Blackfish Lessons on Environmental Sustainability, Food, and Indigenous Culture

This essay, “Blackfish Lessons on Environmental Sustainability, Food, and Indigenous Culture,” examines Yup’ik interventions into understanding the place of human-nonhuman animal relations in regard to ecological sustainability. In lending consideration to Indigenous culture, the first part of the essay explicates the Yup’ik way of living, the Yuuyaraq, and its relationship to the environment. Then the essay turns toward two Yup’ik stories about blackfish, John Active’s “Why Subsistence is a Matter of Cultural Survival: A Yup’ik Point of View” (2001) and Emily Johnson’s “Blackfish,” taken from The Thank-You Bar recorded performance (Johnson, 2009), that speak to the imbrications of Indigenous culture and the environment

A Faith-Based Context for Culturally-Relevant Instruction

Preparing prospective teachers who are equipped to successfully educate students from culturally, racially, and socioeconomically diverse backgrounds is critical work conducted by universities. This paper investigates how culturally-relevant pedagogies with biblical underpinnings have the potential to create educational environments that promote excellence, reflect the culture of the students and their communities, and develop awareness of societal injustices which inspire and equip prospective teachers to become agents of change. This approach is then illustrated through the course design and instructional strategies used in an introductory education course at a Christian liberalarts university

Exact Rational Expectations, Cointegration, and Reduced Rank Regression

We interpret the linear relations from exact rational expectations models as restrictions on the parameters of the statistical model called the cointegrated vector autoregressive model for non-stationary variables. We then show how reduced rank regression, Anderson (1951), plays an important role in the calculation of maximum likelihood estimation of the restricted parameters.

Objects as identity markers – Ways of mediating the past in a South Sámi and Norse borderland

Museums have several means of communicating with their audiences. The problems discussed here concern how local museums interact with their audience when the past they want to portray is multiple, complex and sometimes disputed. It is based on an analysis of three exhibitions in local museums situated in a region where archaeological findings indicate that the South Sámi have been present since the Late Neolithic and the Bronze Age. It highlights the various ways in which the pluralistic past in the region is being portrayed by asking whether its history appears as neutralized, i.e. transmitted in passive impartial terms, or is exoticized, repressed or mediated through other images. The one common identity marker the three exhibitions share, although portrayed in different ways and with different effects, is the gåetie, a turf hut in common use in the South Sámi region. A tendency to neutralize the multiple and complex past in the South Sámi region takes place, either by operating in a form of ‘timeless past‘ or by referring to a shared ‘far away past‘ as fishers and hunters. By barely mentioning cultural encounters, the South Sámi and the Norse are primarily presented as ethnic groups who have lived isolated and independent of each other.Key words: disputed heritage; identity markers; South Sámi; perceptions of the past; museum exhibition

