"And the pool was filled with water out of sunlight" : Nagarjuna og nondualitet i T. S. Eliots Four Quartets

Denne oppgaven undersøker en lite utforsket dialog mellom to tekster, nemlig T. S. Eliots diktkvartett Four Quartets, og den sentrale buddhistfilosofen Nagarjunas hovedverk Mūlamadhyamakakārikā, eller Fundamental Wisdom of the Middle Way. Disse tekstene spenner over en tidskløft på rundt 1700 år. Allikevel er det tematiske og formuleringsmessige likheter mellom dem. Det er spesielt temaer som er sentrale for Nagarjunas buddhistiske skole madhyamika vi kan se spor av i Four Quartets, temaer som tomhet (shunyata) og tidløshet, en naturlig følge av tomhetsdoktrinen, men i Eliots og Nagarjunas behandling av tid ser vi også formuleringsmessige likheter. For å komme inn i materien og forstå hvordan Nagarjuna gjenspeiler seg i det langt senere verket Four Quartets, går oppgaven inn på hvordan nondualisme og særskilte buddhistiske begreper som shunyata, nirvana og doktrinen om de to sannheter er underliggende for kvartettene. Forskjeller på aristotelisk og indisk logikk er også med i puslespillbildet om nondualismen. Ofte nedfeller Eliots nonduale innsikter seg som språklige paradokser i kvartettene. Dette paradokssporet følges opp og analyseres i oppgaven. Tid og tidløshet er et emne som belyses gjennom paradoksbruken, det samme er tomhet og stillhet, og ofte fungerer paradoksene nærmest som zen-koaner som tankene ikke kan løse gjennom vanlig, lineær logikk. Gjennom denne figuren peker Eliot altså mot innsikter som språket i sin polaritet, det vil si dualitet, ikke kan fange. I oppgavens avsluttende del foreligger en tekstbasert analyse som går ut på å vise sammenhengene mellom Four Quartets og Mūlamadhyamakakārikā. Denne delen forsøker å samle og omslutte poengene som er skissert i de foregående kapitlene, og åpner for en hittil lite utforsket lesning av kvartettene. Med kunnskap om Nagarjuna spesielt og buddhistisk epistemologi generelt, åpner det seg en ny dimensjon i Four Quartets, som gir Eliots tetralogi en enda dypere klangbunn

Pedagogical stance in mentalization-based treatment

Background A common aspect of evidence-based treatments for people with borderline personality disorder (BPD) is pedagogical interventions and formats. In mentalization-based treatment (MBT) the introductory course has a clear pedagogical format, but a pedagogical stance is not otherwise defined. Methods Treatment integrity was quantitatively assessed in a sample of 346 individual MBT sessions. Nine group sessions and 24 individual MBT sessions were qualitatively subjected to interpretative phenomenological analysis (IPA). Results The dominating intervention type was MBT Item 16—therapist checking own understanding (31% of the interventions). IPA unveiled the following: (1) a pervasive, but hidden/implicit psychopedagogical agenda, (2) psychopedagogical content seemed precious for the patients, and (3) four tentative strategies for pedagogical interventions in MBT (a) independent reasoning; (b) epistemic trust; (c) mental flexibility; and (d) application of verified insights, knowledge, or strategies. Conclusion Development and clarification of the pedagogical stance in MBT could further improve the quality of therapists' interventions