Kartlegging av sjøørret i habitatområde ved utløpet av Stjørdalselva, Nord-Trøndelag og konsekvensanalyse av tre utfyllingsalternativer

Avinor ønsker å ta i bruk Langøra Sør (Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag) og vannmiljøet rundt for flyplass-formål. Området omfatter det meste av gjenværende elvedelta og strandområder i Stjørdalsvassdraget, dvs. utløpet av Stjørdalselva. I forbindelse med det pågående planarbeid er det foreslått tre utfyllingsalternativer (T1, T2, T3; figur 1), som alle må kunne forventes å påvirke sjøørreten i området. Det ble derfor gjennomført kartlegging for å få tilstrekkelig kunnskap om habitatbruken til førstegangsvand-rende sjøørret (smolt) og flergangsvandrende sjøørret (veteraner) i området rundt utløpet av Stjørdalselva gjennom alle årstider. Ved hjelp av elektronisk merking (akustisk telemetri) med individuelt kodede sendere ble det dokumentert når og hvor 70 merkede sjøørret oppholdt seg i områdene rundt Langøra. Videre ble nivåene av vanntemperatur og salinitet målt for å kunne beskrive habitatet i de ulike sonene som vurderes å fylles ut. Resultatene viser tydelig at området sørøst for Langøra (aktuelt for tiltak T1 og T3) er et viktig habitat for sjøørret. Habitatet i denne sonen skiller seg klart fra de andre gruntvannsområdene rundt rullebanen ved å ha langt høyere innslag av ferskvann og brakkvann grunnet dynamikken mellom vannmassene fra utløpet til Stjørdalselva og tidevannet fra Trondheimsfjorden. Slike overgangssoner mellom ferskvann og sjøvann er viktige beitehabitat for sjøørret, samtidig som sjøørreten i slike områder ikke trenger å bruke så mye energi på å regulere den fysiologiske saltbalansen (osmoregulering). Sistnevnte er viktig for spesielt mindre sjøørret ved lav vanntemperaturer om vinteren og tidlig på våren. Området Langøra sørøst har derfor stor verdi for sjøørreten i Stjørdalsvassdraget. Resultatene viser at også området Langøra sørvest (aktuelt for T2 og T3) benyttes av sjøørreten gjennom store deler av året. Langøra sørvest er et eksponert grunt marint habitat med bløtbunn og slike områder nær utløp fra vassdrag med sjøørret er under sterkt press for utbygging mange steder i Norge. Slike gjenværende områder er derfor ekstra viktige å ta vare på. Samlet vurdering av området Langøra sørvest er at det er av middels verdi for sjøørreten i Stjørdalsvassdraget. Gjennomføringen av tiltakene T1 og T3 vil medføre at habitatet til sjøørret i området Langøra sørøst forsvin-ner. Området har stor verdi for sjøørret og tiltaket vil ha stor negativ virkning. Bestanden av sjøørret i Norge, og spesielt på Vestlandet og i Trøndelag, er i kraftig tilbakegang og det er derfor av stor viktighet å ta vare på eksisterende populasjoner og leveområder med høy verdi. Konsekvensene av gjennomføringen av et av disse to foreslåtte tiltak hvor et viktig leveområde fjernes vurderes derfor til å ha svært stor negativ betydning for sjøørreten. Tiltaket T2 vil medføre at habitatet til sjøørret i Langøra sørvest forsvinner. Området har middels verdi for sjøørret og tiltaket vil ha middels negativ virkning. Konsekvensen av gjennomføringen av dette tiltaket vurde-res derfor til å ha middels negativ betydning for sjøørreten. Det er ikke funnet noen forslag til tiltak som reelt vil kunne kompensere for det tapte brakkvannsområde ved Langøra sørøst i forbindelse med eventuell gjennomførelse av tiltakene T1 og T3. Gjennomføringen av det foreslåtte tiltak T2 medfører at et eksponert marint bløtbunnshabitat forsvinner. Et eventuelt kompensasjons-tiltak måtte her være å etablere en ny tilsvarende eksponert grunn bløtbunnssone på yttersiden av utfyllingenpublishedVersio

