig resultat av innovasjonsarbeidet er at menigheten har blitt mindre stabs-styrt. Innovasjonsdriverne er: kontekst, aktører, kultur og åndelige kilder. Sokneprestens dialogiske samhandling både internt og eksternt, hans myndiggjøring av frivillige og ansatte, åndelige kilder, og hans faglige engasjement og styrke, er av stor betydning. Avgjørende i innovasjonsarbeidet er dimensjonene: fornyende, involverende, praksisnært og kontinuerlig. Videre er samhandling og motivasjon viktig for å få til en god innovasjon. Undersøkelsen viser en menighet som har tatt kontroll og styring over eget handlingsrom, og hvor soknepresten er en av de sentrale aktørene i innovasjonsarbeidet. Studiens begrensninger og forslag til videre forskning er presentert

The self-catalyzed destruction of lipoxygenase

Lipoxygenase (E.C. 1.99.2.1) from soybean catalyzes its own destruction in the presence of both substrates, oxygen and fatty acid. The apparent first order rate constant for this inactivation was 0.050 min-1 in the presence of 9,12-octadecadienoate and 0.32 min-1 with 5,8,11,14-eicosatetraenoate.Peer Reviewedhttp://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/2027.42/32656/1/0000021.pd

Dehydroepiandrosterone supplement increases malate dehydrogenase activity and decreases NADPH-dependent antioxidant enzyme activity in rat hepatocellular carcinogenesis

Beneficial effects of dehydroepiandrosterone (DHEA) supplement on age-associated chronic diseases such as cancer, cardiovascular disease, insulin resistance and diabetes, have been reported. However, its mechanism of action in hepatocellular carcinoma in vivo has not been investigated in detail. We have previously shown that during hepatocellular carcinogenesis, DHEA treatment decreases formation of preneoplastic glutathione S-transferase placental form-positive foci in the liver and has antioxidant effects. Here we aimed to determine the mechanism of actions of DHEA, in comparison to vitamin E, in a chemically-induced hepatocellular carcinoma model in rats. Sprague-Dawley rats were administered with control diet without a carcinogen, diets with 1.5% vitamin E, 0.5% DHEA and both of the compounds with a carcinogen for 6 weeks. The doses were previously reported to have anti-cancer effects in animals without known toxicities. With DHEA treatment, cytosolic malate dehydrogenase activities were significantly increased by ~5 fold and glucose 6-phosphate dehydrogenase activities were decreased by ~25% compared to carcinogen treated group. Activities of Se-glutathione peroxidase in the cytotol was decreased significantly with DHEA treatment, confirming its antioxidative effect. However, liver microsomal cytochrome P-450 content and NADPH-dependent cytochrome P-450 reductase activities were not altered with DHEA treatment. Vitamin E treatment decreased cytosolic Se-glutathione peroxidase activities in accordance with our previous reports. However, vitamin E did not alter glucose 6-phosphate dehydrogenase or malate dehydrogenase activities. Our results suggest that DHEA may have decreased tumor nodule formation and reduced lipid peroxidation as previously reported, possibly by increasing the production of NADPH, a reducing equivalent for NADPH-dependent antioxidant enzymes. DHEA treatment tended to reduce glucose 6-phosphate dehydrogenase activities, which may have resulted in limited supply for de novo synthesis of DNA via inhibiting the hexose monophophaste pathway. Although both DHEA and vitamin E effectively reduced preneoplastic foci in this model, they seemed to function in different mechanisms. In conclusion, DHEA may be used to reduce hepatocellular carcinoma growth by targeting NADPH synthesis, cell proliferation and anti-oxidant enzyme activities during tumor growth