Fallforebyggende tiltak : En økonomisk vurdering

I denne oppgaven gjennomgås en økonomisk analyse av et fallforebyggende tiltak rettet mot eldre. Rent konkret belyses følgende hovedspørsmål: Er styrke - og balansetrening en god samfunnsøkonomisk investering for å forebygge fall hos eldre? Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder osteoporotiske brudd, som er ressurskrevende både sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv og for den eldre selv. Med knappe ressurser må vi gjøre valg og bestemme hvor vi vil bruke ressursene for å oppnå størst måloppnåelse. Over en tredjedel av fall og fallrelaterte ulykker kan unngås eller utsettes. Med en økende aldrende befolkning vil en satsing og prioritering av fallforebyggende tiltak være ennå viktigere enn i dag. Det er liten tradisjon i Norge for økonomiske analyser av fallfore-byggende tiltak som gjør det mulig å vurdere om et tiltak er god investering og om medgåtte ressurser kan ha alternativ anvendelse. Den økonomiske evalueringen tar utgangspunkt i en randomisert kontrollert studie fra New Zealand som har identifisert og kvantifisert alle kostnadselementene for gjennomføring av et treningsprogram sett i forhold til den helseeffekten tiltaket gir. Helsetjenestekostnader og helseøkonomiske gevinster under norske forhold beregnes i oppgaven. Beregningene illustrerer at stat og kommune får 1,7 ganger høyere kostnader ved ikke å drive fallforebyggende treningsprogram for kvinner over 80 år. I tillegg vil unngåtte fall ha bety-delig gevinster for personens helserelaterte livskvalitet. Beregningene er avhengig av en rekke forutsetninger, men den utviklede modellen i oppgaven kan lett justeres og endres etter hvert som det empiriske grunnlaget forbedres. Fallforebyggende tiltak i form av styrke og balansetrening er klart å anbefale. Det er vesentlig at de forebyggende tiltak skreddersys til målgruppen og administreres av personer som er kvalifisert til å trene eldre. Det bør settes vesentlige ressurser inn i forbyggende arbeide hva angår det metodiske som kvantitative mål for helseforbedring (QALYs), finansiering av tiltak og utarbeidelse og gjennomføring av effektive forebyggende tiltak. Nøkkelord: Fall forebygging, økonomisk analyse, eldre, styrke, balanse trening Summary The thesis involves economic analysis of falls prevention among elderly as well as an evaluation of the possible gain in terms of reduced cost the suggested prevention methods could result in. The main question is: Is strength and balance training a good socioeconomically investment for prevention of fall among the elderly? Norway is among the countries in the world with highest incidents of osteoporosis fracture. To heal osteoporosis fractures is both costly for the Norwegian government and difficult to face for the elderly himself. With limited economic resources delegated from the state, it is therefore necessary to create system that can both prevent and create more efficient healing methods. More than one third of fall accidents that results in osteoporosis fractures could be avoided or postponed. Therefore, in an aging population, it becomes important to create new prevention methods. As of today there are few previous economic analysis conducted in Norway which explores the cost efficiency of healing activities, if the resources spent have had return on investment or if the resources could have been conducted in alternatives ways. The economic evaluation evolves from a random controlled study born in New Zealand which has identified and qualified all costs involved in a training programme and has compared it to its efficiency in terms of health benefits. In this thesis the training programme and its benefits are estimated according to Norwegian welfare system’s costs and gains. These cost analysis conducted illustrate that the Norwegian state and komune receive 1,7 times higher costs as a result of limited prevention training programmes for women over 80 years old. Additionally, avoidance of osteoporosis fracture would also have been favourable to the patient’s quality of life. The cost analysis depends on predictions, however, the model formed in this thesis can be adapted according to a improved empiric base. Prevention activities such as strengthening of the musculature and balance training are recommended. However, the training programme needs to be adapted to both the patient’s target group and qualified staff that can coach the elderly. Therefore more resources should be delegated to prevention training in order to obtain better methodologies and quantitative objectives for improved welfare and cost savings in terms of the implementation of efficient prevention activities. Keywords: Falls prevention, economical analyses, elderly, strength, balance trainin

