Miljøgifter i innsjøsedimenter. Delrapport 2. Tungmetaller og andre sporelementer

Tungmetaller og andre sporelementer ble analysert i overflate- og referanse-sedimenter fra 102 innsjøer i ulike deler av landet. Lokale utslipp i nedbørfeltet hadde forurenset enkelte innsjøer betydelig. I denne sammenhengen kan vi nevne avrenning fra ulik gruvevirksomhet som har ført til svært høge konsentrasjoner i sedimentene av kobber, kadmium, sink, kobolt og i enkelte tilfeller nikkel. Sedimentene i disse innsjøene må generelt betegnes som toksiske for bunnlevende organismer. Atmosfæriske avsetningene fra fjerntliggende og lokale kilder synes generelt sett å være hovedårsaken til høge verdier i sedimentet for kvikksølv, bly, arsen, antimon, og selen. Dette gjaldt spesielt innsjøer langs kysten fra Grenlandsområdet og ned til Lista der betydningen av atmosfæriske avsetninger er størst. Det er tidligere rapportert at mange av de samme innsjøene i denne regionen hadde sedimenter som var betydelig forurenset av organiske mikroforurensninger. Det var således langt flere innsjøer som var sterkt forurenset av metaller og organiske mikroforurensninger på grunn av atmosfæriske forurensninger enn innsjøer som var sterkt forurenset av lokale utslipp direkte i nedbørfeltet. Betydningen av disse forurensningene for akvatiske organismer er imidlertid vanskelig å evaluere. Foruten gruveinnsjøene var imidlertid noen innsjøer sterkt forurenset av spesiell virksomhet med direkte utslipp i nedbørfeltet.Statens forurensningstilsyn (SFT

Halogenerte organiske miljøgifter og kvikksølv i norsk ferskvannsfisk 1995-1999

Årsliste 2001Det har blitt gjort en kartlegging av halogenerte organiske miljøgifter, samt supplerende registreringer av kvikksølv, i norsk ferskvannsfisk fanget i 1995-1999. Undersøkelsen tar for seg en rekke organiske miljøgifter, med hovedvekt på polyklorerte bifenyler (PCB, inkludert dioksinliknende), DDT (m. nedbrytningsprodukter), dioksiner (PCDD) og dibenzofuraner (PCDF), polyklorerte naftalener (PCN), toksafener, bromerte flammehemmere (PBDE), polyklorerte parafiner (PCA). Materialet omfatter prøver fra nær 100 fiskebestander (ørret, røye, abbor, gjedde og lake) fra 54 innsjøer fra fastlands-Norge og Bjørnøya. Samtlige bestander ble analysert for standard PCB (di- og mono-orto), DDT og kvikksølv de øvrige analysene ble gjort på et begrenset utvalg fra 24 lokaliteter. Nivåene av organiske miljøgifter var relativt lave i de fleste bestandene med følgende unntak: Mjøsa og Randsfjorden hadde generelt høye nivåer av PCB og DDT, særlig i fiskespisende rovfisk som storørret og lake (lever). Leverprøvene av lake fra Mjøsa viste svært høye nivåer av bromerte flammehemmere og indikerer at Mjøsa er betydelige påvirket av lokale forurensninger. Røye fra Ellasjøen, Bjørnøya, hadde særdeles høye nivåer av PCB og DDT, og betydelig forhøyde nivåer av bromerte flammehemmere, sammenliknet med røye- og ørretbestander på fastlands-Norge. I Mårvatn, Aust-Agder, hadde ørreten et relativt høyt innhold av dioksiner i forhold til PCB, trolig på grunn av lokale dioksin- forurensninger. På fastlands-Norge var det en tendens til en gradient i konsentrasjonene av de fleste organiske miljøgiftene, med de høyeste nivåene i Sør-Norge og avtakende verdier nordover. Kvikksølv-analysene bekrefter tidligere funn med en nord-sør gradient, med tildels høye verdier i fiskespisende rovfisk som storørret, lake og gjedde i Sør- og Øst-Norge. Statens næringsmiddeltilsyn har vurdert resultatene og konkluderer med at nivåene av halogenerte organiske miljøgifter i ferskvannsfisk generelt sett er så lave at de ikke utgjør noe helsemessig problem ut fra dagens kunnskap, men nivåene i storørret fra Mjøsa anbefales å undersøkes nærmere. Det frarådes imidlertid å spise lever av lake fra Mjøsa (hovedbassenget og Furnesfjorden), samt Randsfjorden. Kvikksølvnivåene tilsvarer de nivåer som er funnet tidligere, og gir derfor ikke behov for andre kostholdsråd for ferskvannsfisk enn de som tidligere er gitt.Statens forurensningstilsyn (SFT) Statens næringsmiddeltilsyn (SNT