Økologisk jordbruk og klima

Slik klimagassutslipp regnes for tiden, anslås det at 13 % av alle menneskeskapte utslipp på verdensbasis kommer fra landbrukssektoren (primærproduksjonen). I tillegg kommer utslipp knyttet til produksjon og transport av kunstgjødsel og sprøytemidler (lagt til industri) og tap av karbon fra jord på grunn av endret arealbruk (ikke med i Kyoto-protokollens beregningsgrunnlag). Om vi også inkluderer utslipp knyttet til lagring, omsetning og prosessering, bidrar matproduksjonssystemet med rundt 30 % av de menneskeskapte klimagassutslipp. Av Norges utslipp, som i 2008 var anslått til 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, utgjør landbrukssektorens beregnede utslipp 8 % hvorav metan og lystgass utgjør omtrent 50 % hver. I FNs klimapanels 4. hovedrapport «Climate change», som kom i 2007 (1), ble det lagt fram noen klare anbefalinger for hvordan et endret landbruk kan bidra til å minske klimagassutslippene fra primærproduksjonen: ✦ Forbedre vekstskifter og dyrkingssystem på gårds- og regionnivå ✦ Bedre fôrproduksjon og økt bruk av beite ✦ Fokus på å forbedre og opprettholde jordas fruktbarhet ✦ Gjenopprette fruktbarhet i utpint jord Disse punktene er basis i en jordbruksproduksjon som drives i tråd med ideene som ligger til grunn for økologisk jordbruk. Det kan derfor antas at erfaringer med ulike økologiske driftssystem kan vise en mulig vei til utslippsreduksjoner fra landbruket generelt. Mye av det samme ble også foreslått som tiltak i Landbruks- og matdepartementets klimamelding «Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen» (St. meld. 39, 2008-2009), men uten at økologisk jordbruk ble spesielt diskutert. De siste års fokus på økt økologisk produksjon har ført til økt bevissthet om skadevirkningene av dagens kjemibaserte landbruk og en økende interesse for økologisk matproduksjon. Dette er bra. Samtidig er det en fare for at man glemmer at økologisk landbruk bare er i begynnelsen av sin utvikling. Skal økologiske driftsformer utvikles videre, noe som er viktig hvis det virkelig skal ha den tiltenkte spydpissfunksjonen når det gjelder å «økologisere» landbruket i sin helhet, må det legges til rette for en praksis og forskning som kan basere seg på «sunne økologiske prinsipper». Det finnes generelt få studier som sammenlikner klimagassutslipp ved økologisk og konvensjonell drift, og til nå ingen norske. I tillegg vil individuelle forskjeller både i driftsopplegg og naturgitte forhold ha stor betydning for faktiske utslipp - både i konvensjonelle og økologiske driftssystemer. Det er derfor ikke mulig å gjøre beregninger for enkeltgårder og -produksjoner med større presisjon enn generelle vurderinger basert på sjablongmessige beregninger og gjennomsnittlige tall fra utenlandske forsøk. I de undersøkelsene som tross alt er gjort, kommer økologisk jordbruk som regel bedre ut enn konvensjonelt når det gjelder miljømessige forhold som klimagassutslipp målt per arealenhet, utvasking av gift og næringssalter, biologisk mangfold og energibruk. Dette gjelder selv om mye av dagens økologiske jordbruk drives etter regelverkets minimumskrav. Forsøk som har inkludert forsøksledd med et driftsopplegg mer i samsvar med det økologiske jordbrukets idégrunnlag, har registrert de største forskjellene i favør av økologisk. Det synes derfor å være et potensial for ytterligere positive effekter hvis en større andel av økologiske gårder utvikler en drift som er mer i tråd med IFOAMs definisjon enn det tilfellet er i dagens praksis. I denne rapporten vil økologisk bli brukt i to betydninger. Dagens økologiske jordbruk representerer et snitt av dagens praksis og befinner seg nærmere regelverkets minimumskrav enn den økologiske visjonen. Framtidas økologiske jordbruk representerer potensialet som synes mulig hvis kunnskap og virkemidler fremmer en utvikling mer i tråd med visjonen. Fraværet av kunstgjødsel og sprøytemidler i økologisk jordbruk gir denne driftsformen et gunstig utgangspunkt med hensyn til klimagassutslipp. Videre er det velkjent at allsidig drift med gode vekstskifter, kløvereng i omløpet og et ikke altfor intensivt husdyrhold – alt viktig i økologisk drift – bidrar til å øke jordas karbonlager i form av humus. Økt humusinnhold og forbedret jordstruktur, kombinert med lavere innhold av nitrogenforbindelser som nitrat og ammonium i jorda, vil i tillegg kunne redusere utslipp av lystgass fra jord. Avlings- og produksjonsnivå forventes å kunne øke både gjennom en generell forbedring av økologisk praksis og gjennom planteforedling og husdyravl som har fokus på bedre tilpassing til et økologisk produksjonssystem. God økologisk drift er et konsept som må basere seg på biologisk og økofunksjonell intensivering for å øke avlingsnivå. På denne måten vil akseptable avlingsnivå kunne oppnås uten de negative konsekvensene et kjemibasert jordbruk kan ha. Dagens økologiske jordbruk har 20–40 % lavere avlingsnivå enn konvensjonelt, og dette gjør at utslippet av klimagasser ikke blir entydig lavere per produktenhet enn for konvensjonelle produkter, selv om utslippene beregnet per arealenhet gjennomgående er lavere. Det er mange faktorer som må være med hvis totalutslipp per produsert enhet skal kunne bergenes. Estimater av utslipp fra primærproduksjonen har stor usikkerhet og variasjon. Dette er det viktig å være klar over når ulike produksjoner skal sammenliknes. Å sette fokus på humusdannelse og god balanse i jordas biologiske prosesser, bør ha høy prioritet ved en videreutvikling av økologisk jordbruk. For å stimulere til en drift som ivaretar dette kan tilskuddene dreies fra arealbasert støtte til heller å støtte tiltak som bidrar til økt karbonbinding i jord. Også forskningsinnsatsen bør dreies i denne retningen. Selv om økologisk jordbruk ikke har utviklet seg ut fra et mål om å redusere jordbrukets utslipp av klimagasser, synes det å kunne ha også dette som en positiv sideeffekt forutsatt at avlingsreduksjonen ikke er for stor: ✦ Ved ikke å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler fjernes klimagassutslippene som kan relateres til produksjon og transport av disse innsatsfaktorene. ✦ Biologisk nitrogenfiksering via belgvekster, som sørger for nitrogen inn i økologiske systemer, produserer ikke lystgass. Økologisk jordbruk har også en generelt lavere nitrogentilførsel, og økobonden har et større incentiv til å ta vare på nitrogenet fordi dette er en knapp ressurs. Gode vekstskifter og integrering av plante- og husdyrproduksjon sørger for kretsløp av næringsstoffer, og dette kan bidra til å minske lystgassutslipp og annet nitrogentap fra jord. ✦ Gode vekstskifter med større andel av grønngjødselvekster, fangvekster, eng og husdyrgjødsel øker tilførselen av organisk materiale til jorda og bidrar til at mer karbon kan lagres i jord. ✦ Mer humus i jorda gir bedre fruktbarhet og jordstruktur. ✦ Bedre jordstruktur sørger for bedre infiltrasjonsevne og vannlagringskapasitet. ✦ God jordstruktur sikrer lufttilgang også ved nedbør, noe som bidrar til å minske lystgassutslipp. ✦ God infiltrasjonsevne kombinert med økt vannlagringskapasitet gir mindre vannmetning i våte år og mindre tørr jord i tørkeperioder. Dette bidrar til mer stabile avlinger og er viktig for å møte kommende klimaendringer. Regjeringa har et mål om at 15 % av norsk landbruk skal drives økologisk innen 2020 og at økologisk landbruk har en viktig spydspissfunksjon for å utvikle landbruket generelt i en mer miljøvennlig retning. For å nå denne målsettinga må det både stilles krav og gis insentiv, slik at det blir mulig å utvikle en økologisk gårdsdrift som ivaretar de økologiske prinsippene i størst mulig grad

Improving Adjacency List Storage Methods for Polypeptide Similarity Analysis

Protein design is a complex biomolecular and computational problem. Working on increasingly large protein folding problems requires an improvement in current analysis methods available. This work first discusses various methods of protein design, including de novo protein design, which is the primary focus of this thesis. Then, a new approach utilizing a B+ tree to effectively store and query a graph of keys and vertices is proposed in order to store the number of times two polypeptides are considered to be similar. This approach is found to have a reduction in time complexity from current mapping methods and thus provides a new approach by which to compute similar metrics