Steinalderboplass. Skoklefald, 2/1006, Nesodden kommune, Akershus.

Rapporten beskriver en mindre steinalderundersøkelse på Skoklefald, gnr. 2, bnr. 1006, i Nesodden kommune, Akershus fylke. Undersøkelsene er utført i regi av Universitetets Oldsaksamling i Oslo. I forbindelse med en veiutvidelse ble det oppdaget rester av et uvanlig godt bevart kulturlag fra eldre steinalder. I forkant av den arkeologiske undersøkelsen var allerede større deler av kulturlaget fjernet. Foruten kull og skjørbrent stein, inneholdt kulturlaget blant annet fiskekroker av bein, oker, brent og ubrent beinavfall, skjellmateriale samt redskaper og produksjonsavfall i flint og bergart. Det innsamlede skjellmaterialet er dominert av østers og strandsnegl, mens identifiserte arter/familier i beinmaterialet er sild, torsk, lyr, sei, lomvi, bever, hare, hund eller ulv og klovdyr. Tilsvarende funn er tidligere gjort i Danmark og Vest-Sverige, men er til nå ukjent i Sør-Norge. Boplassen har ligget ved samtidig strand. Ut i fra høyde over havet og kronologiske trekk i funnmaterialet kan man foreløpig anta en datering til nøstvettid, til noe etter 7.300 BP (dvs ca 6.000 f.Kr.). Prosjektleder: Lil Gustafson

Hvorfor så mange økser? : En tolkning av funnene fra den klassiske Nøstvetboplassen i Ås, Akershus.

Funnene fra den klassiske Nøstvetboplassen har hatt en viktig rolle i erkjennelsen av at det også hadde vært mennesker i våre landområder i eldre steinalder, og er opphavet til sentrale begreper som Nøstvetkultur og nøstvetfasen. I dag er det over 120 år siden de første, store løsfunnene ble gjort på Nøstvetboplassen. Funnet er fortsatt spesielt, ikke kun i kraft av sin forskningshistoriske posisjon, men også fordi det har fremkommet uvanlig mange bergartsøkser på lokaliteten. Det er funnet betydelig flere bergartsøkser på den klassiske Nøstvetboplassen enn på noen utgravd steinalderboplass i Sørøst-Norge. Hovedanliggende i avhandlingen er derfor å prøve mulige tolkninger som kan forklare det store øksematerialet. En overordnet problemstilling er hvorvidt det store antallet økser kan sees i sammenheng med en eller annen form for spesialisering, eller om øksematerialet er et resultat av omfattende, men ordinær boplassaktivitet. Mulige former for spesialisering som vurderes er spesialisert økseproduksjon, eller spesialisert produksjon der øksene har inngått som sentrale produksjonsverktøy. Et av de mulige målene for produksjonen som blir drøftet er produksjon av stokkbåter. Ved en gjennomgang av funn og funnforhold på Nøstvet, med referanse til andre nøstvetfunn, blir det sannsynliggjort at det kan ha vært laget stokkbåter på Nøstvetboplassen. Flintmaterialet fra boplassen er imidlertid så omfattende og variert at en spesialisering ikke kan belegges. Den endelige tolkningen er derfor at det store øksemateriale skyldes omfattende, men ordinær boplassaktivitet. De store funnmengdene gjør det sannsynlig at Nøstvetboplassen kan ha vært en basisboplass

Varia 52 Vinterbrolokalitetene - en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås, Akershus.

