Materiell-kollektiv praksis som pedagogisk tilnærming for kunst og håndverk

: This chapter presents key characteristics of material-collective practice as a pedagogical approach, and the potential this approach can have for art education. It challenges the Norwegian individually centered education policy with its predefined and measurable competencies (KHV01-02). The proposed pedagogical approach is derived from key findings in the recently published PhD dissertation Material-Collective Practice – A Pedagogical Approach for Arts and Crafts Education developed through the weaving project “Weaving through open doorways” (2021). This empirical study consisted of micro ethnographic fieldwork during an outdoor weaving project with twenty-two seventh-grade students and their teaching staff. Material-collective practice as a pedagogical approach is inspired by contemporary collective art practice and is characterized by the fact that (1) the teacher’s professional knowledge and teaching are of great importance, (2) the creative process with unforeseen and unplanned events are emphasized, (3) creative work takes place with materials, and space, time and movement are highlighted as tools, (4) and the original and personal are not linked to the characteristics of an object, but rather to the traces set in the creative practice. The relevance is directed at the curriculum’s three interdisciplinary themes: public health and life skills, democracy and citizenship, and sustainable development.publishedVersio

Fra nøster til baller : en studie av elevers møte med håndverk og materialer i et felles, utendørs veveprosjekt.

Masteroppgave kunstfag- Universitetet i Agder, 2016Denne masteroppgaven handler om det didaktiske potensialet i kunst- og håndverksundervisning i skolen. Innholdet i skolens kunst- og håndverksfag er for tiden under debatt. Det foreligger et forslag fra departementet om å skille kunst og håndverk fra hverandre. Kunstdimensjonen og håndverkstradisjonen kan på mange måter ses på som hverandres motsetninger. Å lære seg å beherske et håndverk handler om å tilegne seg bestemte måter å gjøre ting på. Det handler om å ta til seg kunnskap og ferdigheter, som er knyttet til tradisjoner og systemer. Kunstens mål er å sprenge seg ut av bestemte måter, å flytte grenser og å utfordre tradisjoner. Jeg argumenterer i denne oppgaven for at arbeid med materialer og utførelse av håndverk i et fellesskap, kan bære i seg et potensiale som flytter det inn på kunstens område. For å få dette frem satte jeg i gang et veveprosjekt med elever på 3. og 4.trinn på en skole i Kristiansand. Vi skulle veve oss en hytte i en treklynge på skolens uteområde. Jeg var selv i lærerrollen, og samlet mine data gjennom deltakende observasjon, film- og lydopptak, fotografier, elevenes tegninger og tekster og i samtaler med elevene. Jeg fant ut at den motstanden elevene opplevde i utførelsen av håndverket og i møte med hverandre, og flertydigheten i uterommet og i materialene, utgjorde premisser for mulige subjektiveringshendelser. Jeg forstår da subjektivering som hendelser som utfordrer bestemte tenke- og handlemåter. Elevenes håndtering av motstand og flertydighet utfordret min foreskrevne måten å veve på. Dette førte til en endring, en ny måte å veve på, som var inspirert av elevenes lek med materialer og av samtidskunst. Jeg fant altså ut at elevenes deltakelse i prosjektet handlet ikke bare om veving. Alt de gjorde, gjorde de som deltakende. Det var i forstyrrelsene det didaktiske potensialet kom til syne. At potensialet ligger i forstyrrelsene stiller store krav til læreren. Langt fra alle forstyrrelser bør få utfolde seg. Læreren må ha evne til å bedømme hvilke som kan ha verdi. Dette krever lærere som både er dyktige klasseledere, og har god fagkompetanse

Romtidmaterialisering og subjektivering

Skole og utdanning er gjennom en markedsliberal utdanningspolitikk fanget under det som kan defineres som post-humanistiske betingelser. Under en rasjonell pedagogikk utfordres humanismen i utdanning og det oppstår en risiko for at både elev- og lærerrollen føres mot individualisme. Gjennom å tone ned oppmerksomheten på tilegnelse av definerte kompetanser og på produksjon av originale og personlig objekter, og heller løfte frem hvordan rom, tid og bevegelse både er fagets virkemidler og samtidig noe som blir til i fagets skapende praksis, kan individualismen i utdanningen utfordres. Ved å være oppmerksomt til stede i skapende praksis med materialer, som foregår her og nå, kan elevene få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang. De kan få mulighet til å eksistere som subjekt gjennom å utøve etisk og estetisk ansvarlighet og utvikle tro på at en annen fremtid er mulig

Materiell-kollektiv praksis. En tilnærming til fagdidaktikk for kunst og håndverk utviklet i veveprosjektet : Veve i åpne dører