Kostnader ved hoftebrudd hos eldre

Denne rapporten omhandler beregning av «kostnader ved hoftebrudd hos eldre». Prosjektet har forløpt fra jan 2012 til februar 2014 på oppdrag fra Helsedirektoratet. I Norge rammes årlig om lag 9000 personer av hoftebrudd med en gjennomsnittsalder på 80 år og hvor 7 av 10 brudd omfatter kvinner. Basert på et utvalg hoftebruddpasienter ved St. Olavs Hospital i Trondheim (n=396), i perioden 2008-2011 (Trondheim Hip Fracture Trial, heretter kalt THFT) er de samlede økonomiske konsekvensene av et hoftebrudd for hjemmeboende over 70 år estimert. Pasientene som danner basis for denne studien er hjemmeboende eldre over 70 år i Sør-Trøndelag operert for hoftebrudd. Eksklusjonskriteriene i studien er sykehjemsbeboere med hoftebrudd og pasienter som ikke kunne gå 10 meter før hoftebruddet. Tall fra THFT- studien viser at allerede etter ett år er 17 % av de 396 hjemmeboende pasientene døde, og om lag 24 % av har endret bosted til sykehjem. I det første året utgjør gjennomsnittskostnaden som følge av et hoftebrudd vel 500.000 kroner hvorav 38 % er statens kostnader, 50 % dekkes av kommunen og resterende 12 % delte kostnader stat/kommune (rehabilitering). Etter 2 år er det sannsynlig at totalkostnaden øker som følge av hoftebrudd til 800.000 – 1.000.000 kroner. I tillegg til direkte helsetjenestekostnader kommer kostnader i form av smerter, lidelse, funksjonssvikt, redsel for nye fall, avhengighet og tap av helserelatert livskvalitet for pasientene samt bidrag og støtte fra familie og venner. Disse kostnadene er vanskelig å tallfeste, men bør av den grunn ikke overses eller underestimeres når det totale kostnadsbildet av hoftebrudd skal vurderes.   Kun 53 pasienter (14 % av de gjenlevende) ble sendt direkte hjem etter sykehusoppholdet. En del av disse fikk behandling og opptrening i hjemmet eller på fysikalsk institutt. Gjennom-snittlig kostnad for hver person i denne gruppen ett år etter bruddet var 322.000 kroner, hvorav sykehuskostnaden utgjør 54 % (stat) og kostnad for pleie og omsorgstjenester 34 % (kommune). Rehabiliteringskostnader (hjemme) utgjør resten (12 %) og dette betales av kommunen. 236 (62 %) av de gjenlevende pasientene fikk økte rehabiliterings - og oppfølgingsbehov etter bruddet. De samlede kostnader for denne gruppen i år en er 469.000 kroner og består primært av tre hovedposter: sykehus (45 %), pleie - og omsorg som er personlig bistand og hjemme-sykepleie (24 %) og institusjon/rehabilitering (23 %). I denne gruppen døde 49 i løpet av det første året. 89 pasienter (24 % av de gjenlevende) fikk permanent plass på sykehjem i løpet av det første året. Gjennomsnittskostnaden for denne gruppen det første året var 953.000 kroner. Sykehus-kostnaden (staten) utgjorde 27 % mens de resterende kostnadene belastes kommunen. Pasienter på sykehjem står for om lag 25 % av de 9000 hoftebruddene som skjer i Norge årlig. Denne pasientgruppen er ikke inkludert i THFT- studien.  Imidlertid er det rimelig å anta at kostnadsbildet som et minimum vil ligge på nivå med gruppen som er innlagt på sykehjem i studien, dvs. sykehuskostnader på ca. 250.000 kroner og sykehjemkostnader på 900.000 kroner. Merkostnadene som følge av bruddet vil primært handle om sykehuskostnader, men også redusert livskvalitet og økt dødsrisiko. Sammenlikning med andre studier av hoftebruddpasienter tyder på at disse beregningene for hoftebrudd hos eldre er rimelig representative for alle hoftebrudd hos hjemmeværende eldre over 70 år i Norge. Utgivelsesdata Tittel: Kostnader ved hoftebrudd hos eldre Forfatter(e): Liv Faksvåg Hektoen Serie: HiOA rapport Issn: 1892-9648 Nr: 2014 nr 3 Utgiver: HiOA Avdeling/fakultet: HF Sider: 57 Pris: 200,– ISBN-print: 978-82-93208-56-

One-year health and care costs after hip fracture for home-dwelling elderly patients in Norway: Results from the Trondheim Hip Fracture Trial

Aim: The aim of this study was to estimate the one-year health and care costs related to hip fracture for home-dwelling patients aged 70 years and older in Norway, paying specific attention to the status of the patients at the time of fracture and cost differences due to various patient pathways after fracture. Methods: Data on health and care service provision were extracted from hospital and municipal records and from national registries; data on unit costs were collected from the municipalities, hospital administrations and previously published studies. Four different patient pathways were identified and the total costs for subgroups of patients according to age, sex, fracture type and instrumental activity of daily living at fracture incidence were calculated. Descriptive statistics were used to identify cost estimates. Results: The mean total one-year costs per patient were EUR 68,376 and the costs for patients alive one year after hip fracture were EUR 71,719. The patients’ age and pre-fracture functional status contributed most to the total cost. Conclusions: On average, care costs accounted for more than 50% of the total cost; even for patients with good functional status before hip fracture, care costs accounted for 40% of the total cost compared with hospital costs of 38%. To reduce the financial costs of hip fractures in the care sector, the results point to the importance of preventive programmes to reduce the risk of hip fracture, but also to the importance of comprehensive geriatric care in the initial phase after a hip fracture