Prevention of postoperative pain : a series of randomized clinical trials

Operasjoner er forbundet med vevsskade og nesten alle pasienter som opereres vil oppleve en viss grad av smerte etterpå. Mange pasienter lider av moderate til sterke smerter etter en operasjon. Forskningen har vist at smerteomfang og utilstrekkelig smertelindring i forbindelse med operasjoner kan ha negative effekter både på kort og lang sikt. Det kan også ta lengre tid til å bli frisk. Denne avhandlingen omfatter tre studier som ble gjennomført i årene 2006 til 2009 ved Bærum Sykehus, et lokalsykehus i nærheten av Oslo. Alle studiene er basert på klinisk forskning og har fokus på forbedret smertelindring etter operasjoner. Studiene har vært randomiserte og kontrollerte, med dobbel blinding der det var mulig. Den første studien viste at pasienter som ble behandlet med det smertestillende medikamentet S (+) ketamin under operasjonen ikke hadde mindre vondt etter en hemorroide operasjon. Den andre studien demonstrerte at en tablett pregabalin, gitt en time før en ryggoperasjon, ikke bare reduserte preoperativ angst, men også smerter og bruk av morfin etter operasjonen. Den siste studien undersøkte effekten av et nytt smertekonsept som heter lokal infiltrasjonsanalgesi (LIA). LIA ble sammenlignet med epiduralanalgesi hos pasienter som fikk operert inn total kneprotese. Vi viste at LIA medførte mindre opioidforbruk, raskere mobilisering og at pasientene ble tidligere utskrivningsklare fra sykehuset. Studien demonstrerte i tillegg at de to smertestillende medikamentene ketorolak og morfin virker bedre når man gir de lokalt i kneet enn når man gir de intravenøst (systemisk). Resultatene fra disse studiene har blitt innført i den daglige kliniske praksisen ved Bærum Sykehus og forhåpentligvis fører det til bedre pasientbehandling

Hvorfor velger gjestepasienter Bærum sykehus for planlagte operasjoner?

Pasient og brukerrettighetsloven gir pasientene medbestemmelsesrett på en rekke områder. Blant annet kan pasientene velge fritt på hvilket sykehus de ønsker å bli utredet eller behandlet når det gjelder planlagte operasjoner. Innføring av fritt sykehusvalg og senere fritt behandlings¬valg kan stimulere til konkurranse om pasientene mellom sykehusene. Pasienter som ikke bor i sykehusets opptaksområde betegnes som gjestepasienter, og sykehusene får større refusjon for å behandle disse pasientene. Bærum sykehus er en del av Vestre Viken Helseforetak og har områdefunksjon for plastisk kirurgiske operasjoner og overvekts¬kirurgi, og andel gjestepasienter er høy for disse pasientgruppene. Denne studien er en brukererfaringsundersøkelse basert på kvantitativ metode. Pasienter som ble operert med plastisk kirurgi eller overvektskirurgi ble spurt hvordan de valgte Bærum sykehus, hvorfor Bærum sykehus ble valgt, og hvilken informasjon de benyttet i forbindelse med valg av sykehus. Pasienten ble videre spurt om de var fornøyd med Bærum sykehus og om de vil velge sykehuset igjen. Svarprosenten på brukererfaringsundersøkelsen var 54 (150 av 279 pasienter svarte). Alders-gjennomsnittet var 45 år og kvinneandelen var høy (85 prosent). Flertallet av pasientene hadde utdanning 13 år eller lengre og de fleste pasientene var bosatt i Helse Sør-Øst. Svært mange pasienter kjente til ordningen fritt sykehusvalg/fritt behandlingsvalg før de valgte Bærum sykehus, og 42 prosent av pasientene foretok valget av Bærum sykehus alene, mens 34 prosent valgte i felleskap med fastlegen (det vil si som samvalg). Anbefaling av Bærum sykehus og en relativ kort ventetid til behandling var hovedgrunnene for valget. Pasientene ønsket seg informasjon om antall operasjoner som gjennomføres av en viss type og om antall infeksjoner som oppstår i forbindelse med en operasjon. Pasientene var generelt tilfreds med oppholdet på Bærum sykehus, særlig med behandlingen av legene og sykepleierne og med smertebehandlingen. De fleste av pasientene som svarte på vår brukererfaringsundersøkelse anga at de vil velge Bærum sykehus igjen om de trenger en annen operasjon

