Bedre nytteverdi av blodkultur ved sepsis

Tema/problemstilling: Vårt kvalitetsforbedringsprosjekt er rettet mot behandling av pasienter med sepsis ved en indremedisinsk avdeling. Målet er å øke nytteverdien av blodkultur for å redusere bredspektret antibiotikabehandling. Kunnskapsgrunnlag: Det er sammenheng mellom bruk av bredspektrede antibiotika og resistensutvikling. Deeskalering, endring av antibiotikabehandlingen til et mer smalspektret regime etter blodkultursvar, er en strategi for å redusere bruk av bredspektrede antibiotika. Deeskalering hos sepsispasienter der blodkultursvaret med resistensbestemmelse tillater det er trygg praksis og anbefales i nasjonale retningslinjer for antibiotikabehandling i sykehus. Tiltak/kvalitetsindikator: Samtaler med leger på Diakonhjemmet og Ullevål sykehus bekrefter at flere pasienter blir stående unødvendig på bredspektret antibiotikabehandling etter at man har blodkultursvar, og at det kan være potensial for å sette i gang forbedringstiltak. Vi innfører et tiltak som sikrer direkte kontakt mellom mikrobiolog og aktuell kliniker. Vi har valgt indikatorer for å vurdere i hvor stor grad tiltak gjennomføres og positive og negative effekter av tiltaket. Ledelse/organisering: Vi har brukt PUKK-sirkelen og Kotters åtte punkter som verktøy for å strukturere prosjektperioden. Slik kan vi sette fokus på de delene av prosjektet som trenger ekstra oppmerksomhet. Vi vil forankre prosjektet i ledelsen gjennom god informasjon og forankring i sykehusets strategiplan. For å oppnå varig endring i praksis, vil vi blant annet gjennomføre halvårlige målinger etter at prosjektperioden er avsluttet. Konklusjon: Tiltaket vi foreslår bygger på allerede gjeldende systemer og vil kreve lite opplæring og ressurser. Effekten er lett målbar. Kunnskapsgrunnlaget viser også at intervensjoner for formidling av dyrkningssvar ved sepsis kan redusere bruken av bredspektret antibiotika uten skadelige bieffekter. Med bakgrunn i dette vil vi anbefale at tiltaket gjennomføres

Aliskiren - Moglegheiter og utfordringar med direkte renininhibisjon i behandling av hypertensjon

Renin-angiotensin-systemet er eit viktig angrepspunkt i den moderne blodtrykksbehandlinga. I løpet av det første tiåret på 2000-talet blei aliskiren, som er den første direkte renininhibitoren (DRI) som kunne brukast på menneske, ferdigutvikla. Eg har i denne prosjektoppgåva sett på noko av den tilgjengelege forskninga på korleis DRI senkjer blodtrykket til ulike pasientgrupper med hypertensjon. Forskningsartiklane er henta gjennom systematiske litteratursøk på pubmed.gov. Aliskiren viser seg å kunna senkja blodtrykkjet like godt som ARBar og ACE-hemmarar i pasientar med mild-moderat hypertensjon. Dette er også tilfelle i spesielle pasientgruper som eldre, overvektige og pasientar med diabetes mellitus. Aliskiren reduserte også blodtrykkjet yttarlegare i kombinasjon med eit anna RAS-aktivt preparat. I tillegg kan DRI ha ein kardio- og nefroprotektiv eigenskap ved å redusera plasmareninaktiviteten (PRA). Meir forskning er undervegs for å hjelpa med å besvara dette siste spørsmålet. Aliskiren ser ut til å vera eit eigna blodtrykkssenkjande medikament som kan brukast hjå pasientar som ikkje oppnår tilstrekkjeleg blodtrykkskontroll med meir etablert blodtrykksbehandling