The Relevance of Technology to Information Verification: Insights from Norwegian Journalism During a National Election

Growing concerns about disinformation have led to the development of new digital tools and systems designed for journalists’ verification and fact-checking needs. Despite these technological developments, research has demonstrated that emerging technologies are not utilised as often and are not as highly valued as industry narratives suggest. There are indications that the typical journalist values traditional skills such as writing and interviewing higher than digital technology skills and that many journalists do not consider the new tools to be very useful in their everyday work. This article takes on a sociotechnical approach to study the interplay between journalists, technology, organisational and professional routines. Specifically, we examine journalists’ use of verification technologies to detect disinformation during an election period. Our findings show a discrepancy between the alleged potential of new technologies and the everyday practices of newswork and fact-checking – also in the digitally advanced Norwegian media industry. We found tensions between established routines and cultures in the newsroom and the push for the renewal of journalistic methods which can be sorted under two headings: strategy vs. practice and proximity vs. distance to the beat and sources.The Relevance of Technology to Information Verification: Insights from Norwegian Journalism During a National ElectionpublishedVersio

Farlige ord: De hemmelige tjenestenes forståelse av desinformasjon som en samfunnstrussel

I denne artikkelen ser jeg nærmere på hva som ligger til grunn for sikkerhetsmyndighetenes forståelse av desinformasjon som en samfunnstrussel, og hvordan de jobber mot spredning i Norge. Artikkelen er basert på kvalitative intervjuer med tolv aktører fra Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Direktoratet for sikkerhet og beredskap og Forsvaret. Resultatene viser at 1) informantene anser desinformasjon for å være en trussel mot Norge og borgernes mulighet til å være informert; 2) Deres arbeidsmetoder og handlingsrom begrenses av lovverket og mandatet de røkter, og informantene har begrenset oversikt over spredningen av desinformasjon; 3) De kjenner på dilemmaene ved tettere overvåking av informasjonssfæren – det kan bidra til å undergrave det demokratiet de ønsker å beskytte. Analysen bygger videre på teorier om offentlig tilknytning og informert borgerskap, og diskusjonen er samlet rundt to demokratiutfordrende dilemmaer: desinformasjon vs. informerte borgere og overvåking vs. ytringsfrihet. Konklusjonen vektlegger hvordan sikkerhetsinformantenes mangel på informasjon i seg selv kan være et demokratiutfordrende dilemma

Presse vs. politiker : en studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter

PRESSE VS. POLITIKER. En studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter I denne hovedoppgaven rettes søkelyset mot det forholdet en kan finne mellom stortingsrepresentanter og de avisjournalistene som dekker Stortinget. Jeg kaller forholdet et bytteforhold, fordi partene bytter tjenester. Journalistene bruker representantene til å skaffe seg informasjon om det som skjer på Stortinget, offentlig informasjon, og informasjon som er unntatt offentligheten. Representantene bruker pressen til å profilere seg selv og sin politikk. De trenger hverandre. Forholdet belyses både fra journalistenes og representantenes ståsted. Jeg har sett på dagens bytteforhold, og jeg har tatt for meg det bytteforholdet som var mellom partene i 1977. Har det vært en utvikling i bytteforholdet? Mye tyder på at svaret er ja. Jeg mener å finne indikasjoner på at det både har vært en utvikling i partenes kontaktmønster, og i deres holdninger til hverandre. Når det gjelder kontaktmønsteret mellom partene, ser det ut som om utviklingen i journalistikken har ført til at journalistene i dag er tøffere overfor representantene enn de var for tyve år siden. De er mer kritiske til de folkevalgte, og de vinkler sakene i større grad enn før. Det har vært en profesjonalisering av journaliststanden, og som en konsekvens av det er det sannsynlig å tenke seg at også representantene har inntatt en mer profesjonell holdning til stortingsjournalistene. Det kan virke som om partene i dag er mindre knyttet til hverandre. Det er i dag enklere for journalistene å skaffe seg kilder blant alle representantene, partipolitiske bindinger bestemmer ikke lenger hvilke representanter som skal intervjues. Representantene har det på samme måten. De forfordeler ikke lenger gode saker blant journalistene i partipressen. Nå velger representantene den journalist de mener kan gjøre den beste jobben. De undersøkelser jeg har gjennomført i presselosjen viser at dagens journalister mener det er de som kontrollerer bytteforholdet. Journalistene sier også at det er de som har størst utbytte av forholdet. Journalistene som var aktive på Stortinget for tyve år siden ga ikke uttrykk for den samme selvsikkerheten overfor representantene. Representantene på sin side gir uttrykk for at misnøye med media er større i 1995 enn den var i 1977. Dermed kan det se ut som om både journalistenes og representantenes holdninger til bytteforholdet har forandret seg i løpet av denne perioden. Jeg har kommet frem til disse konklusjoner ved å analysere egne og andres undersøkelser. For å kartlegge representantenes oppfatning av bytteforholdet benytter jeg meg av to stortingsundersøkelser. Det er undersøkelsen Gudmund Hernes gjennomførte i 1977 og undersøkelsen Trond Nordby gjennomførte i 1995. Selv har jeg gjennomført en spørreundersøkelse i presselosjen, samt intervjuet ti stortingsjournalister. Noen av journalistene er i dag aktive på Stortinget, andre arbeidet på Stortinget i 1977. Jeg har benyttet meg av både kvantitativ metode, kvalitativ metode og komparativ metode for å kunne gjennomføre og analysere undersøkelsene. Nytteorientert bytteteori gir oppgaven den nødvendige teoretiske rammen