The Ottawa - 'mine ban' - treaty - how well does it work in a war-torn country? : the cases of Afghanistan, Angola and Bosnia and Herzegovina

I kjølvannet av den kalde krigen har konfliktbildet i verden endret seg. Vi har beveget oss fra et bipolært statssystem, dominert av USA og Sovjetunionen til et multipolært system. Videre har typen væpnede konflikter også endret karakter: I dag snakker man hovedsakelig om interne væpnede konflikter. Mange av disse har blitt forsterket og forlenget gjennom internasjonal støtte fra andre stater. Det som har blitt mer og mer klart det siste tiåret er den massive negative sosioøkonomiske effekten landminer har på lokalbefolkningen, infrastruktur samt generell gjenoppbygging av landet. Derfor, etter mange års internasjonal innsats 1. mars 1999 et internasjonalt forbud mot all bruk, lagring, produksjon og salg av anti-personellminer i kraft. Landene som har signert avtalen forplikter seg også til å rydde sitt land for disse typer landminer innen 10 år. Avtalen er bedre kjent som Ottawaavtalen. Denne hovedoppgaven studerer i hvilken grad Ottawaavtalen har noen effekt i stater som er mer eller mindre kollapset. Man skulle forvente å finne en klar sammenheng mellom grad av kollaps og mulighet for suksessfull implementering av mineforbudet. Metodedelen er basert på metodologien, "the method of structured, focused comparison," der de samme, detaljerte spørsmål blir stilt på ulike case. Mine case er Afghanistan, Angola og Bosnia og Herzegovina. Dette gir mulighet for en komparativ analyse av de ulike landene sett opp imot problemstillingen. Videre gir metoden rom for videreutvikling av det teoretiske grunnlaget. Det teoretiske grunnlaget er basert på William Zartman's "Collapsed States (1995)." Her trekker han opp fire kategorier som gir en indikasjon på status i et land som står i fare for å kollapse, og dermed hvilke faktorer som fortjener særlig oppmerksomhet for å unngå kollaps: (1) 'power' (statens evne til suveren maktutøvelse); (2) 'participation' (grad av deltakelse av opposisjonspartier, opposisjonsgrupper, om det er væpnet opposisjon i landet, osv.); (3) 'resources' (statens evne til å ekstrahere og allokere ressurser) og (4) 'external assistance' (ekstern støtte fra internasjonale aktører, som f.eks. FN, NGOs, donorer, osv.). I oppgaven fant jeg at alle tre casene befant seg i ulik grad av kollaps, med Afghanistan og Bosnia og Herzegovina som de to ytterlighetene. Angola befinner seg i et grensesjikt fordi man tilsynelatende bare har demokratisk kontroll over de militære. Dette påvirket gjennomføringsgraden av mineforbudet. Landene var ikke direkte imot Ottawaavtalen, men gjorde lite aktivt for å løse eget mineproblem. Grunnen til at statene allikevel ser ut til å implementere avtalen skyldes i all hovedsak masiv internasjonal støtte til både finansiering og gjennomføring av minerydding, minebevisstgjøring og minekartlegging. Gjennom den komparative analysen og konklusjonene redegjør jeg for likheter og ulikheter mellom de ulike statene sett opp imot Ottawaavtalen og det teoretiske grunnlaget. Her kommer det frem flere svakheter i Zartman's teoretiske grunnlag. En primær svakhet er at fenomenene, korrupsjon og nepotisme ikke er dekket av Zartman. Det blir vanskelig å analysere stater for å forutse kollaps uten samtidig å se på disse to fenomenene. I min oppgave har jeg avdekket omfattende og systematisk korrupsjon og nepotisme i alle tre casene. Dette påvirker statenes evne til å fungere tilfredsstillende, og dermed også deres evne til å implementere Ottawaavtalen. Videre unnlater Zartman å omtale statenes demokratiske kontroll over de militære. Regjeringshæren kan synes å være lojal, men i tilfellet Angola er dette kun på overflaten. Omfattende generøse favoriseringstiltak fra presidenten holder de i sjakk. Med et skifte av president, eller endring i policy opp imot de militære, kan situasjonen bli eksplosiv. Konklusjonen i oppgaven, og svaret på problemstillingen, er at i kollapsede stater ser det ut til å være en relativt grei implementering av Ottawaavtalen. Dette skyldes hovedsaklig betydelig internasjonal støtte. Mangel på institusjonell kompetanse, samt korrupsjon og nepotisme bidrar til å moderere den effekten som ellers ville ha vært. Zartmans teoretiske grunnlag har vist seg å være et nyttig analyseverktøy for å gå inn å 'ta tempen' på en stat som står i fare for kollaps: den gir tidlig varsling og belyser avgjørende vendepunkter som får en stat til å synke enda lenger nedover i spiralen mot full kollaps. Dermed belyser teorien også hvor insatsen må skje dersom staten skal overleve

The impact of frailty on ICU and 30-day mortality and the level of care in very elderly patients (≥ 80 years)

Purpose: Very old critical ill patients are a rapid expanding group in the ICU. Indications for admission, triage criteria and level of care are frequently discussed for such patients. However, most relevant outcome studies in this group frequently find an increased mortality and a reduced quality of life in survivors. The main objective was to study the impact of frailty compared with other variables with regards to short-term outcome in the very old ICU population. Methods: A transnational prospective cohort study from October 2016 to May 2017 with 30 days follow-up was set up by the European Society of Intensive Care Medicine. In total 311 ICUs from 21 European countries participated. The ICUs included the first consecutive 20 very old (≥ 80 years) patients admitted to the ICU within a 3-month inclusion period. Frailty, SOFA score and therapeutic procedures were registered, in addition to limitations of care. For measurement of frailty the Clinical Frailty Scale was used at ICU admission. The main outcomes were ICU and 30-day mortality and survival at 30 days. Results: A total of 5021 patients with a median age of 84 years (IQR 81–86 years) were included in the final analysis, 2404 (47.9%) were women. Admission was classified as acute in 4215 (83.9%) of the patients. Overall ICU and 30-day mortality rates were 22.1% and 32.6%. During ICU stay 23.8% of the patients did not receive specific ICU procedures: ventilation, vasoactive drugs or renal replacement therapy. Frailty (values ≥ 5) was found in 43.1% and was independently related to 30-day survival (HR 1.54; 95% CI 1.38–1.73) for frail versus non-frail. Conclusions: Among very old patients (≥ 80 years) admitted to the ICU, the consecutive classes in Clinical Frailty Scale were inversely associated with short-term survival. The scale had a very low number of missing data. These findings provide support to add frailty to the clinical assessment in this patient group. Trial registration: ClinicalTrials.gov (ID: NCT03134807)