Trauma of the midfoot : long-term results

Im Rahmen dieser Arbeit wurden die Krankenakten und Röntgenbilder von 83 Patienten ausgewertet, die im Zeitraum von 1980 bis 1995 eine Verletzung der distalen Fußwurzel erlitten hatten. Insgesamt 53 Patienten wurden in den Jah-ren 1998 und 1999 in der BGU Tübingen nachuntersucht. Die Nachuntersu-chungsergebnisse von zehn Patienten konnten nicht weiter verwertet werden. Von den 83 ausgewerteten Patienten zogen sich 24 eine isolierte Fraktur eines Knochens der distalen Fußwurzel zu. In 13 Fällen war das Os naviculare, zehnmal das Os cuboideum und einmal das Os cuneiforme mediale gebrochen. Bei insgesamt 59 Patienten wurde eine Luxation oder Luxationsfraktur der distalen Fußwurzelreihe diagnostiziert. In 29 Fällen war das Lisfranc-Gelenk, in 21 Fällen das Chopart-Gelenk, fünfmal das Os naviculare, dreimal das Os cu-neiforme intermedium und einmal die cuneo-naviculäre Gelenklinie betroffen. Bei der Nachuntersuchung wurden eine Patientenbefragung und eine kli-nische Untersuchung der unteren Extremitäten durchgeführt. Es wurden kon-ventionelle Röntgenaufnahmen in zwei Ebenen von beiden Füßen angefertigt. Mit dem eigens konstruierten Pedoskop wurde eine Transilluminationspedosko-pie und eine Baropedoskopie durchgeführt. Die Nachuntersuchungsergebnisse wurden zum einen mit dem Midfoot Clinical Rating System und zum anderen mit einem neu entwickelten 250-Punkte-Score bewertet. Von den 100 Punkten, die beim Midfoot Clinical Rating System erreich-bar sind, erzielten die 43 nachuntersuchten Patienten im Durchschnitt 78,9 Punkte. Bei Anwendung des 250-Punkte-Scores erreichten 25 Patienten (58,1 Prozent) ein gutes Ergebnis. Insgesamt 16 Patienten (37,2 Prozent) erzielten ein befriedigendes, zwei Patienten (4,7 Prozent) ein schlechtes Ergebnis. Für die befriedigenden und schlechten Ergebnisse waren in erster Linie die Traumaschwere, das Auftreten von Kombinationsverletzungen und/oder eine zu flexible Fixation des Repositionsergebnisses verantwortlich, die das Auftreten einer posttraumatischen Arthrose der Fußgelenke verbunden mit chronischen Schmerzen und Bewegungseinschränkungen des Fußes zur Folge hatten. Dies hatte teilweise gravierende Auswirkungen auf die Lebensqualität und die Arbeitsfähigkeit der Patienten.Analysis of journals and radiographs of 83 patients with midfoot fractures and/or dislocations between 1980 and 1995. 53 of these patients underwent follow-up examinations at the Berufsgenossenschaftliche Unfallklinik Tübingen in 1998 and 1999. Isolated midfoot fractures were found in 24 (28,9 %) cases. 13 patients had a Navicular fracture, 10 had a Cuboid fracture and one patient had a fracture of the medial Cuneiform bone. Dislocations or fracture dislocations of the midfoot were found in 59 patients (71,1 %): Lisfranc dislocations or fracture dislocations in 29, Chopart fracture dislocations in 21, Navicular fracture dislocations in 5 and Cuneiform fracture dislocations in 4 cases. 53 patients (63,9 %) underwent follow-up examination where a patient questionary and a clinical examination of the lower extremities were performed. All 53 patients underwent conventional radiography in two planes of both feet and pedobarographic measurements. The results of the follow-up examinations were evaluated with two different scoring systems: 1. Midfoot Clinical Rating System (AOFAS-Midfoot-Score); 2. New 250-point-Score. The mean Midfoot Clinical Rating Score of the follow-up group was 78,9 points. Using the 250-point-Score 25 patients (58,1 %) achieved a good, 16 patients (37,2 %) a fair and 2 patients (4,7 %) a bad result. The main reasons for the fair and bad results were the severity of the injury, multiple injuries and/or an unreliable fixation of the reduction. This resulted in posttraumatic arthritis of the midfoot joints accompanied by chronic pain and loss of function of the foot. In some cases this resulted in severe limitation of daily and recreational activities

Incidence of chronic pain 6 y after major trauma

Background Life saving measures is the main focus in the initial treatment of major trauma. In surviving patients, chronic pain may be a serious problem, but the long term incidence and potential risk factors are not very well studied. Methods All adult trauma patients included in the institutional trauma registry in 2007 were assessed for eligibility. Among exclusion criteria were: Injury Severity Score < 9, endotracheal intubation before or during admission, spinal cord lesion, known chronic drug or substance abuse, major surgery within 3 h after admission. A patient questionnaire was sent out 6 y after injury focusing on frequency and intensity of pain. A subgroup analysis was done in patients with thoracic injuries, comparing patients with epidural analgesia (EDA) and patients without. Results Sixty‐eight patients were included in the study. Sixty‐nine percent reported pain 6 y after injury and 24% had severe pain. The severity of the injury was a risk factor for development of chronic pain, whereas pain during initial hospital stay was not. In patients with thoracic injuries there was no correlation between initial treatment with EDA and decreased incidence of chronic pain, however patient numbers were small. Opioids were the main analgesics used initially; no patients received non‐steroidal anti‐inflammatory drugs or peripheral nerve blocks during the first 24 h. Conclusion Two thirds of the trauma patients had chronic pain 6 y after injury and one out of four had severe pain. The initial pain treatment was focused on opioids