Bakgrunn for undersøkelsene var at deler av høydedraget mellom E6 og E18 på Vinterbro skulle opparbeides til industripark. Tiltakshaver var Ås kommune. Fra tidligere var det registrert 13 steinalderlokaliteter i planområdet (Boaz 1989, Olstad 1996). Ved Boaz registrering (1989) ble det i tillegg funnet 15 steinalderlokaliteter i et nærliggende boplassområde, ca 700 m lenger vest (se også Olstad 1995). For å unngå forvirring, vil boplassområdet som er hovedtema i dette arbeidet, heretter benevnes Vinterbro A. Det nærliggende boplassområdet lenger vest, får navnet Vinterbro B (se fig. la og b). I tillegg til de tidligere registrerte lokalitetene på Vinterbro A, ble det underveis i undersøkelsene funnet en ny lokalitet, lok. 14. Denne var imidlertid fullstendig ødelagt av tidligere veiarbeid. Samtlige lokaliteter på Vinterbro A lå i høydenivåer fra ca 73 til 100 m o.h. Mesolittisk aktivitet i tilsvarende nivåer var ikke tidligere undersøkt i Indre Oslofjord (jfr. Berg 1997). På bakgrunn av topografiske forhold ble det antatt at lokalitetene hadde vært strandbundet, noe som kunne bety at flere av dem tilhørte den tynt belagte mellommesolittiske fasen (ca 9.000-7.500 BP). Følgelig var det en sterk faglig interesse knyttet til undersøkelsene. I forhold til den endelige utbyggingsplanen var det klart at omreguleringen av området ville kreve inngrep i seks av lokalitetene (lok. 3, 4, 9, 11, 12 og 13). I februar 1997 fikk tiltakshaver dispensasjon fra kulturminneloven mot å bekoste en undersøkelse av de berørte lokalitetene. Undersøkelsene ble gjort i to trinn, med en forundersøkelse i april 1997 og med en større utgravning i tidsrommet mai - august 1997

Sjømannshjemmet. Jomfubraaten med Munkehagen Søndre. Steinalderboplass med funn og C14-dateringer fra seinmesolittisk fase 4 og tidligneolitikum, Oslo, Akershus.

I forbindelse med gravning av kabelgrøft på Jomfrubraaten med Munkehagen Søndre, 235/47 (Sjømannshjemmet), Oslo ble det undersøkt deler av en steinalderlokalitet. Undersøkelsen var begrenset til en 50 cm bred og 15 meter lang sjakt, samt fire prøveruter på 50 x 50 cm i kabelgrøften langs med selve Karlsborgveien. Det ble gjort 208 funn hvorav 191 av flint, fire av bergart, tre keramikkskår og 10 brente beinfragmenter. Et av beinfragmentene var et skallefragment fra menneske, som ble datert til bronsealder (2735±35 BP/905-825 cal. BC, Tua-6125). Funnmaterialet er ellers diagnostisk med hensyn til datering. Til sammen sju tverr- og eneggede spisser, samt de tre keramikkskårene tilsier en typologisk datering i tidsrommet senmesolitikum fase 4 (4650-3800 f. Kr) til tidligneolitikum (3800-3300 f. Kr). Den typologiske tidfestingen støttes av tre 14C-dateringer. Kullprøvene ble tatt i funnførende lag i hovedsjakten, i høydenivået mellom 39-40 moh. Dateringene faller innenfor tidsrommet 5440±40 til 4990 ±40 BP (4210-3640 f.Kr.). (Beta-219416, 5040BP±40/3960-3710 cal. BC, Beta-19417, 4990 BP±40/3770-3640 cal. BC, Beta-219418, 5240 BP±40, 4210-3970 cal. BC). C14-dateringene strekker seg med dette fra slutten av seinmesolittisk fase 4 til begynnelsen av tidligneolittisk tid. 14C-dateringene samstemmer også med en strandlinjedatering av høydenivået, og dette betyr at lokaliteten var strandbundet da den var i bruk i overgangen mellom seinmesolitikum og tidligneolitikum. En funntetthet på ca. 27 funn per m2 er forholdsvis høyt, og dette antyder at aktiviteten på stedet kan ha vært relativt omfattende. Hvorvidt aktivitetssporene skyldes sporadisk bruk over tid, intensiv bruk i en kortere periode eller langvarig intensiv bruk, kan ikke avgjøres ut fra den begrensede undersøkelsen, men landskapsrommets karakter antyder at området kan ha vært i bruk sammenhengende over lang tid og i takt med fallende strandlinjer. Også ved yngre strandlinjenivåer kan lokaliteten ha vært velegnet for opphold, og et skallefragment av viser at vært aktiviteter på stedet også i bronsealder. Nærheten til Oslo sentrum og til helleristningsfeltet på Ekeberg, samt brukskontinuitet gjennom sein- og tidligmesolittisk tid innenfor et godt avgrenset landskapsrom, gjør funnsituasjonen spesiell. De diagnostiske funnene og tre sammenfallende C14-dateringer gjør at lokaliteten, tross for moderne forstyrrelser, har et betydelig forskningspotesial i videre studier av overgangen mellom eldre og yngre steinalder Oslo. Prosjektleder: Lasse Jaksland/Per Persson

Boplass fra eldre steinalder og kokegrop fra bronsealder. Labu Søndre/Husjordet Øvre, 135/1, Vestby, Akershus.

