Aldersforskjeller i selvbiografisk hukommelse : barns og foreldres hukommelse fra en omsorgsovertagelse

Denne studien har et vitnepsykologisk perspektiv og er en del av forskningsprosjektet ”Plasseringsstudien” ved Enheten for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP), Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. En forsker er med under en omsorgsovertagelse (plassering) i regi av barnevernet og noterer blant annet ned hva som skjer og hvem som er til stede. Én uke og 3 måneder i etterkant av plasseringen blir barna og foreldrene intervjuet ved hjelp av en strukturert intervjuprotokoll om hva de husker fra denne dagen. Alle intervjuene bruker den samme intervjuprotokollen. Informasjonen blir kontrollert opp mot opplysningene notert plasseringsdagen og kodet til korrekte eller uriktige informasjonsenheter. Plasseringsstudien er unik nasjonalt og internasjonalt, da få eller ingen andre studier har hatt anledning til å observere omsorgsovertagelser i regi av barnevernet, og den må regnes som å ha en høy økologisk validitet. I oppgaven er det søkt å finne svar på hvorvidt det er aldersforskjeller i mengden informasjon som huskes, og hvor stor andel av disse svarene som er korrekte. Det er i analysene skilt mellom spørsmålstypene fri gjenhenting; åpne direkte spørsmål og ja/nei-spørsmål. Deltagerne er delt inn i fire aldersgrupper; barn på 3 – 6 år (n = 13); 7 – 10 år (n = 14); 11 – 12 år (n = 13) og voksne (n = 26). Det ble funnet en forventet alderseffekt på mengden informasjon rapportert; de minste barna gjenga minst og de voksne mest informasjon på åpne spørsmål. Beregning av prosentvis korrekthet viste at den var høy for alle aldersgruppene i fri gjenhenting og på åpne direkte spørsmål, og litt lavere for de minste barna enn for de andre. Barna fra 7 år og oppover hadde nøyaktig like høy korrekthet (97 %) som de voksne på fri gjenhenting og litt (ikke-signifikant) bedre enn de voksne på åpne direkte spørsmål (hhv. 94 % og 91 %). På ja/nei-spørsmål hadde de minste barna like høy korrekthet (83 %) som ved åpne direkte spørsmål, og prosentvis korrekthet økte med alder. Imidlertid er det valgt å ikke legge stor vekt på dette resultatet av årsaker redegjort for i studien. Funnene i oppgaven er et empirisk bidrag til kognitiv utviklingspsykologi og vitnepsykologi. De kan være til nytte for alle som møter barn som informanter, vitner eller ofre for vold og overgrep. Et avsnitt om mulige praktiske implikasjoner er tatt med. Det er understreket viktigheten av å bruke åpne spørsmål og faglig anerkjente intervjuprotokoller i møte med barn, slik at lukkede spørsmål reduseres til et minimum. Dette vil være viktige bidrag til å øke både barnas og de voksnes rettssikkerhet

Development of mental health problems – a follow-up study of unaccompanied refugee minors.

Background: Studies have shown that unaccompanied refugee children have elevated symptoms of post-traumatic stress disorder (PTSD), depression, anxiety, and externalizing problems. Few studies have examined change in this group’s mental health symptoms after resettlement in a new country, particularly for those who arrive to a host country when being under the age of 15. Method: The sample included 75 unaccompanied refugee children (mean age 16.5 years, SD =1.6; 83% boys) who settled in Norway. We examined change in the number of stressful life events, symptoms of PTSD (Child PTSD Symptom Scale; CPSS), and symptoms of anxiety, depression and externalizing problems (Hopkins Symptom Checklist; HSCL-37A) from 6 months after arrival (T1) to 1.9 years (SD =0.6) later (T2) using paired samples t-tests. Linear regression models were used to examine whether length of stay, level of education or change in the number of experienced stressful life events predicted symptom change. Results: There was a small and non-significant change in the mean scores of both symptom scales between T1 and T2, although there was considerable variation among the participants. The number of children who remained above the clinical cut-off value from T1 to T2 was as follows: 28 of 47 (59.6%) on the CPSS and eight of 16 (50.0%) on the HSCL-37A. There was a significant increase in the number of reported stressful life events from T1 to T2. An increase in reported stressful life events predicted an increase in PTSS (ß =1.481, 95% CI .552 to 2.411). Length of stay, increase in stressful life events and level of education did not predict changes in the HSCL-37A. Conclusions: There was no average change in the level of PTSS, depression, anxiety, or externalizing problems in this group of unaccompanied refugee children from shortly after arrival to nearly two years later. The large variation in change scores across informants indicates a need for monitoring the development of mental health problems and securing that the youth’s primary psychosocial needs are met. The high rate of children above clinical cut-off on the symptoms scales and with suicidal ideation indicates that many may be in need of treatment