Policies to Reduce Child Poverty in Norway: Can Municipalities Ensure Positive Functionings for Children through Housing Policies?

Child poverty is an increasing challenge for Norwegian society and its municipalities. Policies to reduce it include housing as one particularly important health determinant. The capability approach allows us to focus on determinants for health. Methods were triangulated and literature and document studies, interviews and participating observations were part of the data-gathering process. Thematic analyses were used to analyse data. Children and adults view housing as important. Housing determines families’ possibilities of consuming other goods and choosing what functionings they will convert their resources into. Municipalities can change the course of development by engaging with the Norwegian Government Housing Bank and implementing instruments such as social housing, housing allowances and starter loans giving families the possibility to become homeowners. Housing determines intra- as well as inter-generational life chances. Housing is a corrosive functioning if children live in families that have low-quality housing or high housing costs. Housing is a positive functioning for children if families own their housing. Housing is defined as a market good and a welfare asset. Policies enable some families to buy their own housing, whereas the number of poor children still increases.publishedVersio

Implementering av feedbackinformert tjeneste ved Stiftelsen Fyrlykta

Bakgrunnen for denne rapporten er et oppdrag fra Stiftelsen Fyrlykta om å beskrive implementeringen av feedbackverktøyet, Feedbackinformerte Tjenester (FIT), i virksomheten. Formålet med evalueringen har vært å vise hvordan verktøyet benyttes i samarbeidet mellom fagkonsulentene og familiehjemmene, og eventuelt hvordan bruken har styrket fosterforeldrene sine muligheter for medvirkning i oppfølgingsarbeidet. Rapporten viser at implementeringen langt på vei må betegnes som vellykket fordi det i evalueringsperioden viste seg at alle fagkonsulentene har benyttet verktøyet. Et viktig funn er at bruken av FIT har bidratt til at både fagkonsulentene og fosterforeldre er blitt oppmerksomme på problematiske forhold i fosterbarnas hverdagsliv. Dette er forhold de selv mener de ikke ville blitt oppmerksomme på uten hjelp av FIT. Selv om både omfang og bruksmåter varierer mye, må deler av praksisen som beskrives i evalueringen, betegnes som realiseringen av en feedbackkultur i oppfølgingsarbeidet. I hvilken grad denne praksisen er bestemt av fagkonsulentene sin allerede etablerte faglige tilnærminger, eller endret som en følge av implementeringen av FIT er ikke klart, men det synes imidlertid klart at FIT støtter allerede etablerte samarbeidsorienterte arbeidsformer i oppfølgingsarbeidet

Tiltak for å redusere sykefravær: Eiendom & Intern Service - Askim kommune

I denne rapporten ser vi nærmere på årsakene til at den kommunale virksomheten Eiendom & Intern Service i Askim kommune har fått en positiv utvikling i sykefraværet. Undersøkelsen viser at virksomheten har klart å kombinere organisasjonsutvikling, med ivaretakelse av den enkelte ansatte. Det har i virksomheten etter hvert utviklet seg en vilje til å tilrettelegge arbeidsplassen slik at de som trenger det får tilpassete arbeidsoppgaver. Den organisasjonsutviklingen som er gjennomført har medført at virksomheten har fått større muligheter til slik tilpasning og den muligheten har virksomheten utnyttet. Det er viktig å understreke at aksepten for individuell tilrettelegging finnes både hos ledelse og hos kollegaer. I rapporten konkluderer vi derfor med at både struktur, ledelse og sosialt miljø har utviklet seg slik at særskilt tilrettelegging er blitt akseptert. Dette har skapt muligheter for å ivareta ansatte med særlige behov – en mulighet virksomheten har utnyttet

Arbeid som recovery-strategi

acceptedVersio

"Pedalen": sykkelverksted og sykkelparkering

Kirkens Bymisjon startet i 2007 opp et prosjekt for tidligere rusmisbrukere. I lokaler ved Fredrikstad jernbanestasjon etablerte stiftelsen en sykkelparkering og et sykkelverksted. Prosjektet fikk navnet ”Pedalen” og ble raskt et etablert innslag i bybildet. Dette tiltaket skiller seg på mange måter fra andre tiltak som er opprettet for å hjelpe den sammen målgruppen. Mye av den arbeidsrettete rehabiliteringen bygger på prinsippet om å tilby en skjermet opplæring og trening før man kan prøve seg i ordinært arbeidsliv. Pedalen er slik sett atypisk ved at det er deltakelsen i et mer eller mindre ordinært arbeidsliv som er det sentrale. Deltakerne i prosjektet er likevel for en stor del skjermet fra de samme kravene til produktivitet og økonomisk inntjening som man ellers vil møte i arbeidslivet. Dette innebærer at deltakerne får anledning til å utvikle seg i den fart og med de rammene som de opplever at de behersker. De tilbakemeldingene som deltakerne gir i denne rapporten tyder på at Pedalen har klart å bygge opp et tilbud der deltakerne blir møtt med respekt for sine særegenheter og der de får anledning til å utvikle seg med utgangspunkt i de ressursene de har – med lite fokus på hva de ikke behersker. For våre informanter har denne opplevelsen av å bli sett og ivaretatt på egne premisser, vært et sentralt element i deres utvikling. Det ser derfor ut som om den tilnærmingen Pedalen har til deltakerne, er en fornuftig måte å utvikle deltakernes mestring og deltakelse i samfunne

Horisontal og vertikal samordning mellom regionale og kommunale aktører i arbeidet mot barnefattigdom – Kan Velferdspiloten vise vei?

