Tromboseprofylakse ved innsettelse av total hofteprotese- en KLoK-oppgave

Bakgrunn og kunnskapsgrunnlag: Gjennom studiet har vi lært om tromboemboliske hendelser og konsekvensene av dem. Videre vet vi at innsettelse av total hofteleddsprotese er et vanlig ortopedisk inngrep, rundt 7000 førstegangsinnsettelser årlig. Inngrep i hofteleddsregionen regnes for å være høyrisikoinngrep med tanke på utvikling av venøs tromboembolisme (VTE) i det postoperative forløpet. Bruk av lavmolekylært heparin har vist seg å forebygge VTE, men hvor lenge dette bør brukes har vært mer omdiskutert. Studier tyder imidlertid på at man får en reduksjon av antall VTE ved langvarig profylakse på rundt 4 uker uten at blødningsrisikoen øker. Bruk av kompresjonsstrømper er dårligere dokumentert. Ved ulike ortopediske avdelinger er det en rekke ulike retningslinjer for bruken av tromboseprofylakse postoperativt. Vi ønsker å implementere en felles nasjonal retningslinje basert på dokumentert kunnskap. Begrunnet tiltak, metode og organisering: Det er viktig at ledelsen på avdelingen blir involvert i prosjektet fra første stund. Selve arbeidet bør delegeres til en dedikert medarbeider, og flere faggrupper bør involveres. Med bakgrunn i forskning vedrørende effektive tiltak innen kvalitetsforbedring, har vi funnet at en multifasettert intervensjon er det som vil fungere best. Det er viktig med kartlegging av barrierer for implementeringen. Deretter er det nødvendig med informasjon til de involverte om nye retningslinjer. For at disse skal følges opp i det daglige vil en sjekkliste kunne bidra til økt bevissthet. Tilbakemelding til de ansatte i avdelingen med tanke på hvor ”flinke” de er til å følge opp retningslinjene og andelen pasienter som får profylakse i henhold til retningslinjen vil være nødvendig. Dette kan også benyttes som en ”konkurranse” mellom de ulike sykehusene. Underveis vil det være nødvendig med evaluering av tiltakene og eventuelle justeringer. Resultater / Vurdering: Vi mener at dette kvalitetsforbedrings-prosjektet vil kunne la seg gjennomføre på alle ortopediske avdelinger. Ut fra lokale forhold og barrierer bør det gjøres tilpasninger. Det er til det beste for pasientene at det etableres en nasjonal retningslinje, da dette sikrer alle lik behandling