The influence of long-term awareness of hyperlipidemia and of 3 years of dietary counseling on depression, anxiety, and quality of life

Objective: The purpose of this study is to investigate the long- term effects of participation in a cardiovascular screening program and of dietary counseling on self-reported psychosocial outcomes and health concerns. Methods: High-risk subjects (n=563) with hyperlipidemia from the Oslo Diet and Antismoking Study (1972–1977) were reexamined after 25 years and randomly assigned to a new 3-year prospective 2×2 factorial placebo- controlled study in 1997 of n-3 polyunsaturated fatty acids and/or dietary counseling. Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS), Life Satisfaction Index (LSI), and a new questionnaire on health concerns and behavior in response to risk information were collected at the 25-year follow-up. Hospital Anxiety and Depression Scale and LSI were evaluated at the end of the 3-year Diet and Omega-3 Intervention Trial on atherosclerosis (DOIT) in 505 subjects. Results: Twenty-five years after the screening program, HADS-anxiety was similar to the Norwegian norms (3.3 vs. 3.5), while HADS-depression was significantly lower (3.6 vs. 4.1, Pb.01). Patients reported that 25 years of awareness of hyperlipidemia had influenced health concerns through a moderate change in diet habits, some restriction in life conduct, but an improvement of the total life situation. After a novel 3-year intervention in DOIT, there was no difference between the dietary counseling and control group with regard to anxiety, depression, or life satisfaction, but HADS-anxiety increased significantly (4.0 vs. 3.3, Pb.001) in both groups. Conclusion: Compared to the general population, screening-positive subjects did not have increased mental distress 25 years after screening, and beneficial health behavior persisted. Dietary counseling did not affect psychosocial outcomes

Poliklinisk behandling av dyp venetrombose

I denne oppgaven har vi sett om oppsummert kunnskap kan understøtte innføring av poliklinisk behandling av pasienter som presenterer seg i akuttmottaket med mistanke om dyp venetrombose (DVT). Bakgrunnen for at vi ønsket å se nærmere på dette var opplevelsen av manglende og uklare retningslinjer for håndtering av disse pasientene, med tanke på om de skal innlegges eller behandles poliklinisk. Erfaringer i prosjektgruppen etter arbeid og praksis på ulike sykehus viser at det er sprikende praksis på dette området. Vi har valgt å ta utgangspunkt i situasjonen på Akershus Universitetssykehus (Ahus), da gruppen har sin kliniske undervisning ved sykehuset undervisningsåret 2009/2010. Kunnskapsgrunnlaget er hentet etter målrettede søk i Cochrane Library, PubMed, BMJ, Norsk Elektronisk Legehåndbok og Tidsskriftet for den Norske Legeforening, og bygger i hovedsak på to metaanalyser fra Cochrane som har et samlet pasientmateriale på drøyt 4600 pasienter. De to aktuelle metaanalysene inneholder studier med flere ulike endepunkt, blant annet mortalitet, alvorlige komplikasjoner (alvorlig blødning og lungeemboli), pasienttilfredshet, samt kost-nytte estimering. Litteraturen konkluderer med at poliklinisk behandling av pasienter med DVT, etter visse eksklusjonskriterer, gir like gode eller bedre resultater som å hospitalisere pasientene, når det gjelder behandlingseffekt, komplikasjoner og pasienttilfredshet. Det er dessuten også, på noe svakere grunnlag, konkludert med at poliklinisk behandling vil gi økonomiske besparelser for sykehuset. For å danne oss et inntrykk av hvor mange pasienter på årsbasis som presenterer seg med mistanke om DVT i akuttmottaket på Ahus, gjennomførte vi journalgjennomgang på pasienter ankommet mottaket i perioden 01/11/08 til 01/11/09. Det viste seg at i alt 379 pasienter ankom mottaket med spørsmål om DVT, mens kun 31% av disse fikk verifisert diagnosen. Kun 21% av pasientene som kunne vært kandidater for poliklinisk behandling fikk dette, resten ble hospitalisert og utskrevet etter gjennomsnittlig 2,5 liggedøgn. Denne gjennomgangen viser at det er stort forbedringspotensiale på dette området, og vi har derfor utarbeidet forslag til nye retningslinjer for håndtering av de aktuelle pasientene, fremlagt i form av flytskjema. Som prosessindikator har vi valgt å se på bruken av en utarbeidet sjekkliste for utvelging av aktuelle kandidater for poliklinisk behandling. Aktuelle resultatindikatorer er "andel pasienter poliklinisk behandlet", "pasienttilfredshet", "ventetid i mottak", før og etter innføring av nye retningslinjer. Sannsynligvis vil førstnevnte resultatindikator være best egnet, men dette bør også være opp til de som eventuelt skal gjennomføre prosjektet å vurdere. Aktuelle tiltak for å innføre nye retningslinjer vil være å innføre sjekkliste og internundervisning på morgenmøte. I tillegg vil det være nødvendig å lage informasjons-/instruksjonvideo til pasientene for opplæring i "selvheparinisering" Da prosjektet er utført i samarbeid med avdelingsoverlegen på hematologen, har vi tro på at innføring av de nye rutinene vil kunne gjennomføres uten store problemer, og forhåpentligvis vil både legenes og sykepleiernes arbeidssituasjon bedres, og viktigst; pasientene får et bedre tilbud