I perioden 19.09-07.10.2005 gjennomførte Kulturhistorisk Museum en undersøkelse av en steinalderlokalitet i Son, Akershus. Funnene ble gjort på en østvendt flate, 48 moh., i skrint skogsterreng på sørøstsiden av høydedrag. Det ble gravd 52 m2 innenfor et rutesystem i ruter på 1x 1 meter. Det ble funnet slått steinmateriale, brente beinfragmenter og en kokegrop, samt fragmenter av glass, stentøy og krittpiper fra 1700-tallet som viser at lokaliteten har vært i bruk til ulike tider. Det slåtte flint- og bergartsmaterialet er trolig avsatt mens lokaliteten var strandbundet i seinmesolitikum (6300-4300 f. Kr.). Det begrensede antallet littiske funn antyder ett, kortvarig besøk, av en mindre gruppe. Bruken av stedet i eldre bronsealder er representert ved en enkeltstående kokegrop, og den etterreformatoriske bruken av lokaliteten er dokumentert gjennom spor etter hagebruk/oppdyrking og funn av 1700-talls husholdningsavfall. Prosjektleder: Lasse Jaksland/Per Persson

Lokalitet fra mellomneolitikum. Kjørbo, 52/46, Bærum, Akershus.

I forbindelse med reguleringsplan for Kjørbo magasinleir undersøkte Kulturhistorisk Museum perioden 4-22. september 2006 en steinalderlokalitet på Kjørbo 52/46 i Bærum, Akershus. Funnstedet lå på en liten bergkolle i skogsterreng i utkanten av Sandvika sentrum. Lokaliteten lå på en vestvendt terrasse, ca. 29 moh. Ca. 30 m2 ble undersøkt i lag 1. Det ble gjort 335 funn, hvorav 250 av flint, 81 av bearbeidet skifer, og fire brente beinfragmenter. Typologiske trekk ved funnmaterialet (11 skiferspisser, fragmenter av sjokoladeplater av skifer samt fire slipte øksefragmenter) tilsier datering i mellomneolitikum, noe som også stemmer godt med høyden over havet. Forekomsten viser produksjon av skiferspisser og andre aktiviteter knyttet til produksjon av steinredskaper. Det begrensede antallet funn antyder ett eller et fåtall, kortvarige besøk av en liten gruppe, og lokaliteten kan ha fungert som en liten jaktstasjon. Det ble ikke påvist kulturlag eller sikre strukturer, men funn av skjørbrent stein i funnførende lag flere steder i feltet, antyder likevel bruk av ildsteder. Trekull fra lagene gav datering til merovingertid/vikingtid samt høymiddelalder, og kan dermed ikke settes i sammenheng med steinalderaktiviteten. Prosjektleder: Lasse Jaksland/Per Persson

Boplass fra yngre steinalder. Ambjørnrød, 213/3, Fredrikstad, Østfold.