Velferdspiloten er initiert og drevet av Fylkesmannen i Oslo og Viken med deltakere fra NAV, Bufetat Øst, Husbanken Øst og Viken Fylkeskommune. Kommunene som deltar er Fredrikstad, Indre Østfold, Sarpsborg og Halden. Velferdspiloten har definert fem mål de arbeider for å nå; å utvikle en ny modell for samordning, identifisere og endre uhensiktsmessige regler og arbeidsmetoder og løfte slike til nasjonalt nivå, mer effektiv ressursbruk i kommunene og hos statlige og regionale aktører, økt innovasjon i kommunene og å dele erfaringer. Utgangspunktet for denne andre rapporten om Velferdspiloten er tre forskningsspørsmål som ble formulert som en følge av erfaringene fra den første rapporten og beskriver både den horisontale og den vertikale samordningen mellom de regionale og kommunale aktørene i arbeidet mot barnefattigdom. Rapporten er basert på en kombinasjon av intervjuer, observasjon av møter, samt gjennomgang av møtereferater fra møter i arbeidsgruppen og fra møter med kommunene. Rapporten viser at Velferdspiloten har bidratt til at det er blitt avdekket retningslinjer og arbeidsmetoder som kan være uhensiktsmessige. I kommunene som Velferdspiloten har samarbeidet med ser vi at den også har bidratt til både innovasjon, og mer effektiv utnyttelse av ressursene. Særlig er dette synlig i det økte handlingsrommet som den vertikale samordningen mellom kommunene og Velferdspilotens har bidratt til å skape. Det har også vært en styrke for innovasjonsarbeidet at både det horisontale samarbeidet på regionalt nivå, og det vertikale samarbeidet mellom regionalt nivå og kommunene var åpent for mange mulige utviklingsveier. Dette gjør det, på begge nivåer og i relasjonen dem imellom, mulig å styrke og utvikle strategier som er basert på kunnskap og innsikt i de konkrete organisatoriske faktorene i kommunene og hvor det vertikale samarbeidet kan bidra med midler, kompetanse og verktøy

Myrsæter bo- og rehabiliteringssenter

Denne rapporten er en av flere der Høgskolen i Østfold i samarbeid med et temanettverk av tjenesteytere beskriver og dokumenterer noen av de tjenestetilbudene som gis til brukergruppen: "Mennesker med psykiske lidelser som har behov for omfattende tjenester". Dette temanettverket ble opprettet i 2010 og har i løpet av de tre årene det har eksistert koblet forskere fra høgskolen, kommunalt ansatte med erfaring for å yte tilbud til målgruppen og brukerorganisasjoner i et nettverk med et mål om å skape grobunn for en ny type kunnskapsutvikling. Erfaringene fra dette temanettverket er nå samlet i til sammen 11 rapporter. En viktig ambisjon med disse rapportene er å utforme de på en slik måte at andre tjenesteytere kan bruke de erfaringene som presenteres i egen tjenesteyting. I denne rapporten legges det derfor stor vekt på å beskrive hvordan tjenestene ytes. I tillegg legges det stor vekt på å synliggjøre først og fremst de forholdene som bidrar å fremme gode tjenestetilbud, i tillegg vil vi også peke på noen av de utfordringene som finnes og som hemmer mulighetene for å gi gode tjenestetilbud. Nettverket av tjenesteytere representerer flere av landets største kommuner og er finansiert av Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). NAPHA dekker utgiftene til drift av nettverket, prosjektledelse og noe forskningsarbeid. Rapportene vil bli gjort tilgjengelig i elektronisk form på høgskolens hjemmeside og i NAPHA’s kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no

What works? Flexibility as a Work-Participation Strategy for People with Addiction and Mental-Health Problems

For many years the education and training of people with addictions and mental-health problems have been a key strategy to assist people to find ordinary jobs. This strategy is largely concerned with adapting people to the requirements of the workplace. An alternative strategy can also be envisaged, where the workplace adapts to the possibilities and resources of the people (Hansen, 2009). In this article, we raise the following question: how is it possible to adapt workplaces for people with addiction and mental-health problems? Here we highlight the experiences of a workplace that focuses on adapting to employees’ capabilities and resources. The data collection consists both of 12 interviews with managers and workers and of participant observation of the workplace. Our answer to our question is that this is possible because the workplace is flexible in the way that they adapt their demands to the workers’ resources

Pappa i fengsel: andre evalueringsrapport

"Pappa i fengsel" er et program som Kriminalomsorgen har utviklet for å gjøre fedre som soner en fengselsstraff mer kvalifisert til å utøve en papparolle. I denne evalueringen konkluderer vi at programmet bidrar til å styrke både de innsattes kompetanse og deres motivasjon for å følge opp familien. Likevel ser vi at det er behov for å gjøre programmet mer fleksibelt slik at det bedre kan tilpasses variasjonen i soningsforholdene som ulike fengsler innebærer. Rammebetingelsene i et fengsel er også en utfordring og det er etter vår mening behov for å vurdere om de i noen tilfeller kan tilpasses programmets målsettinger bedre. Vi ser også at for de innsatte som fortsatt har noe tid igjen av sin soning etter at programmet er gjennomført, så er det behov for noe oppfølging. Konklusjonen er derfor at programmet bør videreføres, men at det er behov for noen justeringer