Barn og unges psykiske helse : hvilke faktorer fremmer psykisk helse hos barn og unge, og i hvilken grad ivaretar opplæringsprogrammene i «Psykisk helse i skolen» disse faktorene sett i lys av resilienceforskningen?

Problemområde: Forskning fra blant annet Folkehelseinstituttet (FHI) viser at stadig flere norske barn og unge får psykiske vansker som kan ha en stor innvirkning på deres daglige liv. Det kommer fram av forskningsrapportene at det ikke er økende grad eller et økt symptomnivå av spesifikke sykdommer, men derimot et økende antall barn og unge som får psykiske vansker. Det økende antallet antas å grunne i at mange barn og unge er utsatt for stress og risikoforhold som de ikke er istand til å håndtere. Det har i de siste årene blitt et større fokus på hva som kan gjøres i det offentlige for å bedre barn og unges psykiske helse, og dette er blitt et satsingsområde gjennom «Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008», en omfattende statlig helsepolitisk satsing for å styrke og utvikle tjenestetilbudet til mennesker med psykiske vansker. Denne planen har som målsetting blant annet å sette inn forebyggende tiltak i settinger hvor barn og unge oppholder seg, slik at hovedfokus ikke lenger kun ligger på å styrke eller utvide behandlende tiltak for allerede psykisk psyke barn og unge. En del av «Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008» er «Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse...sammen om psykisk helse...». Et tiltak som er forankret i denne planen er skolesatsingen «Psykisk helse i skolen», en satsing som består av fem ulike helsefremmende og forebyggende tiltak rettet mot alle barn og unge i alderen 6-18 år, og ett rettet mot lærere. I utformingen av forebyggende og helsefremmende tiltak trenger man kunnskap om hva som kan virke forebyggende og helsefremmende. Kunnskapen man baserer slike tiltak på blir hentet fra longitudinelle studier av individer som har en god psykisk helse, men som har vært utsatt for stress og risikofohold, altså fra resilienceforskningen. Dermed brukes det en kaller beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer identifisert gjennom resilienceforskningen som grunnlag for utformingen av ulike forebyggende og helsefremmende tiltak for barn og unge. Med dette som utgangspunkt vil jeg i avhandlingen svare på følgende problemstilling: «Hvilke faktorer fremmer psykisk helse hos barn og unge, og i hvilken grad ivaretar opplæringsprogrammene i «Psykisk helse i skolen» disse faktorene sett i lys av resilienceforskningen?» Metode: Den metodiske tilnærmingen i avhandlingen er teoretisk, og består av en fremstilling av begrepene risiko, stress og resilience (som inkluderer mestring, beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer) i forhold til psykisk helse. Avhandlingen er delt inn i to hoveddeler basert på todelingen i problemstillingen. En teoretisk del hvor de ovennevnte begrepene blir definert, redegjort for og drøftet, og en analysedel som tar for seg i hvilken grad beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer ivaretas i opplæringsprogrammene i skolesatsingen «Psykisk helse i skolen». Kilder: Fremstillingene og vurderingene i avhandlingen bygger på original litteratur fra ulike fagfelt blant annet pedagogikk, psykologi og medisin, supplert med sekundær litteratur. Litteraturen består i hovedsak av trykt materiale som bøker, artikler og dokumenter, men også ulike internettsider har vært nødvendige og nyttige for fremstillingen av oppgaven. Avhandlingen støtter seg på litteratur av sentrale internasjonale og norske forskere innenfor feltene risiko, stress, resilience, mestring og helsebringende faktorer, som Rutter & Garmezy; Masten; Lazarus & Folkman; Werner & Smith; Luthar, Cicchetti & Becker; Antonovsky; Borge; Waaktaar & Christie. Hovedfunn: For å kunne svare på problemstillingen analyseres tre av opplæringsprogrammene i «Psykisk helse i skolen» i forhold til utvalgte beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer identifisert gjennom resilienceforskningen. Disse faktorene er: mestring, høy grad av Self-efficacy, sosiale ferdigheter, sosial støtte, gode sosiale relasjoner og «Følelse av Sammenheng». Analysen av «Psykisk helse i skolen» viser at alle de utvalgte faktorene er ivaretatt i programmene, da de danner grunnlag for både oppbygging og gjennomføring. I programmet «Zippys venner» vektlegges mestring, sosial støtte, sosiale ferdigheter og sosiale relasjoner. Programmet «Alle har en psykisk helse» har det salutogenesiske perspektivet på mestring og begrepet «Følelse av Sammenheng» som teoretisk utgangspunkt. Self-efficacy er gjenkjennelig i dette programmet, da det er knyttet til komponenten håndterbarhet i begrepet «Følelse av Sammenheng». I lærerprogrammet «Hva er det med Monica?» fremheves viktigheten av sosiale relasjoner, sosial støtte og lærerens rolle i forhold til elever med psykiske vansker. I analysen kom jeg fram til at beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer er ivaretatt i opplæringsprogrammene i «Psykisk helse i skolen», men for å kunne avgjøre hvorvidt programmene har en dokumentert positiv effekt på barn og unges psykiske helse, må programmene effektevalueres. Effektevalueringen av «Zippys venner» konkluderer med at programmet har positiv effekt på barn og unges psykiske helse, da programmet viste til tydelig bedring på mestring og ulike sosiale ferdigheter, egenskaper som hjelper barn og unge i å håndtere utfordringer og dermed virker beskyttende på individet. De resterende programmene er under evaluering, og vi kan foreløpig ikke si noe om effekten av de. Derimot kan vi anta at også disse programmene har en positiv effekt på barn og unges psykiske helse, fordi de er basert på beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer, faktorer vi fra vitenskapelig forskning vet virker beskyttende på individets utvikling, og forebygger psykiske vansker