Forsoningens dialektikk : Kafka og Beckett i Adornos filosofi

Sammendrag av hovedoppgave Adornos filosofi er en kritikk av filosofien forstått som en identifiserende begrepsdiskurs. Opplysningstidens fornuft evnet ikke, i følge Adorno, slik den lovet, å frigjøre menneskene fra naturtvangen, snarere fengslet den det menneskelige subjekt på nytt i et begrepsherredømme hvor det som ikke sammenfaller med begrepene ikke har noen plass. Begrepets rest, det ikke-identiske ved naturen og menneskene, blir systemets fiende. Slik blir subjektet fremmed for sin egen tenkning og den menneskelige intensjonalitet tuftet på vikarierende pseudoerkjennelser, på patologier. Dette intellektuelle scenario bestemmer, slik Adorno ser det, opptakten til den moderne tidsalders ideologiske eksesser. Mot denne erkjennelsesteoretiske bakgrunn, og i forlengelsen av Adornos oppfordring om å gå til kunsten for der å finne Modernitetens privilegerte konsekvensutredning, har jeg undersøkt hvorvidt Franz Kafkas Slottet og Samuel Becketts Sluttspill litterært kan forløse Adornos teori om at visse grunnleggende erkjennelser bare kan komme til gjennom estetiske midler. I oppgavens første del gir jeg et innblikk i Adornos filosofiske estetikk og samfunnsteori. Deretter søker jeg å vise hvordan Kafkas landmåler i sin kamp mot slottsmyndighetene også fører en kamp mot språket, en kamp for sin egen aksept i et system som ikke kan akseptere en fremmed, hvis hensikter er ukjente. I Becketts Sluttspill holdes auksjon over en menneskelig eksistens som har diskvalifisert seg selv. Adorno holder dette skuespillet som innbegrepet av begrepsdiskursens oppløsning, forumet hvor det menneskelige rasjonalitetsprosjekt radikalt betviles, og kunstverket som negasjon Adornos erkjennelsesteoretiske mantra finner sin absolutering. Virkelighetens uforståelighet må dechiffreres i estetisk speilskrift. Forutsetningene for og konsekvensene av en systembundet rasjonalitet kan ikke fattes innenfor dette systemets eget språk, filosofiens begrepsdiskurs. Disse erkjennelsene kan virkeliggjøres kun indirekte, i kunstverkenes vikarierende virkelighetsfilial