Funnomstendighet: Arkeologisk utgravning. I forbindelse med reguleringsplan for Ambjørnrød 3 felt 114A og B (Ambjørnrød 213/3) ved Gluppe i Fredrikstad, ble det i perioden 25/9 - 6/10/2006 undersøkt en steinalderboplass. Lokaliteten lå på en vestvendt flate, på vestsiden av et skogbevokst høydedrag, ca. 25 moh. Til sammen 30 m2 ble undersøkt konvensjonelle metoder i lag 1 og 6 m2 ble gravd ut i lag 2. Det ble gjort 71 funn av flint, blant annet fire tangepiler (tre a-spisser og én c-spiss), som er laget på flekker fra sylindriske kjerner. De få funnene lå samlet innenfor et begrenset område, og funnkonsentrasjonen anses for å være totalgravd. Det ble ikke påvist kulturlag eller sikre strukturer, og trekullprøver fra de funnførende lagene fikk moderne dateringer. Typologisk kan funnene tidfestes til MNA (3300-2800 f. Kr). En slik datering passer også godt med funnstedets høyde over havet, forutsatt at lokaliteten var strandbundet da den var i bruk. Dagens beliggenhet ut mot en høy og bratt skrent støtter tolkningen om at lokaliteten var strandbundet. Funnspredningen og det begrensede antallet funn antyder ett, kortvarig besøk, av en liten gruppe. Foruten pilspisser ble det også funnet flere skrapere. Funnmengde og funnsammensetning tyder på at lokaliteten kan ha fungert som en liten jaktstasjon, der man har utnyttet ressurser i nærmiljøet. Prosjektleder: Lasse Jaksland

Hustufter, bosetningsspor,kulturlag. Labo Nordre, 134/29, Vestby, Akershus.

Kulturhistorisk museum gjennomførte utgravningen i perioden 9.10.- 1.12. 2006. Undersøkelsen var foranlediget av utskilling av tomt og oppføring av bolighus. Registreringer ble foretatt av Akershus fylkeskommune i september 2005 og det ble gjort funn av blant annet tilslått flint, brente bein og keramikk. Utgravningen startet med graving av prøveruter, men det ble deretter gjennomført en maskinell flateavdekking av matjordlaget over hele bergkollen. Det undersøkte arealet omfatter ca. 450 kvadratmeter. Utgravningen påviste rester av ialt tre hustufter og ett grophus, dessuten et lag med kokstein/bryggestein, samt stolpehull og flettverk som ikke uten videre kunne relateres til hustuftene. Det største huset målte ca. 10x6 m i grunnplan (Årestua), et mindre målte ca. 6x3 m (Eldhuset) og en hustuft målte ca. 5x5 m (Søndre tuft). Bygningene har trolig vært laftet, vurdert utfra forekomst av syllstein. I tillegg ble det avdekket flere omfar av et grophus bygd i sleppverksteknikk, der sidene målte 3x3 m. Husene kan klassifiseres som bolighus hvorav en to-romstuft og ytterligere en ett-romstuft og uthusbygninger hvorav det ene en rektangulær, trolig laftet bygning som kan knyttes til koksteinslaget (Eldhuset). Et mindre uthus er representert ved grophuset. De påviste hustuftene er oppført allerede i tidlig middelalder (Årestua, Eldhuset), mens grophuset og Søndre tufter bygd senere, i høymiddelalder. Det er lite konkret som kan sies om de eldste bebyggelsesspor da de er svært fragmentariske. Stolpehull nedgravd i undergrunnen viser at den eldste bosetningsfasen i vikingtid har vært en byggeskikk med staver/stolper i konstruksjonen. Ut fra 14C-dateringer og typologiske holdepunkter i gjenstandsmaterialet synes platået å ha hatt en kontinuerlig bosetning fra annen halvdel av vikingtid og fram til fraflytning en gang på 1700-tallet. Trolig har det ikke vært noe brudd i bosetningen, men heller en omorganisering av tunet og et skifte i byggeskikk, fra hus med takbærende, innvendige stolper til hus med takbærende vegger. Bolighusene har vært brukt over svært lang tid. Gårdens rolle innenfor handelsvirksomhet i etterreformatorisk tid kan antakelig føres tilbake til vikingtid og middelalder, representert ved funn av rav, perler i jett og glass, mynter og ikke minst vektloddet i bronse. Etter utgravningen i 2006 ble de avdekte jordmassene flyttet til Follo museum. C55758 omfatter ikke funn som er gjort i etterkant av utgravningen. I alt 17 dateringer av kull, tre- og beinprøver er foretatt og mesteparten ligger i perioden 1000-1500 e.Kr. Prosjektleder: Lasse Jaksland

Varia 80 E18 Brunlanesprosjektet. Bind 2. Undersøkte lokaliteter fra tidligmesolitikum.

