Responsmarkører for immundempende behandling hos transplanterte : Utvikling av metode for kvantifisering av immuncellers aktiveringskapasitet

Immundempende legemidler som brukes for å hindre avstøtning av transplanterte organer, har en høy grad av farmakokinetisk variabilitet innen og mellom pasientene. Dosene justeres i dag ofte ut ifra blodkonsentrasjonsmålinger. Det er sannsynlig at det også er en høy grad av farmakodynamisk variabilitet mellom pasientene. Derfor er det mulig at den immundempende behandlingen ytterligere kan individualiseres ved hjelp av cellulære eller molekylære responsmålinger (farmakodynamiske målinger). Formålet med dette delprosjektet var å utvikle metoder som kan brukes til kvantifisering av immuncellers aktiveringskapasitet. Utvalgte ex vivo aktiveringssprinsipper skulle testes ut i ulike cellematerialer fra blodprøver. Molekyler som kan reflektere cellers energistatus og metabolske aktivitet, skulle undersøkes som potensielle markører. Videre skulle det undersøkes om slike målinger egnet seg til å gradere aktiveringskapasiteten når de aktiverte immuncellene ble eksponert for immundempende legemidler. Det langsiktige målet med prosjektet er å undersøke om lymfocyttenes aktiveringskapasitet kan fungere som markør på cellulær immunstatus og effekt av immundempende behandling hos transplanterte pasienter. Det ble først forsøkt å aktivere isolerte mononukleære celler fra perifert blod (PBMC) ved hjelp av phytohemagglutinin (PHA), for deretter å kvantifisere cellenes nivå av adenosin 5’-trifosfat (ATP). Det ble forsøkt å aktivere T-celler i fortynnet fullblod ved hjelp av PHA og via CD3, CD28 og IL-2-reseptorene, før etterfølgende isolering av CD4+ celler og kvantifisering av ATP. Deretter ble det forsøkt å aktivere isolerte CD4+ celler via CD3, CD28 og IL-2-reseptorene. Ved sistnevnte aktiveringsprinsipp ble ATP, mitokondriell dehydrogenase-aktivitet (formazan-farge dannet fra WST-1), purinbaser og IMPDH-aktivitet undersøkt som markører. Aktivering av isolerte CD4+ celler via CD3, CD28 og IL-2-reseptorene og etterfølgende kvantifisering av metabolsk aktivitet ved hjelp av WST-1, viste seg å være den metoden med høyest målepresisjon og størst forskjell mellom nivået i aktiverte og ikke-aktiverte celler. Mitokondriell dehydrogenaseaktivitet i ex vivo aktiverte T-celler (målt ved WST-1) vil kunne være en god legemiddeluspesifikk farmakodynamisk markør for alle de immundempende legemidlene, siden markøren gjenspeiler cellenes sensitivitet uavhengig av legemidlenes virkemekanisme. Det ble undersøkt om aktivering av isolerte CD4+ celler via CD3, CD28 og IL-2-reseptorene og etterfølgende kvantifisering av metabolsk aktivitet (WST-1) egnet seg til å gradere aktiveringskapasiteten når de aktiverte immuncellene ble eksponert for de ulike immundempende legemidlene. Resultatene indikerte at dette prinsippet for sensitivitetstesting kan være mulig å få til i praksis, men det er for tidlig å fastslå om metoden kan brukes til å beskrive farmakodynamikken hos transplanterte pasienter. Videre må presisjonen på responskurvemålingene forbedres, det må undersøkes om måleresultatene korrelerer med klinisk utfall i pasientpopulasjoner, og man må eventuelt dokumentere den kliniske nytteverdien av et slikt farmakodynamisk monitoreringsprinsipp. Farmakodynamiske målinger i forkant av transplantasjonen kan, i tillegg til blodkonsentrasjonsmålinger etter transplantasjon, gi nyttig informasjon om den enkelte pasients legemiddeleffekt og dermed bidra til en optimal og individualisert immundempende behandling

Investigating optimal β-cell-preserving treatment in latent autoimmune diabetes in adults : Results from a 21-month randomized trial

Aims: To compare outcomes of glucagon-stimulated C-peptide tests (GSCTs) in people with latent autoimmune diabetes in adults (LADA) after a 21-month intervention with either insulin or the dipeptidyl peptidase-4 inhibitor sitagliptin. Research design and methods: We included 64 glutamic acid decarboxylase (GAD) antibody-positive individuals, who were diagnosed with diabetes <3 years before the study, aged 30 to 70 years, and without clinical need for insulin treatment. We stratified participants by age and body mass index (BMI) and evaluated β-cell function by GSCT after a 48-hour temporary withdrawal of study medication. Results: Age at randomization (mean 53 years), BMI (mean 27 kg/m2) and metabolic markers were similar between treatment arms. Glycated haemoglobin concentrations during intervention did not differ between arms. Fasting C-peptide concentrations after the intervention were similar, as were stimulated C-peptide levels (0.82 ± 0.63 nmol/L after insulin, 0.82 ± 0.46 nmol/L after sitagliptin; nonsignificant). Autoimmunity in the study population (estimated from GAD antibody titres and positivity/no positivity for zinc transporter 8 and islet antigen 2 antibodies) affected the evolution of the GSCT results significantly, which deteriorated in participants with high but not in those with low autoimmunity. Adjustment using analysis of covariance for the degree of autoimmunity did not alter the findings of no difference between treatment arms. Conclusions: β-cell function after intervention was similar in patients with insulin- and sitagliptin-treated LADA, regardless of the strength of autoimmunity. Further, participants with low levels of GAD antibodies did not experience progressive deterioration of β-cell function over a 21-month period. Taken together, these findings could be useful for clinicians' choices of treatment in people with LADA

Investigating optimal β-cell-preserving treatment in latent autoimmune diabetes in adults: Results from a 21-month randomized trial

Aims To compare outcomes of glucagon‐stimulated C‐peptide tests (GSCTs) in people with latent autoimmune diabetes in adults (LADA) after a 21‐month intervention with either insulin or the dipeptidyl peptidase‐4 inhibitor sitagliptin. Research design and methods We included 64 glutamic acid decarboxylase (GAD) antibody‐positive individuals, who were diagnosed with diabetes <3 years before the study, aged 30 to 70 years, and without clinical need for insulin treatment. We stratified participants by age and body mass index (BMI) and evaluated β‐cell function by GSCT after a 48‐hour temporary withdrawal of study medication. Results Age at randomization (mean 53 years), BMI (mean 27 kg/m2) and metabolic markers were similar between treatment arms. Glycated haemoglobin concentrations during intervention did not differ between arms. Fasting C‐peptide concentrations after the intervention were similar, as were stimulated C‐peptide levels (0.82 ± 0.63 nmol/L after insulin, 0.82 ± 0.46 nmol/L after sitagliptin; nonsignificant). Autoimmunity in the study population (estimated from GAD antibody titres and positivity/no positivity for zinc transporter 8 and islet antigen 2 antibodies) affected the evolution of the GSCT results significantly, which deteriorated in participants with high but not in those with low autoimmunity. Adjustment using analysis of covariance for the degree of autoimmunity did not alter the findings of no difference between treatment arms. Conclusions β‐cell function after intervention was similar in patients with insulin‐ and sitagliptin‐treated LADA, regardless of the strength of autoimmunity. Further, participants with low levels of GAD antibodies did not experience progressive deterioration of β‐cell function over a 21‐month period. Taken together, these findings could be useful for clinicians' choices of treatment in people with LADA