Feasibility and usability of remote monitoring in Alzheimer’s disease

Introduction: Remote monitoring technologies (RMTs) can measure cognitive and functional decline objectively at-home, and offer opportunities to measure passively and continuously, possibly improving sensitivity and reducing participant burden in clinical trials. However, there is skepticism that age and cognitive or functional impairment may render participants unable or unwilling to comply with complex RMT protocols. We therefore assessed the feasibility and usability of a complex RMT protocol in all syndromic stages of Alzheimer’s disease and in healthy control participants.Methods: For 8 weeks, participants (N=229) used two activity trackers, two interactive apps with either daily or weekly cognitive tasks, and optionally a wearable camera. A subset of participants participated in a 4-week sub-study (N=45) using fixed at-home sensors, a wearable EEG sleep headband and a driving performance device. Feasibility was assessed by evaluating compliance and drop-out rates. Usability was assessed by problem rates (e.g., understanding instructions, discomfort, forgetting to use the RMT or technical problems) as discussed during bi-weekly semi-structured interviews.Results: Most problems were found for the active apps and EEG sleep headband. Problem rates increased and compliance rates decreased with disease severity, but the study remained feasible.Conclusions: This study shows that a highly complex RMT protocol is feasible, even in a mild-to-moderate AD population, encouraging other researchers to use RMTs in their study designs. We recommend evaluating the design of individual devices carefully before finalizing study protocols, considering RMTs which allow for real-time compliance monitoring, and engaging the partners of study participants in the research.<br/

Klinisk kompetanse blant helsepersonell i demensomsorgen - en tverrsnittstudie.

Helsepersonellets kliniske kompetansenivå er avgjørende for riktig helsehjelp til pasienter med demens, men det mangler kunnskap på området. Studiens hensikt var å kartlegge den kliniske kompetansen i en virksomhet med 110 ansatte, undersøke forskjeller mellom gruppene, og hva som påvirket kompetansenivået. I tverrsnittstudien er det benyttet spørreskjema med 19 kliniske situasjoner hentet fra måleverktøyet NOP-CET. Verktøyet er utforsket med tilpasset fasit for yrkesgruppene. Data er behandlet i SPSS med beskrivende-, parametriske-, korrelasjons- og regresjonsanalyser. Utvalget (N=57) besto av sykepleiere (26%), helsefagarbeidere (54%) og assistenter (18%), med svarprosent=52. Helsepersonellet viste et samlet kompetansenivå på 51%, med høyest nivå ved tydelige symptombeskrivelser, og lavest ved diffuse tilstander. Sykepleiernes kompetansenivå var avgjørende, men mangelfull og varierende, også når pasienten trengte lege eller øyeblikkelig hjelp. Kompetansenivået ble påvirket av yrkesbakgrunn, der assistentene hadde signifikant lavest nivå. Kartleggingen indikerte behov for økt kompetanse på observasjon, vurdering og riktig handling ved sykdomsforverringer for alle yrkesgruppene, noe flertallet (62%) også ønsket. Det anbefales å redusere uønsket individuell variasjon og styrke samspillet mellom gruppene, for en tryggere helsetjeneste. Arbeidet ledet til utvikling av en indeks for tverrfaglig klinisk kompetanse, som kan videreutvikles med grenseverdi for akseptabelt nivå. Fremtidig forskning bør utføres i større utvalg, og ufaglærte bør stimuleres til økt deltakelse. Forskning på og evaluering av praksis er relevant for rolleforståelsen av avansert klinisk sykepleie i kommunehelsetjenesten

En kartlegging av klinisk vurderingskompetanse hos helsepersonell i sykehjem: en pilotstudie

Bakgrunn: Helsepersonellets kliniske vurderingskompetanse er avgjørende for helsehjelpen som gis til eldre pasienter. Derfor er det viktig at personalets kunnskap tilfredsstiller de kravene som virksomhetene stiller. Tverrfaglig klinisk vurderingskompetanse er i liten grad kartlagt i norske kommuner. Hensikt: Å kartlegge klinisk vurderingskompetanse blant helsepersonell fra skjermede avdelinger på et sykehjem og identifisere eventuelle behov for økt kompetanse i kliniske situasjoner. Vi ønsket også å utforske kartleggingsverktøyet for forbedringsområder. Metode: Spørreskjemaet inneholdt 19 kliniske spørsmål med ulik fasit for hver yrkesgruppe, og ti demografiske spørsmål. Datasamlingen foregikk i oktober 2018. Dataene er behandlet statistisk i SPSS med parametriske analyser, Spearmans rho og Cronbachs alfa. Resultat: Antallet inkluderte deltakere var 56. Gjennomsnittlig hadde sykepleierne (n = 15) 59 prosent rette svar, helsefagarbeiderne (n = 31) hadde 53 prosent rette svar, mens assistentene (n = 10) oppnådde 41 prosent rette svar. Antallet rette svar ble kun påvirket av yrkesbakgrunn (p-verdi 0,018), der assistentenes nivå var signifikant lavere sammenliknet med sykepleierne (p-verdi 0,013). Helsepersonellet hadde samlet flest rette svar ved tydelige symptomer på ny sykdom, og flest gale svar ved diffuse, komplekse tilstander og i to øyeblikkelige hjelp-situasjoner. Hele 62 prosent rapporterte om et behov for høyere klinisk vurderingskompetanse. Konklusjon: Helsepersonellet viste varierende grad av klinisk vurderingskompetanse, der sykepleierne hadde det høyeste kompetansenivået. Studien belyser viktigheten av godt og avklart samspill er mellom yrkesgruppene. Resultatet indikerer et behov for kompetanseheving på alvorlige, ofte komplekse kliniske situasjoner for alle yrkesgrupper. Spørreskjemaet bør videreutvikles for å minimere ulik tolkning av svaralternativene. Vi anbefaler å teste ut åpne tekstsvar på hvilke kliniske vurderinger som ligger til grunn for valg av respons. Fremtidige kompetansemålinger med samme verktøy bør utføres i større utvalg