E18 Brunlanesprosjektets undersøkelser er publisert i tre bind. Bind I inneholder bakgrunnen for undersøkelsene, naturhistoriske forutsetninger og kulturhistorisk sammenstilling. Bind II (dette bind) og Bind Ill inneholder beskrivelser av de enkelte lokalitetene. Prosjektet har i alt undersøkt 12 lokaliteter, hvorav 10 er tidligmesolittiske, 1 er senneolittisk og 1 er fra eldre jernalder. Her i Bind 2 presenteres de tidligmesolittiske steinalderboplassene Pauler 1, Pauler 2, Pauler 3 og Pauler 5. Disse fire lokalitetene er de høyestliggende og antatt eldste av steinalderboplassene prosjektet har undersøkt

Varia 54 Svinesundprosjektet. Bind 1.

Svinesundprosjektet er det største forvaltningsinitierte utgravningsprosjektet som Universitetets kulturhistoriske museer (UKM), Oldsaksamlingen, har organisert. Prosjektet vil gå over en femårsperiode, fra år 2000 til 2004. Bakgrunnen for utgravningsprosjektet er etablering av ny europavei 6-trase fra Svingenskogen i nord til riksgrensen i sør, i Halden kommune, Østfold (figur 1). Formålet med prosjektet er, som Kulturminneloven legger opp til, å ivareta de automatisk fredete kulturminnene som blir berørt av den nye veien, og deres informasjonspotensiale på en best mulig måte. Et utgravningsprosjekt av Svinesundprosjektets dimensjoner berører en hel rekke problemfelt innen arkeologien: Først og fremst har man de rent faglige forhold, men også problemer innen kulturminneforvaltningen i forhold til samfunnsutbyggingen aktualiseres. Store prosjekter genererer videre mye administrasjon av personale og økonomi, noe som setter krav til prosjektets organisasjon. I tillegg til de faglige resultatene fra prosjektet, høstes det derfor også erfaringer av administrativ og forvaltningsmessig art, som kan ha interesse for ettertiden. En del av disse momentene vil presenteres ved prosjektets avslutning og i de årsrapporter som regelmessig gis ut om prosjektet (for eksempel Glørstad 2002). Dette bindet av UKMs Varia er det første av fire planlagte utgivelser av resultatene fra utgravningene ved Svinesund. Dette første bindet vil presentere utgravningene fra to steinalderboplasser, gravd ut sommeren 2001, men vil også ta for seg bakgrunnen for prosjektet, forundersøkelsene, naturhistoriske forhold, samt målsetningene med prosjektet. Feltlederne presenterer de enkelte boplassene, botaniker Helge Irgens Høeg presenterer pollenanalysen, mens prosjektleder presenterer prosjektet generelt og står som redaktør. De to neste bindene vil i all hovedsak ta for seg resultatene fra undersøkelsene av ulike kulturminner. På grunn av kildematerialets karakter ved Svinesund, er det spesielt steinalderboplasser som vil presenteres. De ulike feltlederne og prosjektmedarbeidere, som har ledet utgravningene i felt, vil stå som forfattere, mens prosjektleder er redaktør. Siste og avsluttende bind vil presentere en oppsummering av undersøkelsene. Her vil det gjøres rede for de faglige forhold som har dannet grunnlag for utgravningene, samt gis et forsøk på en helhetlig fortolkning av det framgravde materialet. Bindet vil gi en presentasjon og vurdering av de arkeologiske og naturvitenskapelige metodene som er benyttet. Videre vil det gis en evaluering av prosjektets elektroniske dokumentasjonstrategi. Prosjektets formidlingsstrategi og resultatene av denne vil også presenteres. Prosjektleder og prosjektmedarbeidere er forfattere. Prosjektleder fungerer igjen som redaktør.Den generelle presentasjonen av prosjektet i dette bindet av Varia kan tjene som en skissemessig ramme som de ulike kulturminnene presenteres innenfor. Dessverre må leseren vente til prosjektets avslutning før rammen får den planlagte fylde og helhet. Men jeg håper at dette bindet presenterer nok stoff til at et bilde av Svinesundtraktene kan tegne seg for leseren og at de faglige intensjonene med prosjektet kommer tilstrekkelig fram. Prosjektleder og redaktør: Håkon Glørstad