This study inquires into the potential of a material-collective practice as a pedagogical approach for a world-centred arts and crafts education. It challenges the Norwegian individually centred education policy with its predefined and measurable competencies. This monograph examines and discusses the possibilities when teacher attention shifts from the acquisition of skills and production of objects to the students' encounters with each other, materials and their surroundings. The study's emergent research method, material-collective ethnography, is proposed as a method for teaching practice. This empirical study consists of micro ethnographic fieldwork during an outdoor weaving project with twenty two seventh-grade students and their teaching staff. Students were invited to nearby woods where they were asked to take a ball of yarn and tie the end to something and start moving around. Within a few minutes, the place was transformed and a net emerged in the trees. Three action cameras were used to collect data material during the fieldwork. The cameras were attached to the chests of two volunteer students and the researcher herself. The films from these cameras became material for the description and analysis of the weaving project. The material-collective practice is launched as a term for an art and craft practice as a specific understanding of the material and the collective rooted and grounded in Karen Barad's agential realism. Barad, with her back in physics, argues that the material world is a co-creator of both man and human reality. The dissertation study is based on relational and performative art didactics and developed by emphasizing creative work with materials. The didactic approach is inspired by contemporary community-based art practices. In the analysis, the emphasis is placed on how the students' existence as a subject is made possible in encounters with social and material reality. The result of the study is the formulation of material-collective practice as a less individualistic and less anthropocentric educational practice. Materialcollective practice as a pedagogical approach is characterized by the fact that (1) the teacher's professional knowledge and teaching are of great importance, (2) creative work takes place with materials and space, time and movement are highlighted as tools, (3) the creative process with unforeseen and unplanned events are emphasized and (4) the original and personal are not linked to the characteristics of an object, but the traces set in creative practice. The pedagogical approach proposed through material-collective practice can contribute to overall goals, values and principles for education where there is an aim for the school to open their doors to the world and its future, promote democracy, help students to master their lives and participate in community fellowship. The relevance is directed at the curriculum's three interdisciplinary themes Public health and life skills, Democracy and citizenship and Sustainable development.publishedVersio

Skape nye rom, ny tid og nye bevegelser

Artikkelen knytter seg til FNs bærekraftsmål 4 som omhandler god utdanning, og retter seg mot utdanning av barnehagelærere innenfor kunstfagene forming og drama. I beskrivelse av estetiske læreprosesser knyttes gjerne estetikk til det å ta alle sansene i bruk i skapende arbeid. Estetikkbegrepet knyttes i denne artikkelen til sansing av rom, tid, materialer og bevegelse, men også til hvordan denne sansingen inngår i og fører til skapende praksis der vi berører og lar oss berøre. Vi undersøker hvordan god utdanning i kunstfag kan utvikles gjennom å åpne opp for den estetiske dimensjon for studenter i undervisningen. Bærekraftig utdanning i kunstfag handler om at studentene skal forstå den estetiske dimensjon som betydningsfull i egen profesjonsutøvelse, og se den didaktiske verdien av denne i møte med barn i barnehagen. Artikkelens materiale er skapt sammen med en gruppe studenter som spesialiserer seg i enten drama, forming, eller musikk og har fellesemnet Kunstfaglig utviklingsarbeid i barnehagen (KKK-200). Sammen med studentene har vi lekt og utforsket bevegelse med nøster i ute- og innerom, og assosiert over hva begrepene rom, tid, materialer og bevegelse betyr i deres respektive fag. Undersøkelsen viser at en integrert tverrfaglig tilnærming og en utforskende undervisningsform kan bidra til god utdanning i kunstfag fordi det åpner for studentenes sanseerfaringer og estetiske opplevelser gjennom å bryte med det vante og utsettes for risiko

Impact of a 4-Week Intensified Endurance Training Intervention on Markers of Relative Energy Deficiency in Sport (RED-S) and Performance Among Well-Trained Male Cyclists

publishedVersio

Do we need to change the guideline values for determining low bone mineral density in athletes? [Viewpoint]

publishedVersio

Sexual Harassment and Abuse among Young Elite Athletes, Recreational Athletes, and Reference Students: A Prospective Study

Purpose: To examine the 12-months prevalence and 12-months prospective change in reported sexual harassment and abuse (SHA)-victimization among young elite athletes, recreational athletes, and reference students in three different social settings and identify the perpetrators. Methods: In total, 919 adolescents responded to an online questionnaire in 12th grade (T1) and 13th grade (T2). The sample consisted of elite athletes (n = 482) and recreational athletes (n = 233) attending Norwegian elite sport high schools (n = 26), and reference students (n = 200) attending ordinary high schools with no sport specialization (n = 6). Data were analyzed using Independent sample t-test, Pearson Chi-Square for independence/Fisher’s Exact test, McNemar test and logistic regression analysis. Results: The total 12-months prevalence of SHA was 38.6% at T1 and 35.1% at T2. Most of the participants (74.6-85.0%) reported no change in SHA from T1 to T2. The prevalence of SHA was higher for girls compared to boys, and elite athletes reported less SHA than recreational athletes and reference students, respectively. SHA occurred most often in a free time setting. Verbal SH, non-verbal SH, and physical SHA were reported by 24.6%, 27.0%, and 14.0%, respectively. Peers were reported as perpetrators by 83.1%, trainer/teacher/health personnel by 20.1%, and “other” perpetrators by 56.4%. Conclusions: As one in three elite athletes and nearly one in two recreational athletes and reference students, respectively, reported SHA-victimization within a 12-months period, well-targeted preventive measures are needed for both young athletes and non-athletes.Sexual Harassment and Abuse among Young Elite Athletes, Recreational Athletes, and Reference Students: A Prospective StudypublishedVersionPaid open acces