Planktonundersøkelser i Jonsvatnet. Årsrapport 2020

I 2020 ble det gjennomført innsamlingsrunder av zoo- og phytoplankton 7 ganger fra begynnelsen av juni til månedsskiftet september/oktober med to innsamlinger med ca. 14 dagers intervall i juni, juli og august samt en innsamling i månedskiftet september/oktober. I tillegg ble det gjennomført innsamling av mysis i månedsskiftet oktober-november. Den gjennomsnittlige phytoplanktonbiomassen i Lille Jonsvatnet var noe høyere i 2020 enn i 2019, men holdt seg på fremdeles det samme lave nivået man har observert de siste 15 årene. De mest dominerende algegruppene gjennom sesongen var kryptomonader med artene Rhodomonas lacustris og Katablepharis ovalis, samt kiselalger med slektene Synedra og Cyclotella. I Store Jonsvatnet og Kilvatnet var den gjennomsnittlige biomassen til phytoplankton litt lavere i 2020 enn i 2019. Som de tidligere årene var det kryptomonadene som dominerte biomassen. Det var litt høyere andel av kislealger i år enn det var i fjor i begge innsjødelene. I Lille Jonsvatnet var den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i 2020 den nest laveste som er målt etter at zooplanktonpopulasjonene begynte å ta seg opp igjen i 1996. Copepoder (hoppekreps) utgjorde den største andelen av zooplanktonbiomassen på alle prøvetakingstidspunktene. Den gjennomsnittlige biomassen av copepoder i 2020 var omtrent på nivå med gjennomsnittsverdien for 1985–2020. Cladocerer utgjorde i underkant av 1/4 av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i forhold til copepoder for 2020. Dette er den nest laveste biomassen av cladocerer som er målt etter at zooplanktonpopulasjonene begynte å ta seg opp igjen i 1996. Gjennom sesongen var Daphnia longispina igjen den dominerende cladocerarten slik den har vært mange år tidligere. I 2020 var Cyclops scutifer, Daphnia longispina og Heterocope appendiculata dominerende arter og utgjorde henholdsvis 51, 15 og 11 % av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen. Forekomsten av Mysis relicta i Lille Jonsvatnet var i 2020 høy i forhold til to foregående år, men lavere enn gjennomsnittet for undersøkelsesperioden 1996-2020. Tettheten er høy i forhold til hva som er funnet i andre mysis-sjøer i Trøndelag. I Store Jonsvatnet var den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i 2020 høyere enn i 2019 og også høyere enn gjennomsnitt av zooplanktonbiomassen for hele undersøkelsesperioden 1980-2020. Copepoder var den dominerende gruppen også i 2020 og utgjorde største andel av biomassen på alle prøvetidspunktene bortsett fra i september. Den gjennomsnittlige biomassen av copepoder i 2020 var høyere enn gjennomsnittet for 1980–2020. Cladocerer utgjorde i underkant av halvparten av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i forhold til copepoder for 2020. Den gjennomsnittlige biomassen av cladocerer i 2020 var en god del lavere enn gjennomsnittet for 1980-2020. I 2020 var Cyclops scutifer, Heterocope appendiculata og Daphnia galeata dominerende arter og utgjorde henholdsvis 37, 17, og 15 % av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen. I Kilvatnet var den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i 2020 på nivå med 2019 og betraktelig høyere enn gjennomsnittet for hele perioden 1980-2020. Den var høyere enn i Lille Jonsvatnet, men lavere enn i Store Jonsvatnet. Copepoder dominerte på alle prøvetidspunktene i 2020 bortsett fra første del av august, hvor cladocerene var noe mer dominerende. Cladocerer utgjorde i underkant av halvparten av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen i forhold til copepoder. I 2020 var den gjennomsnittlige biomassen av cladocerer lavere og copepoder høyere enn gjennomsnittet for 1980–2020. Som i Store Jonsvatnet var de dominerende artene i Kilvatnet Cyclops scutifer, Daphnia galeata og Heterocope appendiculata med henholdsvis 53, 17 og 11 % av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen. Den gjennomsnittlige biomassen av rotatorier i Lille Jonsvatnet i 2020 var lavere enn 3 foregående år og omtrent på nivå med gjennomsnittet for undersøkelsesperioden 1980-2020. For Store Jonsvatnet og Kilvatnet var biomassen også lavere enn 3 foregående år. Men den lå fremdeles over gjennomsnittet for hele undersøkelsesperioden 1980-2020 og var den sjuende høyeste verdien funnet for begge lokalitetene. Polyartra sp. og Conochilus sp. var de dominerende artene av rotatorier i 2020, og utgjorde henholdsvis mellom 2 - 4 % og 3 - 4 % av den gjennomsnittlige zooplanktonbiomassen. Nøkkelord: Langtidsserie – zooplankton – Cladocera – Copepoda – Rotatoria - phytoplankton – introdusert art - Mysis relict